«Jeg har trivdes godt i Klæbu hele tiden – det er der man er vant.» Det sier Unni om sin tilknytning til bygda. Klæbyggen livnærer seg i dag av kunst, og sier hun har stortrivdes med å bo på hjemstedet hele sitt liv.
Fin og trygg oppvekst
Gjennom 65 år har hun bodd i nærheten av Lappen, der hun og mannen bor i dag. Det har aldri blitt veldig aktuelt å flytte ut av bygda, og hun nøler ikke på spørsmål om oppveksten i Klæbu var bra.
– Hvordan var oppveksten din i Klæbu?
– Det var en veldig fin tid. Vi hadde ikke så mye av materielle ting, men jeg tror vi hadde det bedre likevel. Sånn som til jul, for eksempel, var det ikke juleutstillinger overalt, så vi så i stedet frem til å gå på den lille nærbutikken vår, der de stelte i stand. Sammenliknet med dagens unge så var det noe helt annet. Vi hadde ikke månedsvis med forberedelser til jul – det gjorde det kanskje mer spesielt, sier Woldvik til KlæbuPosten.
– Det var som sagt ikke så mye, men det som var, det var veldig stort. Det var en meget fin tid å vokse opp på – vi følte oss trygge og det var et tett og godt miljø, understreker hun.
Hun vokste opp på Hyttfossen, før hun flyttet til småbruket på Lappen etter hun fylte seks.
Sterke bånd til lokalbefolkningen
Lappen er ikke verdens metropol, men det har for mang en klæbygg vært et lite og sammensveiset miljø der oppe. Særlig på dager som pinse og sankthansaften var det et spesielt godt miljø.
Mellom Tanem sentrum og Hyttfossen finner man avkjørselen til Vassfjellet, der Unni fikk sin første «skikkelige» jobb. Klæbyggen beskriver en barndom med nærhet og sterke bånd til lokalbefolkningen. Besøk til Klæbu sentrum var forbeholdt sjeldenhetene, noe som gjorde tettheten på Lappen enda mer spesiell. På nærbutikken skaffet man det meste.
– Hva er det du har likt best med å bo i Klæbu? Særlig hvis du ser tilbake i tid på barndomsperioden på 60-tallet?
– Det er vel kanskje det at det har vært mer oversikt, med tanke på at man blir kjent og kjenner til alle familiene i nærområdet. Det blir mer tilhørighet når man vet av folket, på en måte. Ingen tvil om at det var mer samhold på den tida jeg vokste opp; det var ikke vanlig at damene var i arbeid, derfor hadde man tid til å besøke hverandre i større grad, sier hun.
Stressmomentet med det moderne liv har vært påfallende og umulig å ikke legge merke til:
– Hva er den største forskjellen på Klæbu nå, sammenliknet med da du var lita?
– Før var det mer samhold. Nå opplever jeg at det har blitt ganske stort, men vi merker ikke så mye til det der jeg hører til. Det er jo en del støy med trafikk, og man merker jo at det er mer fart på ting og enda mer stress, kan man si. Vi pleide aldri å være noe særlig i sentrum, så vi hadde vår tilhørighet her oppe, forteller Woldvik.
– Var dere noe særlig i Klæbu sentrum?
– Veldig sjeldent. Vi dro heller til Heimdal der de hadde alt. De gangene vi var i Klæbu sentrum så syntes vi nesten at det var litt skummelt, med tanke på Hallsetheimen, sier hun smilende.
Noe annet å være ung i dag
Tidene har utvilsomt forandret seg, og det har Unni og mannen selvsagt lagt merke til i løpet av sine år som fastboende i bygda. Utbyggingen er en ting, men teknologien og den «konstante» tilgjengeligheten som ungdom nå har, gjør ting vidt annerledes fra hvordan det var å være ung i en førteknologisk tid. 65-åringen sier at hun syns det er kjedelig at man er så tilgjengelig fra en såpass ung alder, men at foreldre og besteforeldre må vise vei som gode forbilder – i langt større grad enn det som er tilfellet nå. Hun legger også merke til at barn før i tiden hadde større «kreativitet» når det kom til å finne på ting.
– Hva tror du er den største forskjellen på å være ung i Klæbu nå, i forhold til for 50 år siden?
– Den konstante tilgjengeligheten gjør folk stresset, og det blir jo vi som voksne også selvfølgelig. Man var nok flinkere til å finne på ting selv i en tid uten mobiltelefon. Vi gikk eller syklet dit vi skulle, og hadde ikke luksusen med foreldre som kjørte oss rundt til enhver tid til de aktivitetene vi var med på. Jeg syns at det er litt for mye med den teknologiske tilgjengeligheten; det er ikke rart at barn blir hektet av det, når også foreldre og besteforeldre blir det, påpeker hun.
– Vi hadde mye mer med hverandre å gjøre, med naboer og de som var i nærheten av oss.
