Vendepunktet i 2008

Harang Olsen har i dag rukket å bli 28 år gammel, og har gått sine barnsben på Rydland i Klæbu. Hun er fremdeles bosatt i hjembygda, men har vært en tur i Oslo for å ta en veldig spennende teologiutdanning. Cristine er den første personen KlæbuPosten (i denne “yrkesportrett-serien”) som har en teologiutdanning i bagasjen. Det er derfor alltid interessant å forstå mer av hvordan barndommen var, for å se om det var noen tidlige indikasjoner på at det var troslære som kom til å ha størst appell når utdanningsretningen skulle velges.

– Hvordan vil du beskrive oppveksten din i Klæbu?

– Oppveksten min i Klæbu var fin, og ikke minst trygg. Som unge raste jeg rundt på sykkel med flere i nabolaget, og så fant jeg nye steder å være med venner ettersom jeg ble eldre, påpeker klæbyggen.

Vendepunktet i Harang Olsens liv kom først under konfimasjonsvalget på ungdomsskolen.

Dukket opp spørsmål

Det var intet unntak for Harang Olsen. Hun, i likhet med mange jevnaldrende, hadde sine eksistensielle konfrontasjoner i løpet av tenårene. Det kom forholdsvis tidlig for den unge Rydlands-jenta, men ikke så tidlig at det var en byrde eller en plage; det var riktignok først under konfirmasjonen at hun virkelig konfronterte seg selv om hva hun egentlig trodde på. Valget falt på å ta konfirmasjonen i kirka, som majoriteten av 94-kullet på Klæbu ungdomsskole valgte å gjøre.

– Hvor tidlig ble du opptatt av spørsmål om tro?

– Jeg ble opptatt av tro da jeg ble konfirmant i 2008/2009. Som barn tenkte jeg ikke stort over det. Kirke og tro var ikke en del av hverdagen min. Som ungdom dukket det opp noen spørsmål, og jeg var veldig usikker. Underveis i konfirmanttiden fikk jeg stilt spørsmål, reflektert, og generelt ble troen min fokusert nok til at jeg innså hva jeg faktisk trodde på, deler hun.

Ungdomsskolen var ganske “strømlinjeformet”, impliserer Cristine, men sier følgelig at det var på videregående at det virkelig skjøt fart:

– Hvordan føler du/følte du at skolen var på å legge til rette for deg med tanke på hvilken type spørsmål du satt med?

– Skolen var et sted for fakta og generell kunnskap. Jeg kan så vidt huske at skolen tok seg tid til å snakke med oss om tro, men ikke noe som gjorde nok inntrykk til at jeg fremdeles husker det. VGS var annerledes. Vi fikk mer spesifikk kunnskap, og diskusjoner rundt tro og tvil. På VGS deltok jeg på mange arrangementer over helger, ofte startet de på torsdag, så jeg måtte søke meg fri fra skolen. Det var ikke egentlig en kristen skole jeg gikk på, men fravær av den typen var de alltid ok med, sier hun til KlæbuPosten mot slutten av fellesferien.

Frø ble til handling

De religiøse frøene som ble sådd varsomt og gradvis gjennom tårene ble etter hvert underernært. På videregående fikk hun stimulert interessen sin, men det var fortsatt en sult etter noe mer. Det dukket dermed opp et viktig spørsmål om hun skulle ta interessen og nysgjerrighetene ett hakk videre, og utdype seg videre i teologi gjennom å ta en utdanning. Hun var allerede engasjert og aktiv i kirken. Kateket Tove Margrethe Hørgård Unsmo var en viktig inspirasjon bak valget.

– Når oppsto tanken om å studere teologi og virkelig gå videre med interessen din?

– Tanken om å studere noe innen teologi kom noen år senere. Jeg gikk på folkehøyskole og studerte noen år på NTNU, samtidig som jeg var stadig engasjert i kirken. Jeg er ikke helt sikker på når ideen kom. I 2016/17 hadde jeg meldt meg opp til å ta et årsstudium i pedagogikk. Det var på et vis et år der jeg gikk på vent. Jeg visste ikke helt hva jeg ville og tanken var at jeg måtte gjøre noe mens jeg fant ut av hva jeg ville studere og gjøre, sier hun om en forholdsvis usikker tid.

Harang Olsen utdyper videre:

– Sommeren 2016 var det en ungdomsgruppe fra Klæbu som reiste ned til et kloster i Frankrike sammen med kateket Tove Margrethe. Klosteret er et sted som mange ungdomsgrupper besøker hvert år. I tiden der fikk jeg reflektert over mitt eget liv og hva jeg ønsket å gjøre med det. Det var i løpet av den uka at tanken om å studere for å jobbe i kirken dukket opp som et reelt alternativ. Jeg tenkte tilbake på alle samtalene jeg hadde hatt med ansatte i kirken og tenkte for meg selv at: - Tja, det kan jeg tenke meg å jobbe med. Det var så åpenbart når jeg først så det at det var nesten litt rart hvordan jeg ikke tenkte på det før. Fra det øyeblikket gledet jeg meg, forteller hun.

