En kunstnersjel
Vi skal fortløpende gå dypere inn på hvordan ideen om det spektakulære og unike kunstgalleriet i et gammelt fjøs ble til. Men som alltid så må vi starte med starten - der Randi Eggen ble først introdusert for kunstverdenen og selv fikk anledning til å dyrke sin mer spirituelle side. Hun sier tidlig til KlæbuPosten at hun alltid har vært en kunstnersjel, som får impulser og henter inspirasjon fra alt hun opplever i løpet av hverdagen.
– Hvordan ble du selv interessert i kunst?
– Jeg jobbet i Televerket og begynte på en utdanning. Jeg er en kunstnersjel, så det ble på en måte en livsvei for meg. Har også jobbet i barnevernet i mange år, men samtidig så har jeg drevet mye med dette som en hobby, inntil jeg ble pensjonist. Jeg gikk så over til foto og fotokunst. Dette har blitt en lidenskap for meg, rett og slett, sier Eggen.
– Hvor henter du - og hvor har du tidligere hentet - din kreative inspirasjon?
– Jeg er et følelsesmenneske, så jeg vil gjerne se noe som gir meg en ettertanke; mine ettertanker. Antydningen om at personen jeg skisserer ikke er sur, men at hun er litt bedrøvet. Jeg lager en historie av hvert bilde, ikke bare at man ser at det er et fint ansikt, men heller får utløp for noe vedkommende opplever. Jeg er kjempeglad i naturen. Med tanke på farger osv. henter jeg mye inspirasjon derfra, men samtidig lever jeg som en skapende person som alltid ser etter ting i det vi har rundt oss, sier 75-åringen smilende.
Eggen har gått tre linjer på tekstilutdanning i sine yngre år. “Jeg har jobbet med tekstil i alle herrens år”, sier hun med glimt i øyet.
Fotokunst
For 13-14 år siden gikk Eggen over til fotokunst. Det tilhører en forgreining i kunsten som dreier seg om å bruke fotografi og fotografiske virkemidler som et kunstnerisk uttrykk. I sterk kontrast til annen billedkunst utføres fotokunst med et mekanisk, optisk apparat - også kjent som kamera/fotoapparat - og ikke for hånd, som er den mer kjente formen for kunst. Det sier seg selv at dette er en forholdsvis moderne form for kunst, med tanke på hvor “ny” den teknologiske innovasjonen er i vår historie. Hun er ærlig på at det også er økonomiske hensyn som må tas i en bransje der overlevelse ikke kan tas for gitt.
– Hvorfor akkurat fotokunst?
– Jeg har laget så mye eksperimentell tekstil. Hvis man skal ta betalt for dette, så er det som knapper og glansbilder å regne i forhold til hvor mye arbeid man legger ned. Da jeg tenkte at det ikke går lenger, så jeg gikk over til foto og fotokunst. Det er kanskje ikke så status å si det, men jeg bruker en del photoshop for å forbedre kunsten min - det er utrolig avansert, men gjør det bedre. Har holdt på med dette seriøst i 14 år, så føler at jeg begynner å få det til på en god måte, forteller hun.
– Hva innebærer det, for oss som ikke har så dyp innsikt i den form for kunst?
– Det er enkelt og greit det samme som malerkunst, bare at man jobber digitalt. Det kreves et sterkt forhold til farger og komposisjon - alt det man må ha når man skal male. ‘Er dette et inntrykk jeg fikk for noe jeg ville lage?’ Det er alltid et spørsmål man må stille seg. Hvis det ikke beriker det jeg vil stå for, så sletter jeg det bare. Man jobber til man kommer frem til noe man vil skape og stå for kvalitetsmessig. Jeg ønsker det litt stilrent, forklarer Eggen - som ikke er stor tilhenger av veldig avanserte kunstformer med mye som foregår på en gang. Hun sier at hun er tilhenger av uttrykket “less is more”.
Galleri på låven
– Et par dager i forkant av intervjuet med Randi fikk undertegnede tilsendt en mail med informasjon og bilder fra galleriutstillingen på gården hennes. “Foruten mye og ulik billedkunst byr vi også på kunsthåndverk av god kvalitet. … Galleri Q ligger i Nyjordveien 264 på et nedlagt småbruk. I tillegg til å by på spennende utstillinger, er det på landet, men bare en kort kjøretur fra byen og fra Klæbu sentrum.” Det startet altså med at de restaurerte et gammelt og falleferdig fjøs. I dag er det en praktfull skue fra veien som denne helga har utstilling med mange dyktige kunstnere fra hele Trøndelag.
– Hvordan startet prosjektet med å starte et kunstgalleri i det gamle fjøset?