Skrev bilnummer
Fritidssyslene på Lappen var av en mer «naturnær» art sammenliknet med i den tiden vi i dag lever i. En av dagsaktivitetene var å sitte på melkerampa og skrive bilskilt på de passerende kjøretøyene som suste forbi. Men noe som var beskrivende for hvor stor forskjellene er i forhold til nåtiden, er hvor lite fremtreden og aktiv trafikken var. Mange minutter kunne gå mellom hver passering. «Bilismen» var i full fremmarsj på 60-tallet, og det merket man godt som liten på Lappen der det i det store og hele var stille og rolig dagen lang.
– Merket man noe særlig til den økende og ustoppelige bilismen som var i fremmarsj i din barndom?
– Det var ofte at vi på søndager satt på melkerampa og skrev bilnummer på de passerende bilene, og det var jo ikke trafikk som på noen som helst måte kan sammenliknes med i dag. Vi måtte ofte sitte og vente i lang tid før det passerte biler; det var stor stas hvis en svenskregistrert bil kjørte forbi, sier hun smilende når hun mimrer tilbake til en svunnen tid.
– Lastebiler var bare halvparten så stor, så det var jo noe annet.
– Apropos bilisme, industriell utvikling og det som er, hvordan har det vært å iaktta en bygd i enorm utvikling de siste årene? Selv om dere på Lappen kanskje ikke har vært så hardt «rammet» av utbyggingen, har man vel lagt merke til ekspandering andre steder i bygda?
– Jeg syns egentlig det er litt negativt. Det er fint at det bygges hus og sånt, men at det skal fortettes på den måten det gjør i dag med å konsentrere folk på små områder, er ikke noe særlig. Jeg forstår hvorfor det er gjort: økonomiske motiver. For min del kunne det godt vært mer butikker i Klæbu sentrum, når det først er sånn, sier hun.
Fin skolegang
Vi skal ikke veldig mange tiår tilbake i tid før det var normalt å gå på flere grunnskoler gjennom barndomsårene. Det gjorde Unni også.
– Hvordan var skolegangen for deg?
– Jeg gikk både Sjøen og Tulluan, og så ble det ungdomsskole i Klæbu før jeg gikk på Breidablikk de to siste årene. Det var greit, egentlig. Jeg likte å holde på med tegning, så det var kanskje det som jeg hadde den største interessen for, sier hun.
Men kroppsøving, det var ikke et fag hun hadde veldig sansen for:
– Gym likte jeg ikke. Da de kom frem med denne «kassen» fikk jeg vondt i magen, og de holder fortsatt på med det for ungene, har jeg fått med meg. Jeg syntes det var helt forferdelig, og jeg likte overhodet ikke å holde på med gym. Svømming og skigåing derimot, det var jo for så vidt helt greit, men turning og håndball kunne jeg ikke fordra, forteller hun glisende.
– Hadde du noen drømmer i barndom- og ungdomsårene med tanke på hva du ville gjøre i voksen alder?
– Jeg tror nok det var i tiårsalderen at jeg hadde veldig lyst å bli arkitekt; det var stor stas for meg å tegne hus med innredning, osv. Det var artigere å lage møbler enn å lage klær til dukkene, sier hun flirende.
– På den tida begynte damer å ta mer utdanning, men slik ble det ikke med meg, sier Woldvik som senere blant annet jobbet i blomsterbutikk og et dusin antall år i Trondheim kommune på et treffsted for folk med psykiske lidelser.
Det var hos Brødrene Flaarønning på Ler hun hadde sin hovedbeskjeftigelse i flest antall år gjennom yrkeskarrieren. Der jobbet hun som designer i en stilling som frilanser.
Inn i yrkeslivet
I dag har Unni Woldvik jobbet med kunsten på fulltid i omtrent 15 år.
– Hva var din første jobb?
– Den aller første jobben jeg hadde var som dagmamma, i en alder av 15 år. Men min første faste jobb var på kafeteriaen ved skisenteret, der var jeg fra de startet og frem til 90-tallet. Det var en del forskjellige drivere mens jeg jobbet der, så jeg var sysselsatt der i mange år, sier hun.
– Hva var med appellen med å jobbe på skisenteret?
– Det var en fin jobbvei for meg som bodde på Lappen, og så var det selvfølgelig fint å kunne jobbe på kveldstid siden jeg hadde en liten en på den tida. Det var praktiske grunner, men jeg må si at det var en veldig artig arbeidsplass som jeg stortrivdes på, sier hun smilende.
Startet Klæbu Malerklubb
I denne delen av intervjuet med Unni Woldvik er den lokale tilhørigheten i søkelyset. Kunsten hennes bærer tydelig preg av en person som føler tilknytning til naturen rundt seg. Hun har brukt mye tid på å male lokale monumenter, som blant annet Vassfjellet, kirka, Tanemsbrua, et cetera. I 1991 var Woldvik i førersetet da Klæbu Malerklubb ble opprettet. Hun sier at det ikke eksisterte et utbredt og samlende malingstilbud før det.