Klæbyggen har et nært forhold til menigheten i Klæbu. Her med tidligere sokneprest Toril Stendahl.

Nervøsitet

Det gjensto bare å søke litt rundt på nett for å avgjøre hvilken spesifikk utdanning hun ønsket å ta. Omsider ble hun solgt av et forlokkende innsalg fra MF vitenskapelig høyskole for teologi, religion og samfunn - som ligger i hovedstaden - om et godt studiemiljø og gode læringsmuligheter. Innledningsvis var det litt nervøsitet knyttet til det, men hun så seg aldri tilbake. Planen var riktignok i utgangspunktet å ta en master, noe Harang Olsen ikke tør å utelukke at kan bli mulig å ta opp senere.

– Valget falt ganske fort på UKT (Ungdom, kultur og trosopplæring). Det inneholdt en god del praksis, spennende fag, og en grei miks mellom teoretisk og praktisk læring. Det var en liten retning, med maks 25 studenter, og skolen i seg selv var temmelig liten. Nettsiden fortalte om et positivt miljø med mange sosiale aktiviteter og mye moro. Jeg husker dog at jeg også gruet meg litt, innrømmer hun.

– Hvorfor kjente du på at du gruet deg?

– Oslo var langt borte og tanken på at det var minst en flytur mellom meg og familien, var skummelt. I tillegg var Oslo så utrolig stort i forhold til hva jeg var vant med. Jeg husker flere ganger jeg var i nærheten av å ombestemme meg. Men heldigvis gjorde jeg aldri alvor av det. Jeg dro dit med en plan om å gå ut med en master og bli kateket. Men etter tre år og starten på pandemien kjente jeg det var nok. I hvert fall for nå. Jeg har bachelor, så får jeg vente og se. Men det er ikke umulig at jeg en dag tar master, sier hun smilende.

En lærerik treårsperiode

Teologiutdanningen innebærer mer enn å pugge de ulike hellige skriftene - langt mer enn det. Det er mye praksis, forteller Harang Olsen. Men også stor variasjon innad i teorifagene, var realiteten knyttet til de tre meget lærerike årene.

– Hva inneholder et studium i teologi?

– Utdanningen inneholdt mye forskjellig. Jeg hadde en løpende praksis på seks timer i uka som gikk over to år. I de teoretiske fagene varierte det veldig. Det første året var et årsstudium i KRLE. Så ble fagene mer spesifikke. Fag i pedagogikk, etikk, ungdomskultur, sjelesorg, og oppbyggingen av den norske kirke. Vi øvde på å fortelle om oss selv, vår troshistorie, og vi fortalte om vår menighet hjemme, vi diskuterte case og mye annet, sier 28-åringen.

– Sitter du igjen med en følelse av at du hadde en favoritt blant fagene?

– Om jeg skal velge en favoritt blant fagene vil jeg si faget om religion i bøker, film og media. Bibelen er full av så mange historier at det er vanskelig å finne filmer som ikke bygger på en eller flere bibelfortellinger, påstår klæbyggen.

Praksisperioden var svært givende

– Hva står igjen som det mest lærerike med utdanningen din?

– Det mest lærerike under utdanningen vil jeg si var praksisen. Et problem som går igjen hos flere nyutdannede, i flere yrker, er at de sitter på mye teori, men knapt, om noe som helst, relevant erfaring til yrket de går ut i og skal jobbe i.

– Hvordan var dette annerledes for deg?

– I studiet fikk jeg mye erfaring om hvordan hverdagen for ansatte i kirken er, med en veileder jeg hadde tett kontakt med underveis, sier Cristine til KlæbuPosten.

– Hva slags type jobb håpet du å kunne få etter endt studie?

– Etter endt studie var det mange relevante stillinger som var av interesse. Det var jo så klart å jobbe i kirken som menighetspedagog, og med litt mer pedagogikk kan jeg bli lærer. Ungdomstiltak er absolutt et alternativ, samt etter skoletiltak og liknende.

Antall europeiske kristne på vei ned

Vi bytter sømløst tema fra Cristine og hennes karriere, til å zoome ut og få et enda større makroperspektiv på ting: religion og kristendommen som fenomener i vårt moderne samfunn. Her er det utvilsomt delte meninger, på det som er et betent og ømt tema for mange. At antall kristne europeere synker, er noe Harang Olsen er klar over, og har noen tanker om hva det kan skyldes. Det er færre praktiserende troende i Norge - og trolig i verden ellers - enn før. Hva tror du dette skyldes?

– Jeg vet at antallet kristne synker i Europa, selv om det øker på verdensbasis. Det kan være mange faktorer som spiller inn. På en typisk søndag uten dåp er ikke kirkene så fulle som de gjerne skulle vært. Jeg vil forsiktig si at dette er grunnet nye generasjoner som er gamle nok til å bestemme for seg selv. Men Norge er et kristent samfunn. Det bygger på kristne verdier og kirken har stått sentralt, ikke bare ved høytider og overgangsriter, men som et fast senter, sier hun.

