Alltid blitt berørt av musikk
Vegar Ytterdal Larsen ble etter hvert mest kjent under pseudonymet «Vyl», men det tok noen år før byåsingen kom dit at han ble involvert i et fremadstormende band. For 44-åringen, som nå har bodd i Klæbu i ti år, startet hans forhold til musikk som en dyp kjærlighetserklæring til noe som rørte helt nytt i ham.
– Når fikk du opp øynene for musikk?
– Jeg har alltid vært interessert i musikk og blitt berørt av det. Musikk for meg har aldri vært en bakgrunns- eller en tilleggsgreie; det har dratt inn hele fokuset. Det er umulig for meg å for eksempel lese og høre musikk samtidig – jeg må fokusere på det for at jeg skal like det, sier Ytterdal Larsen til KlæbuPosten.
– Det var ganske tidlig at jeg merket at musikk er mye mer enn det noen har lært meg. Men det å føle trangen til å traktere et instrument var noe som kom tidlig i tenårene, særlig trommer, men også tidlig på med gitar. I den tida ble også musikksmaken min forgreinet. For en som er interessert i musikk som er utøvd av mennesker, var rock og metal veien å gå, sier han.
Økonomisk støtte fra håndballprofil
Etter intens lytting til øvrige rock- og metalartister i oppveksten ble det omsider tid for å uttrykke seg selv bak et instrument. Som han sier kom behovet for å traktere et instrument snikende inn på ham i starten av tenårene. Han gikk til ervervelse av et trommesett i tenårene, og fikk hjelp fra en overraskende håndballkjendis.
– Hva er ditt første minne fra å gå til anskaffelse av et trommesett?
– Faren min hadde et øvingslokale i kjelleren som noen kompiser av ham lånte, som jeg selv fikk prøve ut. Men det var helt til de tok med seg utstyret. Da var det ikke plutselig noe sett der, så da var det bare å spare penger til det. Jeg ble enig med foreldrene mine om at jeg skulle spare halvparten selv og de resten, så kunne jeg endelig få oppfylt ønsket mitt. Marit Breivik sponset faktisk halvparten av mitt trommesett ettersom moren min hadde en del med håndballforbundet å gjøre, siden hun jobbet der, sier han om det som har blitt en klassisk «fun fact».
Det ikoniske Metallica-albumet «Master of Puppets» var en visuell inspirasjon for den ferske trommisen:
– Hva var motivasjonen bak å spille trommer? Var det en langsiktig drøm som hang over deg?
– Jeg skulle bli trommeslager i Megadeth, jeg. Det er et bilde som kan beskrive det som jeg ønsket å oppnå, og det er baksiden av Master of Puppets som viser trommesettet ut mot et gigantisk publikum, mimrer Ytterdal Larsen.
«En smule skeptisk»
Fra å være en ihuga «thrash metal»-entusiast med veldig stor inspirasjon hentet fra blant andre bandet Megadeth, forgreinet det seg etter hvert til å omfatte mer av det som befant seg i black metallens rike. Når 44-åringen forteller om sin musikalske utvikling gjennom tenårene, gikk det gradvis over til hardere og mer undergrunnstunge band. Selv om han alltid har hatt veldig støttende foreldre, var de en smule skeptiske da Black metal ble tenåringens musikalske kall.
– Hvilke artister var det som først opptok deg?
– Megadeth, svarer han uten å nøle.
– Det var «frenzy» på å lytte til musikk og finne kule ting. Jeg fikk med meg mye på kort tid. Litt videre kom Sepultura og Entombed. Jeg rakk ikke å være så lenge i den bobla før det kom ei ny boble, og det var jo det som skjedde i Norge. På starten av 90-tallet tok media tak i Black Metal og blåste det opp. Det var en del fete utgivelser før det også, men det bidro veldig til å få spredd hele greia da media tok tak i det. Bandene begynte å selge flere plater, og flere artister kom til, sier han om landets black metal-bølge som er godt dokumentert i NRK-serien Helvete – historien om norsk black metal, som Ytterdal Larsen blant annet har vært med på å produsere musikken til.
– Hva sa foreldrene dine til at du skulle kjøpe deg et trommesett?
– De har støttet meg veldig i musikken, men jeg tror de tenkte seg litt om da vi havnet på black metal og de så hvor det her bar hen. Jeg tror ikke de hadde så mye troa på oss tenkte at det hadde rablet litt for meg, og det kan man jo si at det gjorde. Når musikk kan gjøre et så sterkt inntrykk at man kan miste forstand, så sier det litt om hvor fett det oppleves, påpeker han.
