Enestående oppvekst på Hyttfossen

Knut Karlsvik er så klæbygg som man får det. 55-åringen, som ble født i det herrens år 1967, har bodd i hjembygda hele livet og stortrives med det. Før vi kommer inn på kjernen i samtalen – hans kjærlighet og entusiasme for veteranbiler – hører vi med ham om hans betraktninger om å vokse opp i Klæbu før den store utbyggingen skjedde. Han sier at han hadde lite å klage på, men at det var sårt å flytte fra Hyttfossen til sentrum.

– Hvordan opplevde du oppveksten i Klæbu?

– Den var kjempe! Jeg bodde på Hyttfossen frem til 1978 før vi flyttet «ned i bygda» til Haugamyra. Det var en fantastisk oppvekst: alle kjente alle, og det var ikke så mange hus der oppe på Hyttfossen som jeg bodde. Man lekte med det man kunne. Skotthyllbanen ble hyppig brukt – vi hadde jo ikke fotballbane og slikt, sier Karlsvik som er ansatt som butikkmedarbeider for Extra på Moholt.

– Jeg har hatt en fin barndom, jeg. Har ingenting å klage på – verken før eller etter vi flyttet ned til bygda. Det som var sårt den gangen var å flytte fra det gode og trygge samfunnet vi hadde på Hyttfossen, til et boligfelt i Klæbu sentrum. Det var jo også spennende for meg som var ti år på den tida, men det var en liten «wow-opplevelse», det må jeg si, bare det å gå på butikken og tilbake var noe nytt. Det ble etter hvert så mange veier at man nesten slet med å finne frem på sitt nye bosted. Somrene husker man nok best fra barndommen, som vi tilbragte på Frøya; et paradis uten like, for å si det sånn, sier han mimrende om en svunnen tid.

En enkelt hendelse endret alt

For lille Knut var det lek og moro utendørs med jevnaldrende som var fritidssysselen. Senere skulle han bli meget bilinteressert – noe som formet hans liv til den dag i dag. Det var en sommerdag på Hyttfossen som gjorde at han fikk opp øynene for eldre kjøretøy. Han gjengir denne dagen i grundig detalj når vi spør hva som gjorde at han ble så glad i veteranbiler:

– Det kommer jeg på som om det var i går, sier han humrende.

– Vi må tilbake til barndommen: jeg var rundt sju-åtte år. Det var en fin sommerdag på Hyttfossen, når det kom en rød, fin bil skliende forbi der oppe. Jeg gikk ned til gården der den sto parkert, og om jeg ikke husker feil så var det en 68-modell Ford Mustang. Jeg bestemte meg for at jeg ville ha en sånn. Enkelt og greit.

– Drømte i mange år om at jeg hadde lyst på en sånn, men det ble bare med drømmen. I 2017 surfet jeg rundt på nettet etter noe som så brukbart ut og tilfredsstilte det jeg ville ha – da fant jeg en 67-modell som jeg måtte dra og se enda nærmere på. Dro med meg en kompis som er like interessert i biler som meg til Frei ved Møre. Kort fortalt så ble bila med hjem. Det ble en 50-årsgave til meg selv. Jeg har ikke angret en dag på det, må jeg si, sier han med et stort glis.

Ford Mustang har blitt 55-åringens store bilkjærlighet

Var ikke redd for å skille seg ut

Etter 20 minutter med god prat om barndommen hans i Klæbu kommer vi inn på hvorvidt det har hatt noe å si for hans bilfascinasjon at han har bodd på bygda. Er det noen grunnleggende ulikheter for hvorvidt man kan dyrke en bilinteresse, om man er oppvokst i landlige strøk eller sentralt i byen? Knut er ikke så sikker på at det trenger å være det, men innrømmer at det var lett å se hvem som kom fra bygda i de tidene han kjørte rundt med kamerater i Trondheim.

– Hva har det å bo i Klæbu hatt å si for bilinteressen?

– Om det er forskjell på å bo på landet eller i byen, vet jeg ikke, men i ungdommen vår var det ikke så mye som foregikk. Vi var nedover til byen nesten hver bidige kveld; mest mulig høylytt lyd og hånda ut ruta for å være tøff var det det gikk i for oss. Det var kanskje synlig på bilene vi hadde at vi ikke kom fra byen, siden vi hadde litt mer oppjassede biler for å skille oss ut sammenliknet med bygutta. Det hadde ingen betydning om vi rundmalte bilen rosa eller rød – vi turte å skille oss ut, sier Karlsvik.

– Hva var din første anskaffelse?