– Jeg var med å starte Klæbu Malerklubb. Før det så var det vel omtrent ingenting. Et miljø for malere eksisterte ikke før det, men det hadde begynt å komme sånn smått oppe på Seminarplassen, tillegger 65-åringen.
– Hvor viktig tror du det er å ha et slikt kulturtilbud til klæbyggen lokalt?
– Den har vært veldig aktiv i ei vending, men det ramler litt bort etter hvert, og nå er det nedlagt, dessverre. Det var mange som startet med maling da det var et tilbud for det; man kan ikke si noe annet enn det var blant formålene da vi startet det på 90-tallet, at flere skulle ta opp penselen.
– Akkurat for meg har det ikke så mye å si siden jeg jobber best alene. Jeg tenker det er viktig at det finnes lokale tilbud, så det er jo litt dumt at malerklubben er borte ettersom mange nok kunne tenkt seg det i dag. Det ble for mye for oss, så da la vi ned, forteller hun.
Klæbyggen sier at det er viktig – særlig for barna – at det finnes et lokalt tilbud.
Lokal malingsinspirasjon
– Hvordan vil du si at bygda har «dyrket» din kunstinteresse?
– Mye av det jeg malte til å begynne var naturinspirert – særlig fra Klæbu. Kulturuka i Klæbu la til rette for at det ble lettere å stille ut verkene mine.
– Hvordan har dette kommet til uttrykk gjennom det du har gjort?
– Nærhet til naturen har hatt mye å si. Jeg tok ofte bilder fra Klæbu – overalt egentlig, blant annet Svean, Tanem, Vassfjellet, osv. Jeg har malt Vassfjellet og kirka uendelig antall ganger – det har det hovedsakelig vært fra Klæbu. Har det vært bestillinger derimot, så har jeg kunnet male etter foto, men bortsett fra det så har jeg jobbet av egen maskin på det jeg har hatt rundt meg i Klæbu.
«Det har mye å si at man bor som man bor.»
Aldri vurdert å flytte
Den lokale tilknytningen til nærområdet er slitesterk. Men det har ikke vært enkelt å se et Klæbu som har beveget seg bort fra å være et lite tettsted til å skli nærmere og nærmere Trondheim som en slags forstad. Unni sier at bygda i dag ikke kan sammenliknes med den «lille pletten» som de hadde rundt seg før utbyggingen og bilismen virkelig skøyt fart. Hun har dog, til tross for antydninger til frustrasjon, aldri vært inne på tanken om å forlate Klæbus grenser.
– Har det noen gang vært aktuelt for deg å bo et annet sted enn i Klæbu?
– Tilknytningen til familie er viktig for meg. Følelsen av at man hører til er sterk, og småbruket vi hadde som barn, er fremdeles i familien. Det blir jo en tilhørighet når man alltid har bodd her og har familie rundt seg. Jobbsituasjonen har også gjort det veldig praktisk og fint å bli boende i Klæbu. Nå er det noe helt annet; det kan ikke sammenliknes med den fredelige pletten som det en gang var, sier hun og refererer til økt trafikk og utbygging i nærområdet.
– Har dere merket noe særlig til en endring i støynivå på Lappen?
– Det har forandret seg noe her, spesielt med skisenteret som spiller musikk, men også støy fra deponiet som ligger i nærheten. Friområdet som vi før hadde har endret seg, og det merker man jo. Jeg er ikke imot Vassfjellet skisenter, men dyrelivet og friområdet er snart helt borte der oppe. Utviklingen har gjort det sånn, medgir Woldvik.
Eksplisitt kommunesammenslåingsmotstander
Unni Woldvik legger ikke skjul på at hun var og er en uttalt motstander av at Klæbu kommune ble slått sammen med Trondheim.
– Hva kan konsekvensene være for bygda at slike tilbud flyttes inn til byene?
– Det er selvfølgelig tragisk at vi mister ting på den måten. Det er ikke Klæbu lenger, med tanke på at man tidligere kunne ringe ned og snakke med folk på rådhuset, mens nå merker man en distanse til de som styrer og har innflytelse på det som skjer i bygda vår. Jeg var ivrig motstander av sammenslåing, innrømmer hun.
– Hva betyr Klæbu for deg?
– Jeg føler at det er her jeg hører til. Jeg må si det at det ikke betyr like mye for meg nå som det gjorde før sammenslåingen, da vi var en forholdsvis liten kommune som hadde noe eget. Det er ikke det samme nå som vi er en del av Trondheim, sier Woldvik til KlæbuPosten.
– Hvordan ser du på bygdas fremtid?
– Det blir vel mer og mer en del av Trondheim. Jeg tror jo at mer natur forsvinner, og sånne ting merker man jo når man allerede bor på et fredelig sted med mye uberørt natur. Det er store utbygginger med industri på mange forskjellige steder. Industrialiseringen spiser seg inn på det vi før har hatt kjært. Trondheim utvider seg, og omsider forsvinner vi nok som bygd mer inn i Trondheim, er jeg redd, sier hun avslutningsvis.