Keep of Kalessin
Etter en periode med intens øving og uttrykking av den musikken han elsket aller høyest, var det på tide å skape sitt eget. I 1995 fant han og tre andre skolekamerater sammen og startet Keep of Kalessin. Bandet er kanskje mest for kjent for offentligheten gjennom sin deltakelse i Melodi Grand Prix, men på 90-tallet var det en helt annen side av bandet – som pangstartet med en meget populær debutplate – som dominerte.
– Hvordan ble det aktuelt å bli med i Keep of Kalessin?
– Vi gikk på samme skole tre av oss. Man fant ikke hverandre før man skjønte at man hadde felles interesser. To av dem hadde startet bandet sammen med en bassist fra Bratsberg. Jeg ble først med på midten av 90-tallet, så vi kjente jo hverandre godt, men vi hadde ingen konkrete planer sammen før det, sier han.
– Var det umiddelbart en god følelse da dere fant sammen?
– Det tar jo litt tid. Selv om man er dedikert og strukturert så er det ikke bestandig så lett å forstå at når samtlige har vilje til noe, så er det ikke like lett å få til noe, erkjenner Ytterdal Larsen.
Høyt respektert debutplate
– Hvordan ble deres første plate, Through Times of War fra 1997, mottatt?
– Da ble vi ganske overrasket, må jeg si. Janteloven står veldig sterkt, og derfor har man lave forventninger om tilbakemelding. Vi gjorde det mest for vår egen del, men målet med å spille inn demo var å få platekontrakt. Vi kom aldri så langt at vi sendte ut demoen, før bassisten vår distribuerte det rundt til ulike plateselskap uten at vi visste om det. Det var bare akkurat at vi hadde nok materiale til å fylle ei hel skive. Magasiner begynte å ta kontakt, lokale band som var eldre enn oss backet oss, og vi ble sammenliknet med band som vi hadde sett opp til. Vi fikk virkelig troa på oss selv, sier han.
Etter et album nummer to uten de helt store begeistringene fra publikum, tok «Vyl» en fireårspause fra bandet. Han returnerte i 2004, og forklarer pausen som et avbrekk på grunn av dårlig stemning internt:
– Etter andreskiva ble sluppet – som vi ikke fikk god tilbakemelding på – så skulle vi i gang med å lage album nummer tre. Det ble en del dårlig stemning internt og ting ble egentlig lagt litt på is, dog ikke nødvendigvis med vilje, forteller 44-åringen.
Melodi Grand Prix blir tatt med storm
Verken undertegnede eller Vegar Ytterdal Larsen – som i dag ikke spiller i Keep of Kalessin, men er høyaktuell i soloprosjektet «Whoredom Rife» - tenker at deltakelsen i Melodi Grand Prix var særlig representativ for det bandet i utgangspunktet sto for. Han ønsker ikke å dvele nevneverdig ved det, forståelig nok, men samtidig er det høyst sjeldent at et black metal-band deltar i et format som er tilpasset massene og et musikkpublikum som helst hører på sanger som topper VG-lista og lignende. Det gjør det til en veldig fascinerende kulturkræsj sett utenfra, og mange av oss lurer nok på hvor dette kom fra.
– Hvor kom ideen til å bli med på MGP fra?
– Det var aldri noe bevisst ønske fra oss. Ingen av oss hadde et forhold til Grand Prix, og sangen vi til slutt spilte på scenen hadde vi lagd lenge før. De tok kontakt med oss, og maste mye før vi etter hvert bestemte oss for å gå for det, sier Vyl.
Det er viktig å understreke at sangen som bandet fremførte på Melodi Grand Prix, The Dragontower, overhodet ikke er black metal, selv om dette var noe media intenst spilte på både i forkant, under og etter «PR-stuntet».
– Dere gjorde det overveldende bra. Hvordan var det mulig for et metal-band?
– Det var litt tilpasset formet, i tillegg er låta fengende og litt «edgy». For de som ser på TV en lørdagskveld så ble dette kanskje dette et «alibi» for å si at man liker metal, påpeker han.
Et veiskille
Dette var – i hvert fall for Ytterdal Larsen – starten på slutten i Keep of Kalessin. Hans eget ønske om å uttrykke seg musikalsk var ikke kompatibel med retningen bandet tok, så da gikk de hver til sitt i 2016.
– Hva skilte bandet deres før og etter Melodi Grand Prix?