– Det har bestandig stått meg nært, dette med veterankjøretøy. Jeg kjøpte den første bila da jeg var 13-14 år, en 67 Opel Record, som jeg etter hvert oppgraderte til en 71-modell, sier klæbyggen.

«Foretrekker det gamle»

Karlsvik legger ikke skjul på at han føler en slags romantikk for de eldre kjøretøyene som det er større preg av håndverk over. Formene er unike, og han sier at det er vanskelig å finne noe moderne som kan måle seg med det på den estetiske fronten. Men det biltekniske er også særegent for de eldre bilene.

– Hvorfor akkurat veteranbiler? Har du ikke samme forhold til mer moderne kjøretøy?

– For meg så foretrekker jeg det gamle. Det nytter å skru på dem, for å si det sånn. Man kan gjøre noe selv uten at man må inn på verksted på grunn av en skade eller et problem. Særlig gjelder dette gamle biler fra slutten av 40- og starten på 50-tallet, det er vanskelig å finne noe stort finere enn det. Formene er fantastisk på gamle biler, altså. Det er lekkert, sier han med en påfallende lidenskap.

Han fortsetter resonnementet og tillegger at han har hatt en liten drøm om å eie en Chevrolet Impala, men at det – fra et økonomisk perspektiv – kan bli kostbart:

– Jeg har en drøm i bakhodet om at vi som har amerikanere, kan ha enda en bil i «stallen». Jeg har hatt et lite øye på Chevrolet Impala. Men pengene rår!

Vil ikke ta opp lån

Klæbyggen har et grunnleggende prinsipp om at han – så langt det kan la seg gjøre – ønsker å unngå å ta opp lån for å kjøpe seg en bil. For mange år siden telte han at han har eid over 30 biler, men sluttet å telle etter han passerte det antallet. Det betyr med andre ord at han har hatt dette som en lidenskap i lang, lang tid, og at det har kostet penger.

– Er det en kostbar hobby?

– Det spørs helt hva man skal gjøre med bila si. Jeg har ikke påkostet Mustangen noe annet enn vanlige slitedeler. Den er på EU-kontroll hvert andre år, og jeg har fått tilbud om å gjøre den «bevaringsverdig», der man slipper å vise bilen på biltilsynet, men da må den være omtrent hundre prosent original. Jeg har muligheten, men sikkerhet kommer først for meg, sier han.

– Det virker som det er en myte at det er dyre deler til amerikanere – jeg har større utgifter til den Volvoen jeg bruker til daglig. Man kan ende opp med å bruke mye penger hvis man vil, men jeg bruker det med måte der det trengs, påpeker Karlsvik.

Har klæbyggen en drømmebil, som han kanskje med tiden har en drøm om å gå til anskaffelse av? Det svarer han snikende «ja» på, men understreker samtidig at han er meget godt fornøyd med det han besitter i øyeblikket:

– Ford Thunderbird står høyt for meg. Som jeg sier så holder man seg til det man har råd til når man blir eldre. Jeg vil at bila skal være min egen, og at jeg ikke behøver lån fra banken for å få finansiert det, sier Knut Karlsvik.

For to år siden kolliderte Knut Karlsvik på vei hjem fra jobb. Like ved Tillerbrua smalt det, der en motpart la seg inn i veien og brøt vikeplikten. Heldigvis ble det ingen personskader, men omfattende skader på bilen var realiteten. Totalt kostet reparasjonen drøye 160 000 kroner.

Sommerhobby

For oss som ikke har den samme interessen for biler, er det nok lett å tenke at veteranbiler primært kjøres på sommerstid. Det er også en oppfatning med en del sannhet, sier Karlsvik.

– Kjøres disse bilene kun i sommerhalvåret?

– Stort sett så bruker mesteparten det på sommeren. Man får en gunstig veteranbilforsikring med ganske stor kjørebegrensning, så man kan jo ikke kjøre den rundt hele tiden. Sønnen min har brukt sin Cadillac 76-modell både sommer og vinter, forteller klæbyggen.

– Jeg bruker min på sommerstid, mye på grunn av at jeg er redd for rust med den enorme saltingen som foregår, sier han.

– Hvordan «praktiserer» man en hobby for veteranbiler? Er det mye skruing, mekking og biltreff det går i?

– Man skrur litt selv, men jeg får også hjelp fra kompiser og på forskjellige forum på Facebook. Det blir en del biltreff, rundt omkring i distriktet og i Trøndelag ellers. Vi i de ulike klubbene støtter opp hverandre ved å komme på hverandres biltreff, men ikke minst er den sosiale biten veldig viktig. Det er fint å møte nye folk og slå av en prat med likesinnede som deler interessen. Ofte er det eldre som stopper oss og påpeker at det er den bilen de hadde som små, og lignende.