– Vi hadde en låve her oppe som var totalt til nedfalls, bygd i 1935 med de dårligste materialene man kan tenke seg. Valget var om vi skulle rive eller restaurere; vi falt til slutt på å bruke en del penger på å restaurere det. Nå er det et galleri i 160 kvadratmeter fordelt på to etasjer. Vi driver ikke galleriet på vintertid, enkelt og greit fordi vi ikke klarer å holde det varmt nok her. Noe skulle det brukes det til, så da falt det meg veldig naturlig å bruke det som galleri, sier hun.
– Hva gjør det med utstillingen deres at det jo faktisk er i et gammelt fjøs?
– På låven og i fjøset er det sjarmerende, for å si det sånn, med at det er høyt under taket og at bygget er basert på tjukke bjelker. Det er sjarmerende å komme opp på gården, med utsikt over alle kanter. Vi har det stille og fint rundt oss her, sier hun smilende om den majestetiske utsikten som de har rundt seg der oppe i skråningen.
Autentisk
Det gjør det hele til noe ekstra særegent at det ikke er i et betongbygg lokalisert i en travelt trafikkert bilgate i en enda travlere storby, forurenset av byens larm. På gården er det stille og rolig, som hun sier, men det er også autentisk. Bygget fra 1930-tallet gir dem en unik kvalitet som mange andre gallerier ikke kan slå i bordet med. Dette har også gjestene, kundene og publikum ellers latt seg begeistre over. Det er kanskje spesielt viktig å være autentisk i den tiden vi lever i nå, noe Eggen raskt er enig i.
– Hvordan blir dette sammenlignet med om dere hadde hatt det i et moderne bygg, som er normen ellers?
– Det er sjarmen. Vi har bygd opp litt koselige vegger, men det ser ut som et vanlig bygg, særlig i førsteetasjen; man tenker nok ikke så mye over at det er låve der. Jeg har ett rom som brukes til å gjøre ære på de som har vært her tidligere, der det meste står urørt. Når man kommer hit så ser man en stor låve, men når vi har fellesutstillinger så prøver vi å gjøre det trivelig rundt med blomster, planter og gamle melkebøtter, påpeker 75-åringen til KlæbuPosten.
– Hvilke tilbakemeldinger pleier du å få fra besøkende?
– Folk syns det er veldig godt å være her. De sier at dette er et sted som de kan prate, enten med de man blir kjent med, eller de man kjenner fra før av. Folk syns det er trivelig at man gå litt ut og inn og at det er en kafé som man kan sitte i. Det er sted som man setter seg ned og blir værende en stund, sier hun.
Økonomiske utfordringer
Essensen av det som både gjør kunst svært krevende, men også til en slags primitiv darwinisme der de beste omsider (selvsagt forbeholdt flaks) overlever, er den evige kampen om å holde hodet over vann. Det går ikke av seg selv, og man jo strengt tatt ikke gå inn i virket sitt med en forestilling om at det skal lønne seg økonomisk; iallfall ikke som primærmotivasjon. Kjærligheten for å skape, eller behovet for å uttrykke seg, må nok ligge i bunn for de fleste. Honnør må gå til Randi som har produsert mye som hun og mannen hennes kan pryde husveggene sine med, men også for å ha tålmodig og optimisme til å etablere et kunstgalleri i et tidligere falleferdig fjøs. Hun sier at det er svært vanskelig å tjene penger på kunst.
– Hvordan får dere dette til å gå rundt rent økonomisk?
– Når man ikke får den brede hop til å komme hit, så blir det jo heller ikke noe penger. Verken jeg eller samboeren min er avhengig av å leve på dette, men når vi legger inn et såpass enormt arbeid, så hadde det vært fint om det var litt mer lønnsomt. Å få mer publisitet og blest rundt det er nok viktig for oss, medgir hun.
– Hva er inntektskildene deres, foruten pensjon?
– Vi har ingen sponsorer. Jeg får prosenter av det utstillerne selger på utstillingene , for å si det sånn. Kafeen er selvbetjent, og ikke spesielt inntektsbringende. Men man kan nesten ikke drive her oppe hvis man ikke har en hyggelig kafé. Her på landet skal det være annerledes enn å gå på et galleri i byen, sier den blide trønderdama.
Prissetting av kunst?
Det er sikkert noe av de fleste av oss som ikke har inngående kunnskap i en kunstners mentalitet, lurer på. Hvordan prissetter man egentlig et verk? Dette er visst svært individuelt, påpeker Randi:
– Sånn som jeg gjør det, så sitter ikke jeg og diskuterer hva kunstnerne tar; noen tar den prisen, og andre tar den prisen. Jeg tenker sånn som så at hvis de priser seg ut, så får de ikke solgt det. Hvis de legger seg for lavt, så er heller ikke det lurt. Det er om å gjøre å legge seg på en pris som er reell i markedet, men det er knallvanskelig. Jeg har gått opp litt i pris, men det er ingen som ikke har råd til å kjøpe bildene mine, betrygger 75-åringen.