– Hvordan er vår tid annerledes fra tidligere, tenker du?

– I generasjonen til mine foreldre var det mange som gikk i kirken bortimot hver søndag som barn. Med tiden kom nye forum, og måten å tenke rundt livets harde spørsmål fikk nye mulige svar. Jeg tror kirken for lenge var et sted for meninger som passet inn i akkurat rett, og at mange usikre trakk seg unna, påpeker Harang Olsen.

Bygda er glad i kirken

Det sier Harang Olsen om det som er et av våre uomtvistelige monumenter. Troende eller ei, kirka i Klæbu har en spesiell aura over seg. Det er der starten på livet (for mange) markeres; det er der livet (for mange) konkluderes og avsluttes; og det er stedet hvor høytidene ringes inn. Igjen, man kan hate det eller elske det, men samlingspunkter i en hyperdigital tid er nok ikke noe vi skal kimse av. Harang Olsen understreker at det skjedde noe med kristendommen - både på makronivå, men også på et mer lokalt plan – for noen år siden:

– I 2011 ble bibelen oppdatert til et mer nyansert språk. Samtidig utførte den norske kirke en gudstjenestereform. Gudstjenestene skulle bli mer unik, formet til hvert enkelt sted. Jeg var en av flere som gikk igjennom liturgien her i Klæbu. Kirken håpte at dette skulle gi de yngre generasjoner lyst til å komme i kirken. Det skulle bli mer rettet mot ungdom, uten å ekskludere noen på veien. Fra sommeren og utover høsten i 2011 strømmet folk på i kirken. Dette på grunn av den nasjonale tragedien. Uten dette vet vi ikke hvilken virkning gudstjenestereformen ville fått. Men selv om det er færre i kirken nå, så strømmer folk likevel til ved høytider. Det er en grunn til at Klæbu menighet fast har tre gudstjenester hver julaften, bygda er glad i kirken, sier hun.

Et fast holdepunkt

Også for Cristine har kirka, noen minutters rask gange fra Klæbu sentrum, hatt stor betydning:

– Klæbu kirke har vært et fast holdepunkt for meg i mange år. Et sted hvor jeg føler meg trygg, og hvor jeg kan utfolde meg selv som person, og utfordre meg selv. Det har vært et sted der jeg har vært nysgjerrig, lært, og et sted jeg har søkt ut når jeg har vært usikker generelt, og vaklet i troen, sier 28-åringen til KlæbuPosten.

Mener det er flere likheter enn ulikheter

Undertegnede hadde en intensjon om å gå dypere i hva en teolog har å si om islam, som antakeligvis er den mest kontroversielle religionen av dem alle å kritisere. Det blir riktignok ingen veldig lang samtale om det, så det får heller lesere av KlæbuPosten se frem mot å lese mer om på et senere tidspunkt. Men vi rekker så vidt en kjapp meningsutveksling før vi runder av:

– Den største forskjellen på Islam, Jødedom og Kristendommen er den treenige guden kristne ber til. Men det er langt flere fellestrekk enn forskjeller, mener Harang Olsen.

– Folk liker ofte å si at kristendommen også har blod på hendene sine i etterkant av et terrorangrep som gjennomføres av islamister, og at "religion er religion". Hva er din kommentar til dette?

– Om en skal gå etter prinsippet «religion er religion» og «alle har blod på hendene» kan en ende opp et vondt sted. Om vi ser tilbake på da kristendommen kom til Norge hører vi lite om avgjørelsen til hver enkelt, men hvordan samfunnet ble tatt over med makt. Dette var noe som skjedde den gang, det var hva ble sett på som misjon, sier hun.

Et troløst samfunn?

Mindre religion og mer vitenskap. Nærmer vi oss et troløst samfunn? Harang Olsen mener ikke det:

– Et troløst samfunn vil det aldri være, fordi vi har en kristen kulturarv og vi lever i et kristent samfunn. Det finner vi også i Norges grunnlov.

Utelukker ikke jobb i kirken

Hva venter rundt neste sving for den kontemplerende og interesserte klæbyggen? Hun sier umiddelbart at hun er usikker på det, men veien fra Sørborgen skole, Klæbu ungdomsskole, Melhus vgs., NTNU og så MF i Oslo, kan godt ende med en fast ansettelse i kirken. Det er i et hvert fall det hun håper på selv, men samtidig velger Cristine å være åpen for hva som måtte skje. En jobb utenfor kirken er heller ikke utelukket.

– Hva holder fremtiden for din egen del? Har du en langsiktig ambisjon med ditt engasjement i kirken?

– Hva som ligger i fremtiden for meg er jeg litt usikker på for tiden. Det er mulig jeg får meg jobb utenfor kirken, og jeg vil være fornøyd med det. Men det er også veldig fint å være ansatt i kirken. Det er færre og færre som blir spesielt utdannet til det, sier hun avslutningsvis.