Barna går i fars fotspor

Som med det meste her i livet og i et barns oppvekst så er det lett å ende opp med å gå i sine foreldres fotspor. Enten det er snakk om karriereveier eller hobbyer. Om dette skyldes miljøeksponering eller en iboende genetisk disposisjon for en gitt aktivitet, er ikke lett å konkludere med i en noenlunde kort artikkel i ei lokalavis. Men for Karlsvik – som vokste opp i en familie der ingen delte hans interesse for biler – har barna trådd etter i hans fotspor, og er den dag i dag svært interesserte i bil.

– Har du videreført interessen din til barna?

– Begge ungene har fått opp øyene for det. Guttungen min har handlet sin andre amerikaner. Noe rett har jeg jo gjort med barneoppdragelsen, sier han smilende.

– Dattera mi, Silje, var med oss på drag inne på Lade i veldig ung alder. Gutten er også helfrelst, og har hatt noen biler allerede, selv om han bare har hatt lappen i noen få år. Jeg sier at han ikke må bytte ut bil så ofte, men kua har jo en gang vært kalv, pleier jeg å si, sier den blide klæbyggen.

Han har altså ikke presset noe på dem, understreker han, og smetter inn at begge barna har hatt stor glede av å bli med på ulike biltreff.

På 17. mai har det blitt tradisjon for veteranbil- og traktorkortesje fra Sjøla til Klæbu sentrum.

Stor glede på nasjonaldagen

17. mai-kortesjen med veteranbiler og traktorer har blitt en ny tradisjon i Klæbu. De siste årene – særlig etter koronapandemien satte klare begrensninger for nærkontakt – har det blitt initiert til biltog. Det har skapt mye entusiasme blant likesinnede i bygda, men også tårer for noen eldre. Karlsvik forteller om prosjektet:

– Under korona ble det initiert til å ta en kortesje fra Sjøla og til sentrum. Jeg skrev en kommentar på sosiale medier om at jeg mente Klæbu er mer enn bare det der, og til slutt ble jeg delaktig i det. Rolf (Sundfær, initiativtaker til toget) er en fantastisk herremann – en ildsjel uten like. Vi var spente før det satte i gang, men fikk tilbakemeldinger fra folk – både på Facebook og ansikt til ansikt – om at de ville ha en slik kortesje. I fjor tok det totalt av, sier han smilende med forventninger før årets arrangement.

– Har du hatt noen opplevelser der folk har gitt uttrykk for at de setter pris på arrangementet?

– Å få se den gleden til folkene som står langs veien, er helt nydelig. Vi har sett eldre mennesker med tårer i øynene som fikk et etterlengtet avbrekk under korona. Jeg er selv lettrørt og tok til tårene av å få oppleve det. Det skal virkelig ikke mye til for å glede andre, sier Karlsvik.

– Har dette inspirert andre personer til å ta opp interessen med veteranbiler selv? Har noen henvendt seg til deg/dere?

– Ja, det har det gjort. Vi hører, særlig fra ungdommen, at de syns det er kult. De er veldig positive og har lyst å være med. Vi er åpne for alle som har lyst å være med på det. Får vi til dette som en fast tradisjon, så er det jo perfekt. Vi får se hvordan vi blir tatt imot i år og hvordan det blir til neste år, sier han.

Modernisering av biler

På et eller annet tidspunkt i løpet av det tjuende århundret gikk biler fra å være «unike» til å bli moderne. Om dette er iboende positivt eller negativt, er opp til hver enkelt å bestemme. Men det virker som mennesker i 2022 romantiserer kjøretøy som er gamle. Betyr dette at de moderne bilene har falt i estetisk appell, eller er det noe annet? Vi spør Karlsvik hva han syns om moderne biler, og da særlig elbiler:

– Vi har vel innerst inne forståelse for at noe må gjøres. Elbiler og hybridbiler har kommet for å bli – det har vi som er interessert i veteranbiler absolutt forståelse for. Det er mye som ligger og murrer litt i lufta når det kommer til hvordan batterier på elbiler og lignende produseres, men samtidig har man full forståelse for at folk skaffer seg moderne kjøretøy. Det er diskusjoner som jeg ser hver bidige dag, som går på at elbiler kjører gratis gjennom bom. Min mening er at en bil er en bil; man sliter like mye på bilnettet uavhengig av hvilken bil man kjører, påpeker Karlsvik som legger til at «de fleste skjønner nok hvorfor vi er nødt å tenke mer på miljøet».

