– Det var litt rart å ikke skulle stå opp om morgenen og gå på jobb

Fin oppvekst

I 1965 kom vesle Oskar Larsen til verden. Han ble født inn i en familie med sine to foreldre, senere akkompagnert av to søstre og en bror. Faren var forskalingssnekker for AS Byggteknikk i en mannsalder, mens mor var hjemmeværende med barna. I godt voksen alder ble Oskars mor vaskehjelp på Hallsetheimen og på Haukåsen, før hun gikk av med pensjon. Når KlæbuPosten spør Larsen, som fyller 67 i april, hvordan han minnes en førdigital barndom på Hyttfossen, er han utvetydig i sitt svar:

– Det var en fin tid på Hyttfossen der vi hadde barndommen. Vi var mange unger som holdt på og herjet en del. På vinteren hadde vi en bakke oppi lia som vi lekte oss mye i. Det var mye utendørs aktivitet; vi holdt oss for det meste ute siden det var der vi fant på ting. Vi syklet mye og gikk en god del på stylter, sier klæbyggen.

Han sier at ting skøyt fart da han ble tenåring og begynte å gå på fest:

– Det var trivelig, og etter hvert som man begynte å gå på fest så ble det fart på ting. Jeg gikk på min første fest tre-fire år etter jeg ble konfirmert, og selv om jeg ikke var noen festløve i starten, så ble jeg jo det etter hvert, sier han flirende.

Ingen klare drømmer

Mange barn drømmer om at de skal jobbe med noe veldig spesifikt, men for Larsen var det aldri slik. Han tok ting som det kom og var mer enn tilfreds med å la ting utspille seg som det kom til å gjøre. Men skoletretthet ga han klare incentiver til å skaffe seg en praktisk jobb.

– Hva var dine store drømmer for livet som liten?

– Nei, jeg hadde ingen spesielle drømmer som liten. Hadde ingenting jeg egentlig siktet etter å jobbe med, så det fikk bare komme av seg selv. Da jeg var ferdig med ungdomsskolen så tålte jeg ikke skolen noe mer, så da ble det naturlig for meg å jobbe med noe praktisk senere i livet, medgir han.

– Hvordan var barndommen din annerledes fra hva barn og unge opplever nå, tror du?

– Nå har jo ungdommen bil. Vi syklet mye rundt og brukte det som transportmiddel. Ellers så holdt vi på med ting utendørs; det var mye rar aktivitet, sier den blide klæbyggen.

Stor forskjell på Klæbu

Utbyggingen i Klæbu har også skutt fart. Det er dog ikke noe den pensjonerte sporvekselkontrolløren merker stort til der han bor i dag.

– Hva er den største forskjellen på Klæbu fra du var liten til nå?

– Der jeg bor nå så merker jeg ikke så mye. Da jeg var liten så var vi sjelden i Klæbu sentrum, bortsett fra at jeg hadde en bestemor som bodde i nærheten av Sørborgen, på en gård som vi kaller for «Lille-Ugla». Jeg har egentlig ikke lagt så mye merke til at det bor flere her nå enn da, men har merket meg at det er en del ukjente Klæbu-navn som har kommet etter hvert, sammenliknet med da jeg var liten. Da jeg vokste opp så var det ingen hus på Haugamyra, for eksempel, sier Larsen.

Ambivalent skolegang

Aktive barndomsår gikk raskt og bar preg av fire forskjellige skoler; tre av dem i Klæbu. Han var glad i praktiske fag og særlig naturfag, men likte ikke det veldig teoretiske – noe som reflekteres i den svært håndgripelige og aktivt orienterte yrkeskarrieren Larsen senere kom til å få. Det var, i hans øyne, ingen tvil om hvilke skoler han trivdes best på.

– Hvordan var skolegangen for deg?

– Det syns jeg var veldig fint. Jeg gikk i første-, andre- og tredjeklasse på Sjøen skole ved Selbusjøen, mens jeg gikk fjerde på Tulluan, femte og sjette på Sørborgen, og syvende, åttende og niende på Breidablikk på Heimdal. Stort sett så gikk det brukbart, selv om jeg ikke likte å sitte i ro så godt. Det faget jeg likte best var stort sett naturfag. Men det jeg hadde mest prakk med var matematikk, konstaterer han smilende.

– Hvordan likte du å gå på skole i Klæbu i forhold til på Breidablikk?

– Sånn som på Sjøen skole og Tulluan var det stort sett greit, men på Breidablikk ble det fryktelig stort. Det var ikke så koselig at det ble så stort; alt ble uoversiktlig, sier han.

Mo i Rana neste

Larsen hadde sin tid i militæret som «alle andre» og var på ingen måte bestemt på hva han kom til å bli. Før han dro dit jobbet han litt på samme sted som faren, for AS Byggteknikk, og sier at han har vært med på å koste stort sett alle høyblokkene man i dag ser på Risvollan. Rett etter han kom hjem fra militæret fikk han muligheten til å jobbe som sesongarbeider hos jernbanen, noe han umiddelbart hoppet på. Det var det som var hans første introduksjon til en bransje han kom til å ha som sin beskjeftigelse i 45 år. Men en forutsetning for dette jobbtilbudet var at han måtte nordover og til Mo i Rana.

