Skrevet av Marit Sofie Eide Wahl, tidligere ansatt Klæbu industrier KF

Historien, som også ble gjentatt av ordfører Ranum i bystyremøtet 23. november, sier at dette gjøres med all verdens brukermedvirkning og til brukernes beste. Det fremstilles som om alle VTA-ansatte/brukere har ønsket å bli med til Fossegrenda, og at alle får et like godt - om ikke bedre - tilbud der.

Dette er rett og slett ikke sant. Det er VTA-ansatte som har gitt klart uttrykk for at de ikke ønsker å flytte.

Det er folk som ikke har blitt med - fordi de har sluttet å komme på jobb. Det er flere som har fått arbeidstiden sin redusert, fordi det ikke finnes nok oppgaver eller fordi reiseveien mellom hjem, arbeid og ekstern praksis blir for lang. Noen har hatt arbeid knyttet til snekker- og utegruppa i Klæbu, og får tilbud om søm i Fossegrenda, fordi det er fullt på snekkeren der. Felles for disse er at Klæbuposten sannsynligvis aldri får dem i tale, for det lønner seg rett og slett ikke å være kritisk hvis du vil jobbe hos Stavne KF.

Det vises til at bruktbutikken og grøntarbeidet i sommerhalvåret skal ivareta tilknytningen, men her skal det jo også sies at klæbygg slett ikke har fortrinnsrett for disse oppgavene; deltakere fra byen dekker allerede en stor del av vaktene i butikken. Er du mann kan du dessuten se langt etter butikkpraksis, for her praktiseres kjønnsdiskriminering i en sånn grad at det kunne vært morsomt om det ikke var så tragisk. I alle de år bruktbutikken har eksistert har 100% av ordinært ansatte og deltakere med fast tilknytning dit vært kvinner. Og motsatt; farlig nær 100% av alle kvinner tilknyttet Klæbu industriers VTA-avdeling i samme periode, har hatt arbeidsoppgaver i butikken.

Når det kommer til gressklippinga, er det et sørgelig faktum at de to arbeidslederne som hadde ansvar for det aller meste av grøntarealene i Klæbu begge har sluttet i løpet av sommeren og høsten, og ikke ble forsøkt erstattet. Det er jo nærliggende å tenke at når våren kommer ser det plutselig veldig praktisk ut å bare sende utegruppa til Dagsverket, i stedet for å omorganisere og stable på beina en ny gruppe VTA-ansatte med arbeidsleder som skal lære å kjenne oppdragene og områdene.

Det fremstod - både i artikkelen i Klæbuposten og ordførerens svar til bystyret - som folk har blitt spurt, både individuelt og i grupper, om hva de vil. VTA-ansatte jeg har snakket med, kjenner ikke igjen den virkeligheten. Enkelte ble ikke engang varslet om flyttingen før den var gjennomført.

Noen har fått beskjed om at man skulle være ute av låven «før nyttår». Og uansett; skal du ha et reelt valg, må det jo finnes mer enn ett alternativ. Hadde spørsmålet vært «vil du helst flytte til Fossegrenda, eller vil du helst ha et fullverdig tilbud i egnede lokaler i Klæbu?», er jeg temmelig sikker på at om lag 100% ville valgt sistnevnte. Men når spørsmålet i realiteten er «Nå har vi flyttet alle de innendørs arbeidsoppgavene og alle arbeidslederne til Fossegrenda. Vil du være med dit, eller vil du heller sitte igjen alene i Klæbu - uten arbeid og i nedslitte, iskalde og møkkete lokaler som vi ikke har noen plan om å sette i stand?» - da er det ikke så vanskelig å se for seg at en stor del takker ja til «tilbudet» om overflytting.

Klæbu industrier var en gang et bankende hjerte. Den gule, litt rufsete låven, som på tross av et kanskje ikke veldig dekorativt ytre, rommet et yrende liv sommer som vinter; med vedproduksjon, varmepumpehus, tennruller, gressklipping, snøbrøyting og mer til. Oppgaver utført mer eller mindre effektivt av folk som trivdes, hadde tilhørighet og gledet seg til å gå på jobb. I fellesskap - og noen ganger kreativt kaos. Noen ganger med imponerende effektivitet, og andre ganger mer som en episode av «de to gode naboene». Helsebringende arbeidsglede i fri flyt.

Over noen få år gikk låven fra bankende hjerte til tomt skall. Dette var en varslet «katastrofe»; både styre, bystyre og ordfører har i flere år vært varslet, gjentatte ganger, om HMS-forholdene og vedlikeholdsetterslepet.

Rita Ottervik ble først varslet av Fagforbundet høsten 2021. I to år har altså bystyret sittet og ventet på at dette på mirakuløst vis skulle gå over av seg selv. For et år siden vedtok samme bystyre at tilbudet om VTA i Klæbu skulle bevares. Hvorfor tok ingen grep da, og sørget for at det faktisk ble iverksatt tiltak for å sikre avdelingens overlevelse?

Hvorfor ble det ikke tatt grep når det plutselig i vår ble bestemt - etter å ha brukt gudene vet hvor mange hundre tusen på prosjektering og forarbeid - at det ble for dyrt å sette bygget i stand? Så sent som rundt påsketider i år var det «innflyttingsdans» på et splitter nytt møterom på låven, pusset opp og påkostet for et sekssifret beløp. Hadde man ikke visst bedre, kunne man trodd hele foretaket ble styrt etter innfallsmetoden av en flokk hodeløse høns.

Det er ingen gladsak at VTA-ansatte i Klæbu pålegges å flytte til Fossegrenda. Det er ingen gladsak at noen får langt dårligere tilbud, eller at noen får redusert inntekten sin, fordi de blir pålagt å jobbe færre timer i uka. Det er ingen gladsak at folk slutter.

Hele greia er bare trist.