Det var naturlig nok en jobbmulighet for Sørens mor som ledet til at familien tok med seg et formidabelt flyttelass og forlot det fjelløse fedrelandet til fordel for Klæbu. Begge foreldrene er biologer og jobbet på universitetet i København på 90-tallet. Så fikk Sørens mor muligheten til å jobbe sammen med en av verdens førende eksperter innenfor hennes felt, som var Kjell Ivar Flatberg på NTNU i Trondheim.

– Det er på mange måter også et meget opplagt valg, når man tenker på at Danmark er et oppdyrket land, der det ikke er mye originalnatur igjen. Dette i motsetning til Norge, der det stadig finnes urørt naturen. Kjell Ivar bodde på det tidspunkt (og gjør det fremdeles) i Klæbu, så det var opplagt at vi også skulle flytte dit, forteller den blide dansken.

Førsteinntrykket: fjell

Førsteinntrykket til Søren Damsholt av Norge veldig naturlig: fjell, fjell, fjell.

– Jeg kan huske første gang vi kjørte fra Tanem og ned til Nidelva - det var litt magisk med en så stor elv og så mange trær, sier han smilende.

Søren fant seg fort til rette på Sørborgen skole med sine jevnaldrende klassekamerater. Kontaktlæreren hans, Mai Skei - en veldig populær lærer på Sørborgen skole, var svært behjelpelig i å gjøre overgangen sømløs og enkel.

– Jeg føler at jeg ble tatt veldig godt imot. Jeg husker at en av de første som ville snakke med meg var en pike som heter Vanja. Kanskje var det fordi det også var litt spennende med den danske gutten?

Den danske eleven ved Sørborgen skole ble raskt engasjert i fritidsaktiviteter, som blant annet badminton, orientering og fotball. Foto: Privat

Konkurranse om rullende R-lyder

Overgangen fra dansk til norsk gikk forholdsvis greit for den seks år gamle dansken som befant seg i et helt nytt land

– Jeg hadde ikke hatt noe danskundervisning på det tidspunktet, så jeg fulgte bare undervisningen på Sørborgen og prøvde meg frem. Jeg kan ikke si at det var et bestemt tidspunkt som jeg bestemte meg for at jeg snakket norsk - det kan kanskje mine gamle skolekamerater svare på, sier 28-åringen, men ett språklig minne har brent seg fast:

– Som dansk er det vanskelig å uttale de rullende R-lydene. Jeg og søsteren min øvde ofte på dette på kvelden. Moren vår hadde utlovet en dusør på 50 kroner til den første som kunne rulle sin R. Jeg tror at jeg tapte, men gjennom å lese Harry Potter & De Vise Sten, lærte jeg også å rulle med tungen, forteller Damsholt.

Skilte seg ut

Det var ganske noe semi-eksotisk med en dansk gutt for 1994-kullet på Sørborgen skole i løpet av de første par årene. Søren tror selv at noen kanskje unngikk ham på grunn av språkbarrieren og at enkelte følte på at det var vanskelig å forstå. Det var imidlertid alltid noen han kunne snakke med, understreker han.

– Hva ser du på som den største forskjellen mellom nordmenn og dansker?

– Alt i alt så er det ikke så stor forskjell, egentlig. Vi er alle sammen barn av Skandinavia og det kan tydelig merkes. Jeg syns at danskene generelt sett bruker ironi og sarkasme mer enn nordmennene, mens de norske i min bok er mer høflige og enda mer velbalanserende, inntil det kommer alkohol på bordet, sier Damsholt leende.

Aktiv badmintonspiller

Blant fritidssyslene til den blonde danskens tid som klæbygg var badminton. Han kom inn i et godt miljø og fikk gode venner som også var aktiv i idretten. Sporten var en stor del av hans tid i Norge. Det er noe han fremdeles holder nokså vedlike:

– Etter jeg kom til Danmark, ble det mindre badmintontrening. Jeg ble tenåring og mitt ego kunne ikke klare at jeg ikke bare vant lenger. Det resulterte i at jeg ikke trente like hardt. Jeg har flere ganger forsøkt å ta opp badminton igjen, og spiller jo også i ny og ne en hurtigkamp, sier Damsholt.

– Hvilke aktiviteter beskjeftiget deg mest utenfor skoletiden i Klæbu?

– Ved siden av skolen var jeg meget sportsinteressert. Jeg startet med å gå på badminton, fotball og orientering fra første klasse. Senere så spilte jeg nesten kun badminton, fordi vi var riktig gode sammenlignet med orientering, sier han glisende.

– Hvordan syns du badmintonmiljøet i bygda var?

– Badmintonmiljøet i Klæbu var (og er?) fantastisk! Da jeg startet så hadde vi noen spillere som var blant landets beste, og det fortsatte også gjennom hele min badmintonkarriere. Det var trening fire ganger i uken, og på sommeren var det mye kondistrening i lysløypa. Jeg må også nevne at vi hadde mange gode trenere fra Klæbu, men også utenfor kommunegrensene.

28 år gamle Søren Damsholt er i full gang med å utdanne seg som lege i Aarhus. Foto: Privat

Vemodig å returnere til hjemlandet

Omsider var det på tide å ta med seg flyttelasset og pakke kofferten igjen. Etter åtte fine år på Sørborgen skole i Klæbu (og ett på Klæbu ungdomsskole), skulle familien Damsholt nok en gang flytte over Nordsjøen. Dette var vemodig for Søren, som etter mange år i Norge hadde etablert gode vennskap og gjort seg selv til klæbygg.