– Hvordan endte du opp med å bli sporvekselkontrollør?

– Gjennom NAV fikk jeg muligheten til å jobbe som sesongarbeider hos jernbanen. Det varte i cirka et og et halvt år, og fikk vite at dersom jeg søkte på fast stilling i Mo i Rana, så kunne det bli lettere for meg å flytte sørover med samme jobb igjen på et senere tidspunkt. Jeg ble værende der oppe i to og et halvt år totalt, før det bar sørover igjen. Det ble så utlyst stillinger på Signal i Trondheim i forbindelse med Trondheim Sentralbanestasjon-oppbyggingen, og jeg fikk meg jobb der høsten i 1980 – det var slik jeg kom tilbake til Klæbu, sier Oskar Larsen.

I nord trivdes klæbyggen godt, men hjembygda kalte.

Stor variasjon

I sin jobb som sporvekselkontrollør hadde Larsen enorm variasjon og autonomitet i sin arbeidsdag. Han var sin «egen herre», ifølge ham selv, og fikk muligheten til å dra på fine reiser til stor deler av Norge. Det var noe han likte godt, og når vi spør ham om hva han likte best med jobben sin, er det nettopp variasjonen som trekkes frem.

– Hvordan så en vanlig arbeidsdag ut for deg?

– Vi begynte sju om morgenen, og hadde så voldsomt mange forskjellige arbeidsoppgaver i løpet av en dag. Jeg var som poteten – kunne brukes til alt! Maling, gravemaskin, sveising, mekanisk arbeid, og så hendte det seg at jeg var med de vanlige montørene som hjelpemann for dem i ny og ne, var noen av arbeidsdagene vi fikk tildelt. Jeg var stort sett borti alt, og en dag var aldri likens, sier han smilende.

– Likte du det sånn?

– Jeg stortrivdes med denne variasjonen, og fikk i tillegg reise en del som gjorde at jeg fikk sett mye av landet. Det var mest rundt om i Trøndelag og nedover til Tynset og oppover til Bodø at vi dro, forteller Larsen.

– Hva likte du best med jobben din?

– Det jeg likte best var at det nettopp var så variert; jeg fikk styre mye av dagen selv og var min egen herre. Hadde det kjempetrivelig, kjørte egen bil og hadde det helt fint, enkelt og greit.

På spørsmål om hva han eventuelt likte minst med yrket sitt, sier han at han «nei, jeg likte det aller meste med jobben min».

Teknologisering av bransjen

Det hender at Larsen besøker gamle kollegaer og ser hvordan ting står til på sin tidligere arbeidsplass. Han har allerede etter åtte måneder borte fra jobb iakttatt at det har vært noen forandringer i den daglige driften hos jernbaneverket. Det går – ikke overraskende – i mye mer data og teknologi nå enn da 66-åringen først gikk inn i bransjen for snart 46 år siden.

– Hvordan opplever du at jernbanebransjen har endret seg med årene?

– Det har blitt mye mer data. Særlig på slutten av min yrkesaktive tid så hadde vi egen PC og eget nettbrett, siden alt måtte dokumenteres til enhver tid. Det ble mye jobb på data og med å dokumentere det som var. Jeg tror det er enda mer data for dem som jobber på jernbanen nå. Det hender at jeg stikker innom på besøk og da ser jeg at det er mye teknologi i løpet av arbeidsdagene deres, påpeker han.

– Du opplevde sikkert mye forskjellige på mange reiser rundt omkring. Er det et spesielt minne som står igjen som det sterkeste for deg?

– Sånn som i starten var vi oppe på Saltfjellet og bygde opp telefonkursen. Men denne ble omsider brutt ned av snøen som falt. Da måtte vi oppover igjen og bygge den opp på nytt. Hele gjengen lå i losjivogn i Lønsdal. Det var kjempegod stemning: vi hadde kjempevær og alle kom godt overens. I starten dro vi mye rundt på slike oppdrag, sier klæbyggen.

Leser mye

Etter hvert kom pensjonisttilværelsen bankende på døra. Men før vi går dit så må vi komme til bunns i en antakelse om at Larsen er en mann som fremdeles har en slags forkjærlighet for jernbanen og tog. Ville han tatt toget hvis alternativer om fly var tilgjengelige?

– Hvis jeg hadde fått sjansen så ville jeg valgt toget over flyet. Man får god tid til å lese, gå i spisevogna og ta seg en pils og se seg ut vinduet, sier han med et bredt glis.

– Du leser mye?

