Det glitrer i snøen rundt Klæbu kirke fra lyskasterne rundt den. Snøen knirker i kulden for hvert skritt som settes ned på den. Langt borte skimtes perlerader av lys i vinterparken. Forbi plaketten som forteller at kirken ble brukt som valgkirke i 1814 og opp steintrappa, nå gjelder det å få et godt grep rundt nøkkelen, vri på den og åpne døra. Vel inne kirka summer det lavt av stemmer. Noen inntar sine posisjoner i korpset, og et aldri så lite prøvenummer dukker opp.

Kirketjener Jan Ditmar Kahrs ringer i klokkene. Foto: Merethe Willassen

Vel plassert oppe på galleriet ser jeg kirketjener Jan Ditmar Kahrs nærme seg tauet. Roen senker seg, og mangt et undrende barneøye ser opp mot taket der tauet forsvinner og lager god klokkeklang utover bygda. Det ringes inn til adventskonsert i Klæbu kirke, og det for første gang for Klæbu skolekorps som tidligere år har hatt adventskonserten i kulturhuset.

Adventskonserten var godt besøkt. Foto: Merethe Willassen

Den dresskledde dirigenten, Kim Jensen, er ny av året og av det svært engasjerte og muntre slaget, det strømmer energi derfra og utover publikum og musikantene. Forbipasserende hører glade rytmer og pauker som sammen med treblåsere og messingblåsere lar afrikansk funk av en norsk komponist avløse en engelsk hymne. Dirigenten tar ordet og avslører sin danske opprinnelse. Et lite forsøk på en spøk om sitt norske språk, faller på stengrunn, men publikum trekker på smilebåndet da dette går opp for dem.

Balder Stølen spiller på eufonium, navnet stammer fra gresk og betyr velklang. Bak skimtes dirigent Kim Jensen. Foto: Merethe Willassen

Rett etter Bjelleklang og Så går vi rundt om en enebærbusk innrømmer dirigenten at dette nok ikke er av de mest rørende julesanger, men at noe i denne fremføringen rører ham. Vi får høre at aspirantene nærmest etter tre øvinger ble med og fremførte Bjelleklang tidligere i høst, og dirigenten forteller at det er svært rørende å høre aspirantkorpset sammen med juniorkorpset med tanke på den korte tiden de har øvd. Han river seg fort tilbake til sitt engasjerte jeg, og ber nok en gang om en stor applaus for korpset.

Flotte musikanter med stor spillglede. Foto: Merethe Willassen

Underveis i fremføringene kaster jeg et blikk på et andektig publikum. Stolte blikk og små smil rundt munnen preger ansiktene. Mobilskjermer lyser bakover, gjerne rettet mot et bestemt barn i korpset. Det er lite panorering å spore. Dirigenten står bakerst og lytter mens dirigent Eli Hatlehol leder an når juniorer og aspiranter fremfører. Han applauderer og roper wow etter stykket er ferdig spilt, og er med på å sette en god og raus stemning blant tilhørerne, og får musikerne til å reise seg opp for en ny runde applaus, noe mange gjør med et litt sjenert kroppsspråk.

Alle på ett brett. Det er 26 medlemmer i korpset som har hatt god rekruttering. 23 er spiller i hovedkorpset, mens de andre 23 er fordelt på aspirant- og juniorkorpset. Foto: Merethe Willassen

Tradisjoner kan være å mangt, skjønner man etter hvert, når dirigenten nok en gang tar ordet og presenterer neste engelske hymne, og det viser seg å være en hymne som er fra mr. Beans juleepisode. Da det lille barnekoret som ringte på døra måtte vente til han hadde hentet en lenestol slik at han satt godt mens han lyttet til deres vakre sang, for så å få døra smelt i ansiktet når sangen var ferdig. Eller da noen av adventskonsertens numre var hentet fra Gardians of the Galaxy av en Marvel-elskende dirigent som tok seg tid til en aldri så liten Marvel-film anbefaling både av den som er ute på kino nå (ikke se den som er nå, ikke gjør det) og den som kommer til sommeren, som får tommel opp.

Glade musiaknter venter på tur. Foto: Merethe Willassen

Et og annet notestativ justeres opp og ned mens «Det kimer nå til julefest» strømmer mot publikum. Glade kaninører i korpset vifter i takt med musikken, og en julerød, paljettprydet nisselue glitrer ute på kanten. Korpset er pent kledd i nye vester. Dirigenten forteller at de kom i går, ble delt ut i en forrykende fart i pausen av de voksne som etterpå måtte krysse fingrene for at alt ble riktig. Spent møtte de opp i dag, og kunne puste ut. Alle hadde fått med seg. Og det duket til en ny runde applaus, syns dirigenten, som sannsynligvis engasjerte publikum mer enn noe publikum hadde blitt engasjert i kirka under en adventskonsert.

Det blir litt venting når man er aspirant. Foto: Merethe Willassen

Aller siste nummer var Deilig er jorden. Dirigenten snudde seg underveis og ga et lyttetegn med øret for å få mer stemmestyrke ut av publikum. Klæbyggen er nok ikke så glad i å høres høyt og tydelig, men reiste seg til det siste verset. Det ble en fin avslutning på konserten, og dirigenten takket alle som kom og lot ikke superlativene hvile: Det ble super, super fin konsert. Ta juleferie og vær happy. Til Klæbuposten forteller han om en super gjeng barn og unge som har en helt spesiell spilleglede, kanskje den største spillegleden han har sett. Han koser seg skikkelig på øvinger, og sitter med et smil om munnen og nynner på vei hjem. Dette er en gjeng med mange nye musikanter, og med et fantastisk potensial som tar juleferie, men som sannsynligvis øver flittig likevel.