– Ja, det var jo et veiskille på mange måter. Vi fikk spillejobber som vi aldri ville fått svar på, som ga oss et innpass i musikk-Norge utenom metalmiljøet, dog i en kort periode. Vi så at publikumet vårt frafalt i resten av verden, og vi opplevde at metalfolk ikke lenger ville se oss. Det handler mye om identitet for folk: hvis et av bandene som de identifiserer seg med gjør et sånt stunt, vil de ikke lenger assosiere seg med det, sier han om den nådeløse behandlingen fikk fra mange tilhengere i kjølvannet av MGP.
– Hvordan vil du sammenlikne det å fremføre musikk foran et «sivile, altetende» publikum, til mer klassiske «metalheads»?
– For meg som er trommeslager i et teppe av lyd med håret i trynet og «in-airs», så er det ingen stor forskjell. Jeg er i min egen verden, men selvfølgelig hvis jeg ser og hører noe så vil jeg foretrekke chilenere og colombianere fremfor voksne nordmenn, sier han glisende.
– Hvorfor ga du deg i Keep of Kalessin i 2016?
– Jeg følte ikke at musikken var rett for meg lenger, og det hadde jeg følt på en stund. I tillegg hadde jeg startet Whoredom Rife under radaren. Jeg ville da dedikere meg og bruke den tiden jeg hadde på den musikken jeg ville drive med.
«Jeg føler at jeg virkelig har god kontroll på ting, og ikke minst at får en større arena for meg å uttrykke meg på», sier han om sitt nye soloprosjekt der han spiller alle instrumentene, kun akkompagnert av en vokalist.
Har levd av musikken
– Hvor vanskelig er det å livnære seg av å være musiker?
– Jeg har levd av musikk i noen år, men det krevde at jeg var på turne halve året, og ofte parallelt med to band. I tillegg tok jeg andre oppdrag og var trommeunderviser. Det er mye jobb – men ikke så veldig godt betalt. Målet mitt var alltid å se om det var mulig, og det var det. Men det å ha fast jobb og tryggheten der i bunn gjør at det er lettere å drive med musikk enn når man strever for å leve av det, medgir han.
– Man kan se at det har vært et lite gjennomtrekk av medlemmer i Keep of Kalessin gjennom årene. Hva gjør det med et band at man med jevne og ujevne mellomrom bytter ut folk?
– Utskiftning av medlemmer er merarbeid, for det første. De skal øves inn, det skal passe inn sosialt, men samtidig er det veldig fint hvis de tilfører noe. Enkelte konstellasjoner kan mygle, det tror jeg. Å få inn friskt blod til tider trenger ikke være negativt, men hvis noe funker så er det jo ingen grunn til å forandre på noe heller. Jeg syns det er mer interessant at enkelte besetninger gjør seg mer bemerket enn andre, selv om for eksempel bandet holder et stabilt nivå; enkelte besetninger er mer ikoniske enn andre, sier han og refererer blant annet til Pink Ployd.
Har sine røtter på Byåsen
Ytterdal Larsen er en kreativ sjel og spiller i dag for bandet Whoredom Rife. I vår første del av intervjuet med trommisen (6. april 2022) åpnet han opp om hvordan deltakelsen i Melodi Grand Prix på mange måter var starten på slutten for han og barndomskameratene fra Byåsen. Det er nemlig på Byåsen, nærmere bestemt Ugla, trønderen har sine røtter. Men i 2012 bestemte han – på det tidspunktet 34 år gammel – seg for å flytte ut av byen og til Klæbu.
– Hvorfor falt du på at du ville flytte til Klæbu?
– Fordi at man kommer mye billigere ut av det hvis man skal ha enebolig, kontra på Byåsen der jeg kommer fra. Planen min var alltid å kunne ha studio og øvingslokale hjemme hos meg selv, og i tillegg så hadde min daværende samboer to barn som behøvde soverom, så for å få til de arealene med de midlene vi hadde å rutte med, måtte vi se utenfor selve by-Trondheim. Da fikk vi et veldig fint hus i Klæbu, sier han om årsaken til at flyttelasset førte han en snau halvtime fra barndomshjemmet på Byåsen.
Fordeler og ulemper
Det har både vært fordeler og ulemper med å bo et lite stykke fra venner og familie og på et nytt sted. Han påpeker at kostnadene hadde stor innflytelse på at valget falt på Klæbu i utgangspunktet, som blant annet det å eie bil:
– Det er både paradoksalt og en sammenheng i for eksempel det med kjøring; det blir lengre å kjøre, men samtidig har man råd til å ha en bil som går bedre. Fordelene og ulempene henger sammen, sånn sett – det ene løser det andre. Man får et billigere hus, men mister kanskje litt av det sosiale nettverket og må kjøre lengre til jobb. Jeg merket at det ble vanskeligere å være sosial i Klæbu ettersom vi hadde et lite nettverk der, forteller Ytterdal Larsen.