– Ja, jeg liker å lese bøker. En bokserie som jeg leser om og om igjen, er Hulebjørnens Klan, som det er sju «mursteinsbøker» av totalt i serien. Harry Potter har jeg også lest mye av. Jon Michelet er enda en forfatter jeg bruker mye tid på å lese. Når man leser ei bok så danner man seg egne bilder, og det er en klar fordel over å bruke for eksempel nettbrett, sier han om sin bokglede.

Pensjonisttilværelsen banker på døra

En reell mannsalder etter hans første møte med sporvekselkontrolløryrket, fikk Oskar Larsen selv velge når han kunne gå av med pensjon. Det ble samkjørt med broren som er litt yngre. Slik kunne duoen benytte muligheten til å reise bort på campingtur til idylliske strøk et par timer sørover.

– Fikk du selv velge når du skulle bli pensjonist?

– Jeg fikk velge selv, ja. Årsaken til det var at broren min skulle gå av med pensjon det året, så det ble sånn at vi gikk av med det 30. juni i fjor begge to. Han jobbet i Trondheim e-verk, og siden vi begge liker å reise til Mistfjorden i Hellandsjøen på campingtur så var det veldig praktisk at vi tok ut pensjon samtidig, sier han smilende.

– Hvordan har overgangen gått?

– Den syns jeg har gått fint. Jeg slapper av og har det fint. Det har blitt mye snømåking i vinter, men det er bare bra å ha noe å holde på med.

– Hvordan var de første dagene etter du formelt sett ikke lenger var i arbeid?

– Det var litt rart å ikke skulle stå opp om morgenen og gå på jobb; det var rett og slett rart. Av og til så savner jeg å jobbe, men det er ikke så mye. Det er godt å være hjemme og slappe av. Det kommer godt med etter 45 år med arbeid, forteller klæbyggen.

– Hva bruker du fritiden din på nå?

– Jeg sitter mye og slapper av, ser sport, og på sommeren går man seg noen småturer når det passer. Jeg reiser til Mistfjorden i løpet av sommerhalvåret så ofte jeg kan, sier Larsen.

Han bistår også sin mor med daglige gjøremål:

– Jeg bistår moren min så ofte jeg kan siden hun ikke kan kjøre bil selv lenger. Vi er stort sett på besøk hos henne hver dag oppe ved Hyttfossen på barndomsstedet, sier 66-åringen som selv bor på Brøttem i dag.

Teaterlaget Håssåsig

Noe som har engasjert Larsen i lang tid er hans aktive verv i Teaterlaget Håssåsig i Klæbu. Vi kommer inn på temaet når spørsmålet om hva han ser mest frem mot for pensjonstiden sin er.

– Har du spesielle planer for hva du tenker å gjøre med pensjonstiden?

– Det eneste jeg ser frem mot er å komme seg på revyfestivaler igjen. Vi skal til Hemne og Tresfjorden til sommeren – det gleder vi oss til. Med vi så mener jeg hele teaterlaget, selvfølgelig, sier Larsen.

– Hvordan har Håssåsig spilt en rolle for deg i livet?

– Jeg har vært aktiv der siden rundt midten av 80-tallet eller starten på 90-tallet, et sted mellom den tida. I starten så var jeg med på lyset og kjørte følgespot, men etter hvert havnet jeg også på scenen. Jeg er fortsatt med, og det syns jeg er kjempeartig og sosialt. Vi hadde jo en sånn kick-off-fest på Sjøen skole i helga og hadde det kjempekoselig, sier han om et arrangement som etter alle solemerker gikk rolig og kontrollert for seg.

– Vi har styremøte hver onsdag i kulturhuset. Da skriver og skravler vi litt, sier han.

– Skriver dere manus der da, eller?

– Vi prøver i hvert fall!

Kunne aldri tenkt seg å bo et annet sted

Klæbu har betydd – og betyr – alt for Oskar Larsen. Han stortrives i bygda han er født og oppvokst i, og har aldri hatt noen planer om å flytte på seg. Bortsett fra tiden i militæret og et par år i nord, har han bodd her hele sitt liv.

– Det har egentlig aldri vært aktuelt å bo en annen plass enn i Klæbu. Jeg stortrives her!

– Betyr det mye for deg å ha tilknytning til hjemstedet og røttene dine her i Klæbu?

– Ja. Det betyr alt, det, sier han ektefølt.

– Hva tenker du om bygdas utvikling?

– Det blir mest utbygging i selve Klæbu sentrum, og jeg tror det er lenge til det vil komme noe særlig utbygging her oppe på Brøttem. Det er fort gjort at vi blir en forstad for Trondheim, og det trenger jo ikke nødvendigvis å være så positivt. Det er alltids noe som skjer og noe som kan forbedres, konstaterer klæbyggen.

– Er det noe du angrer på i livet eller ville gjort annerledes?

– Det er ikke noe spesielt, nei. Det er vanskelig å gjøre ting opp igjen. Jeg har jo stort sett hatt det greit, sier 66-åringen.