– Hvordan syns du bilindustrien har utviklet seg med årene?

– Kanskje er det designerne, det er ikke godt å si. De gamle bilene ser man forskjell på, i motsetning til nye biler der man ikke ser forskjell uavhengig av hvilket merke det er snakk om. De er strømlinjeformet, men det er vel slik folk vil ha det nå. Jeg skal gjerne innrømme at noen moderne biler er småfrekke og pene å se på, men det treffer nok ikke hjerterota mi, det må jeg jo si.

Selvkjørende biler?

Som journalist skal man skildre virkeligheten på en objektiv og nyansert måte. Men her er det fristende å komme med en subjektiv påstand: det virker nærmest uunngåelig at vi knapt vil se en menneskelig sjåfør på veiene i fremtiden. Hvorvidt dette skjer innen fem, 10 eller 50 år, er selvfølgelig uvisst. Etter menneskehetens teknologiske utvikling å dømme, virker det utenkelig at frontkollisjoner og fyllekjøring vil dominere nyhetsbildet når vi (de svært av oss som fremdeles lever da) kryper inn i det tjueandre århundret. Dette er en utvikling som veteranbilromantikeren Knut Karlsvik er skeptisk til.

– Hva tenker du om å se selvkjørende biler på veiene i fremtiden?

– Der er jeg nok gammeldags. Jeg er småskeptisk til det, det er jeg. Teknologien har kommet såpass langt, og den tar jo stadig nye steg; jeg var i Gjøvik for noen år siden og så at de prøvde ut selvkjørende busser – det så ut som det fungerte greit, det, selv om jeg ikke ville sitte på. Mange nye biler kan lukeparkere for deg, så det virker som man ikke trenger å ta det på oppkjøringen lenger engang, sier klæbyggen.

Men han går ikke med på at det vil være tryggere å sitte i en autonom bil:

– Et kjøretøy er i praksis en drapsmaskin. Jeg tør å påstå at et menneske har mer kontroll enn elektronikk, det tør jeg å si uansett hvem som spør. Man får biler nå som sier fra når man kjører for nære, og som sier fra når det kommer dyr ut i veien. Det kan medføre hvileputer under armene til folk som resulterer i at man stoler for mye på kjøretøyet sitt. Jeg foretrekker nok å sitte i en bil med en sjåfør bak rattet, innrømmer Karlsvik.

Forbud mot bilkjøring?

Så kommer det neste spørsmålet, kanskje det viktigste av dem alle: hvis man kan bevise, hevet over enhver tvil, at en autonom bil er tryggere, bedre og mer effektiv på alle mulige måter enn oss feilbarlige mennesker, hvordan i alle dager kan man da forsvare å slippe løs mennesker på veiene, når alternativet er en algoritmestyrt bilteknologi som så å si kan garantere mot at uhell skjer? Det høres kanskje fjernt og ubehagelig ut, men hvis teknologien kommer så langt – som det på mange måter virker som den kommer til å gjøre, vil dette bli et kolossalt viktig spørsmål som politikere virkelig må ta på alvor.

Ingen folkevalgte vil ha blod på hendene og direkte ansvarlig for at bilulykker skjer, så hvis alternativ A er færre bilulykker og et mye mer effektivt og tryggere trafikkbilde, hvordan kan man neglisjere det og fortsette med alternativ B som har medført utallige dødsfall siden mennesker kunne sette seg bak rattet og kjøre en bil på egenhånd?

– Du har rett. Det er fåtallet som sier det sånn som du sier nå. Jeg håper ikke at det skjer, men det kan vel tenkes hvis teknologien fortsetter å utvikle seg.

Fremtidens bilsamfunn?

– Hvordan ser du på fremtiden for biler?

– At det kommer til å bli forbudt med biler som går på bensin og diesel, det er vel helt sikkert. For å si det rett ut, det håper jeg blir lenge etter min levetid. Det er mye annet vi kan klare å gjøre. Ja, vi må ta grep, men så er det forskjell på å bo i en storby, enn å bo litt i utkanten og enda lengre bort enn litt i utkanten, der man virkelig har behov for kjøretøy og fremkomstmidler som man er avhengig av at man kan kjøre hele året rundt. I godt norsk vintervær i 20 minus så trenger man varme i bilen; det betyr fort at bilens rekkevidde ikke er mer enn 30 mil. Man prøver vel batteripakker som varer lengre med kortere oppladning, men strøm koster penger, sier han avslutningsvis til KlæbuPosten.