Var en tilvenning
Overgangen fra å bo på Ugla – et forholdsvis rolig men samtidig relativt bynært sted – kontra et veldig rolig og mindre bynært sted, krevde litt tilvenning fra den suksessfulle musikeren. Men heldigvis har Ytterdal Larsen alltid vært en tilpasningsdyktig person, noe som gjorde overgangen enklere og raskere.
– Hvordan har det vært å bo her?
– Det har vært litt tilvenning for min del. Klæbu er ganske mye mer landlig enn Byåsen, men også avskåret. Det var en egen kommune da vi flyttet dit. Jeg har alltid vært tilpasningsdyktig når det kommer til sånt, mye på grunn av at jeg har vært vant til å tilpasse meg på nytt ettersom jeg har vært mye på reise og på turné. Har derimot aldri følt meg helt hjem, heller, sier han.
– Men man har tilgang på det man trenger. Ikke minst vil jeg nevne et fantastisk kulturhus, som har vært viktig for mange av de bandene der. Med tanke på at Klæbu er et relativt lite sted, så er det et veldig godt kulturtilbud her, understreker Ytterdal Larsen.
Storartet kulturtilbud
44-åringen jobber i dag som musikk- og ungdomsarbeider i Trondheim kommune. Han gjentar flere ganger at han har latt seg imponere av kulturtilbudet i Klæbu, særlig når det kommer til engasjerte og lidenskapelige musikere som legger ned enorme mengder timer for å få til det man ønsker.
– Hvordan har du erfart musikkmiljøet i Klæbu i løpet av dine ti år her?
– Spesielt det jeg så i starten på Klubben var imponerende. Jeg var på noen konserter der oppe og fikk også ordnet sånn at noen av disse guttene fikk spille med en som heter Sina, som er en politisk, kunstnerisk flyktning som kom til Norge for noen år siden. Han er en av få fra Iran som driver med Black Metal. I tillegg så skulle noen av Klæbu-gutta til en festival i Sverige, og var så snille og tok med utstyret mitt. Da fikk de komme backstage og hilse på Slayer, forteller trønderen om sitt avtrykk på de unge og håpefulle musikerne i bygda.
Ung klæbygg inspirert av «Vyl»
Vegar Ytterdal Larsens artistnavn er «Vyl». Han hadde stor innflytelse på mang en klæbygg – både i løpet av sin braksuksess i musikken selv, men også som en inspirasjon da han begynte å møte musikkungdommen på Klubben. En av Klæbus mest lovende trommiser, Sondre Sørensen Brønstad, sier at han har blitt påvirket i stor grad av Vyl.
– Hvor stor inspirasjon av Ytterdal Larsen vært for deg?
– Jeg husker det var en tid der jeg var enormt fokusert på «dobbeltpedalen», og kan si at albumet Armada har fått en del lytt i den perioden (tidlig 2010-tall). I senere tid har jeg nok vært mer inspirert av arbeidet han legger inn og det tekniske overskuddet – han er en helt enormt bra trommeslager, sier Sørensen Brønstad til KlæbuPosten.
– Tror du hans tilstedeværelse betydde mye for unge musikere på den tida?
– Jeg vet at det har betydd en del for spesifikke medmusikere rundt min alder, ja.
Viktig med rollemodeller
I et yrende musikkmiljø er man avhengig av å ha gode rollemodeller å se opp til. Sørensen Brønstad og Ytterdal Larsen er enig i at gode forbilder spiller en stor rolle for egen utvikling og vekst.
– Det er veldig viktig, sier Sondre Sørensen Brønstad. Man må ikke nødvendigvis ha rollemodeller i nærmiljøet, men jo nærmere de er, desto enklere er det å se selv hva det er de faktisk holder på med. Kunnskap er enklere å snappe opp fra en man snakker med, enn de man ser på mobilen, ikke sant?
– Musikalsk sett er det uvurderlig. Jeg tror man må ha vært fan for å få fans. Men jeg tror òg det er viktig å «drepe» idolene sine på veien om man ønsker å stå på egne bein. Spesielt dersom de heter Richie Blackmore eller Dave Mustaine. Dette er en liten verden og man kommer ikke langt med å være et rasshøl, sier Ytterdal Larsen til KlæbuPosten.