– Hvordan jobber du for å nå ut til enda flere gjester og besøkende?
– Det er akkurat det som er den store greia. Det har nylig vært en utstilling et annet sted i Trøndelag, som har hatt kunstkjøpere som betaler mange titalls tusen kroner, men de kjøperne har ikke vi. Skulle gjerne hatt enda flere kunstinteresserte som kommer hit. Derfor er jeg nødt til å bruke alle kanaler som finnes. Vi er avhengig av det kommer folk hit, konstaterer hun.
Folk skal føle på et mangfold
Særlig dette med å være vågal, dristig og kreativ, er viktig for Randi Eggen. Hun tar stor stolthet i at de har et «mangfold og mylder av forskjellige greier, fra mange forskjellige forgreininger innad i kunsten».
– Vi snakket så vidt om dette med å være autentisk. Hvor viktig tenker du at dette er i tiden vi lever i nå? Og hva gjør dere autentiske?
– Det er akkurat det. For det første skal folk føle på et mangfold og mylder av forskjellige greier, fra billedkunstnere som kommer fra hele Trøndelag, og så har vi flotte kunsthåndverkere som virkelig er dyktige på det de holder på med. Til sammen vil jeg at folk skal oppleve at dette er spennende og at det myldrer litt her. Egentlig har jeg satset på en dobbelhelg hvert kvartal, men vi sliter med å få det til å gå rundt på vinteren, sier Eggen - som refererer til de høye strømprisene og utfordringene med å holde det varmt i et gammelt bygg:
– Man får det ikke varmt nok til å ha det åpent i desember, uansett hvor mange gassovner vi setter på for fullt. Vi kan godt ha det i førsteetasjen, men da blir det ingen kafé, og noe helt annet enn det som vi kan tilby nå, forklarer hun.
Moderne kunst?
Vi snakker mye om det å være moderne, versus tro mot tradisjoner og kulturen som har stått fjellstøtt i mange år. Men hva mener Randi Eggen om den moderne kunstbevegelsen? Hun er jo selv “moderne” i den grad fotokunst tilhører en moderne tids kunstformat. Konklusjonen fra 75-åringen er uansett at det spiller i og for seg ingen rolle når kunsten har blitt produsert, så lenge det ikke er noe “smøleri”:
– Jeg ser fort om det er kvalitet eller ikke, syns jeg. Moderne kunst er det mye veldig dårlig av, men noen er knallbra. Mye av det vi ser i dag er smøreri. En ting er at det er moderne, men det skal være noe som gir deg noe, enten om det er et spennende uttrykk eller om det gir meg noe rent personlig, fastslår hun.
– Hva stiller dere ut på galleriet deres? Hva kan folk forvente seg?
– Av brukskunstnerne så har vi to fantastiske keramikere som lager helt utsøkte ting. Vi har også en som lager sveisede stålskulpturer. Til helga kommer det en som lager fine dyr av ombruksmetall. Ei lager smykker, og så har vi sju billedkunstnere, forteller Eggen.
Føler seg forberedt
Vi har akkurat lagt bak oss en helg med utstilling i fjøset til Eggen og mannen hennes. Det har gått i ett, men med et iboende eierforhold til det hun gjør, er det ikke noe problem å motivere seg til utstilling, understreker Randi Eggen til KlæbuPosten.
– Hvilke forventninger sitter du med før neste utstilling?
– Jeg har et såpass stort eiendomsforhold til hver eneste detalj her: utstillingen er rålekker. Men spørsmålet er alltid om hvor mange som kommer hit. Det er det som betyr noe. Ingen kan vite hvor mange som kommer hit til en gitt helg, sier hun om det som åpenbart er den største bekymringen i forkant av enhver utstilling i “kunstfjøset”.
– Hvilke forberedelser ligger til grunn?
– Å få inn en fin sammensetning av ulike kunstnere er en kjempejobb: at de vil, og at de kan, er ting man må se på. Hvis man ikke har det klart, så sitter man i saksa. Jeg vil også bli litt kjent med dem, sånn at vi er en gjeng som trekker i samme retning. Når man kommer så langt som nå, så handler det om hvordan man monterer og forbereder det. ‘Vet alle hva som gjelder her? Har vi det beste vi kan få ut av det vi har til rådighet?’ Det er det det koker ned til.