– Da jeg ble ferdig med norsk 8. klasse, flyttet vi tilbake til Danmark. Det var noe som hadde vært planlagt i lengre tid, og min mor var allerede tilbake i Danmark en god stund før oss for å starte i en ny jobb der. Det var både spennende med nok en ny start, men også vemodig å forlate stedet hvor jeg hadde hatt majoriteten av mine formative ungdomsår, sier Damsholt.

Har vurdert å flytte tilbake

Valget om å flytte tilbake til moderlandet var for Søren ute av hans kontroll. Som 14-åring tok han med seg tingene sine og ble med familien tilbake til det fjelløse landet. Han har derimot vært inn på tanken om å bosette seg i Norge igjen.

– Etter endt turnus har jeg overveiet å flytte igjen, alt etter hvordan livssituasjonen min ser ut. Det er dog dårlige regler for leger som vil til Norge etter endt turnus, som gjør det hele litt vanskelig. Men jeg kjenner flere som har gjort det, og tror da også at jeg kan hvis jeg ønsker det. Har også overveiet å flytte til Sverige, faktisk, sier han smilende.

– Hvordan var det for deg å forlate venner og Klæbu?

– Det var hardt. Både fysisk og psykisk. Jeg husker perioden opp til flyttingen at jeg ikke tenkte så mye over det, og for det meste bare fortsatte med å gå på skolen og trene badminton. Men plutselig så var det over meg, og jeg skulle ta farvel med barndomshjem, venner og mennesker jeg hadde kommet til å anse som min utvidet familie. Da vi endelig kjørte fra Norge var det en underlig fornemmelse, og jeg satt med en klump i halsen helt til Alvdal, innrømmer Søren Damsholt.

Savner naturen

Damsholt studerer i dag medisin Aarhus Universitet, der han forventes å starte sin turnusperiode i 2023. Han har bodd flere steder gjennom årene, blant annet i Holstebro, Ringkøbing og Frederiksberg, i tillegg til hjemstedet København og de åtte årene i Klæbu. Søren er utdannet fysioterapeut fra før. Ved siden av studiene jobber han på akuttmottaket i Randers, og er aktuell med undervisning om craft beer og holder jevnlig ølsmakinger. Hva savner 28-åringen med Klæbu og Norge, spør vi ham om:

– Jeg savner helt klart naturen i Norge. Jeg er et kjempestort naturmenneske, og savner å ha et fjell i bakgrunnen. I Klæbu spesifikt savner jeg menneskene, det var så mange gode klæbygger som jeg vokste opp med, og det ville vært fantastisk å få muligheten til å drikke en øl med dem igjen ved en anledning. Dog er jeg bevisst på at de fleste av dem nok har flyttet fra bygda, og at mitt bilde av det idylliske lille tettsted er markant endret i løpet av årene, reflekterer Damsholt.

– Hvordan syntes du totalt sett at det var å bo i Klæbu?

– Overall synes jeg at det var en fantastisk plass å bo på. Det var en idyllisk liten bygd, og jeg har noen av mine beste minner fra min tid i Norge. Det er natur, sport og jeg bodde ved siden av mine beste venner.

Merker forskjell

Det er altså ingen tvil i Søren sitt hode om at det er en forskjell på ham, som har bodd åtte år av livet sitt i Norge, og på de andre danskene som han omgås med, som kun har vært bosatt i sitt hjemland gjennom livet.

– Merker du noen forskjell på deg selv og andre dansker som hele livet har bodd i Danmark?

– Ja, det gjør jeg helt klart. Det er en rekke kulturelle referanser i min generasjon som jeg aldri kommer til å forstå, da jeg var i Norge i den perioden. Dessuten er jeg nok mindre låst i lokalkulturelle kuriositeter, med tanke på at jeg ikke har et fullstendig tilhørsforhold til et bestemt sted, hverken i Danmark eller i Norge. Det hender seg også at jeg noen ganger sier noe på dansk som egentlig er en norsk vending, og så kikker folk på meg som om jeg er en underlig kar. Men jeg personlig kan ikke høre forskjellen, før folk utpeker det for meg, sier han smilende om de ørsmå forskjellene.

– Hva tror du har satt dypest spor på deg som person av å bo noen år i Norge?

– Jeg vet ikke om det er en spesifikk norsk ting, men jeg anser meg selv som skandinaver mer enn noe annet. Jeg er ikke helt dansk, og jeg er heller ikke helt norsk. Jeg har på en måte et tilhørsforhold til flere steder, men hører samtidig heller ikke helt til på noe sted. Hvis jeg skal tenke mer spesifikt så har Norge gitt meg en glede av å gå og løpe i turen, langrenn, multebær, å spise is på 17. mai og synge nasjonalsangen, sier Søren Damsholt.

Har fortsatt kontakt med enkelte

Søren Damsholt har kanskje forlatt Klæbu, men det er diskutabelt om Klæbu har forlatt ham.

– Har du fortsatt kontakt med dine venner fra Sørborgen skole?

– Det har jeg, ja. Jeg skriver hvert år julekort til familien Lervik og familien Aasen. Det var spesielt medlemmene fra de to familiene som har betydd meget mye for meg, og på mange måter er de fortsatt i bevisstheten min. Ellers så har jeg ikke så voldsomt stor kontakt med folk i Klæbu, men sjekker noen ganger på Facebook hva det har blitt av folk, avslutter han.