Skrevet av Bjørn Riise, Banksjef i Nidaros Sparebank.

Det har nylig vært nok et rentemøte i Norges Bank, og som forventet satte de opp renten fra 4,00 til 4,25 %. Det betyr at Norges Bank har satt opp renten 13 ganger siden de startet «oppturen» fra 0 (null) for styringsrenten. Reisen opp til 1,5 – 2 prosent tror jeg ikke betyr mye, det er ikke mer enn rundt den lave renten vi har lagt på siden 2009. Det er reisen videre opp derfra som «biter».

Mye tyder på at inflasjonen nå er synkende og at mange sentralbanker er på eller nær rentetoppen for denne gang (la oss håpe det). Renten i Norge er mer enn høy nok til å dempe forbruket. Jeg vil også tilføre at mye at de negative effektene er psykologisk i tillegg, og at både husholdninger og bedrifter stort sett for lengst er «ferdigskremt». Det har de faktisk vært det meste av 2023. Det tar bare – som vanlig – lang tid fra sentralbanken setter opp renten og til de mener å kunne «lese det» i egen statistikk og i samfunnet. Historikk viser at det fort kan ta et år. Men nå er negative forventninger her for fullt, oppstarte midler siden pandemien er i betydelig grad brukt opp og effektene av høyere renter, inflasjon og negative utsikter (i form av økt arbeidsledighet og flere konkurser/oppbud) kommer fort. De siste rentehevinger er nok mest for å «støtte kronen»/redusere importert inflasjon. La oss bare håpe de amerikanske langrentene roer seg snart.

Effekter på husholdninger og bedrifter

Det varierer hvor mye gjeld privatpersoner og bedrifter har, men generelt sett har norske husholdninger høy gjeldsbelastning. Det skyldes flere forhold, ikke minst at renten har vært veldig lav veldig lenge (mye lavere enn den norske stats nesten uvirkelig gode økonomi skal tilsi) og at den norske stats petroleumsinntekter over tid har ført til enorme statsbudsjetter som «spres utover» - tilsynelatende uten mye prioritering og strategi (tema for en egen kronikk etter hvert).

Det norske statsbudsjettet for 2023  (utgifter på ca 1.750 mrd NOK) er nærmere det doble av det finske (80,5 mrd EUR i 2023) og litt større enn det svenske (1250 mrd SEK) . At statsbudsjettet har vokst voldsomt de siste tiår betyr at vi har fått en sterk utvikling i antall offentlig ansatte og at de fleste nordmenn har fått «sin del av kaken» gjennom sterk utvikling i både lønn, trygder, offentlige pensjoner og andre ytelser - og mye mer rapportering og byråkrati. Kombinert med en høy andel av potensiell arbeidskraft kategorisert utenfor arbeidsmarkedet. Godt arbeidsmarked/mangel på arbeidskraft + solid inntektsutvikling + griserik stat + veldig lav rente = mye låneopptak og høyt (delvis lånebasert) forbruk.  Rent logisk bør få være overrasket av nordmenn har bygget mye gjeld.

Pandemieffekter

I dag er det også lett å se både at støttepakkene under pandemien til dels var for rause og ikke minst at det å sette renten til null var en feilvurdering. I det minste burde den vært satt fort opp igjen. Vi fikk en situasjon – under en verdensomspennende pandemi - hvor bruktbåter steg i pris, hyttesalget (og hyttepriser) steg til himmels, det var utsolgt for påhengsmotorer (!) og salget av campingbiler og av dyrere avgiftsfrie/statssponsede elbiler var enormt. Uansett - det som nordmenn kjøpte alt for mye av under pandemien er noe av det som vil være vanskeligst å selge og falle mest i pris nå. Det er enkel logikk – nesten en «what goes up comes down» for ting man ikke MÅ ha. Det igjen vil ramme forhandlere og leverandører hardt i en periode.

Uheldige omstendigheter og «dyrtid»

Det er verdt å få med seg at det er mange «uheldige omstendigheter» som inntreffer omtrent samtidig. Vi har generelt sett hatt for lav rente og for rause «pandemipakker» i mange land, pandemien har forstyrret verdikjedene, Russlands fryktelige invasjon og krig i Ukraina, vi har (hatt) en europeisk energikrise (Tyskland avvikler den klimagassfrie kjernekraften og satser mye på russisk gass - og etterpå skal Europa venne seg av russisk gass…) Nå merkes det selvsagt ekstra godt for mange bedrifter at arbeidsgiveravgiften er satt opp for middels lønninger og oppover, fiskeoppdretterne må betale mye mer skatt (at de må betale en del mer er som forventet, men så var det dette med nivå og prosess da), det norske kraftoverskuddet er vedtatt sendt til Tyskland og Storbritannia via kabel, og det er ikke minst sterk inflasjon, med noen innslag av» krympflasjon» og «griskflasjon» på toppen.

Ting å glede seg over

Heldigvis kom det for noen år siden krav om minst 15 % egenkapital for å kjøpe seg bolig og krav om både fri likviditet og en maksgrense på 5 x inntekt for å låne. Jeg har alltid ment at dette var gode tiltak – uvanlig lave renter fører alltid (merk: alltid) til en «backlash» over tid. Det kom heldigvis også – veldig sent – innstramminger i «forbrukslån» samt et forholdsvis omfattende gjeldsregister.

Det er ganske typisk for offentlige tiltak – de kommer ofte (for) sent. Så får vi håpe at det ikke strammes til i nedgangstider – for nå strammer ting seg til av seg selv. Det er i oppgangstider den type innstramminger må komme, IKKE i nedgangstider. Eventuelle skatteskjerpelser, fjerning av fradrag, skjerping av utlånsregler, strammere bankregulering  osv nå vil bare øke byrden.

Hva fører «dyrtiden» og sterk stigende renter til?

Generelt sett får husholdningene dårligere råd, dels fordi lånerentene stiger og dels fordi «det meste» stiger i pris /blir dyrere. Samtidig viser statistikken at rundt halvparten av alle husholdninger i sum er/ vil bli lite berørt.

Kombinasjonene av dårligere nyheter, forventninger om «dårligere tider», opplevde utgiftsøkninger osv fører ofte til en utstrakt økonomisk pessimisme – som er mye sterkere enn den bør være. Trondheimsregionen er preget av veldig mange store offentlige arbeidsplasser som beskyttes for nedgangskonjunkturer. Den store krisen for en privatøkonomi kommer som regel ved arbeidsledighet, samlivsbrudd og konkurser. Og aller verst om man er inne i flere deler av dette samtidig. Ut over det vil typisk nyetablerte (for første gang eller etter samlivsbrudd) med høy gjeld være av de som merker det hardest nå. I tillegg har vi typisk folk i lavtlønnsyrker, en del enslige osv.

Oppsummert:

De fleste vil klare seg bra, og kanskje spesielt i Trøndelag ift landet sett under ett. Forutsatt at man ikke har alt for mye gjeld og/eller utgifter som overstiger inntektene (noen er der uansett.) De må kvitte seg med eiendeler og forpliktelser for å få ned gjelden – og det igjen vil presse prisen mye ned på det som «må selges». Det store unntaket er ofte arbeidsledighet, samlivsbrudd og konkurser (i verste fall i kombinasjon). Slike ting er ikke bra for privatøkonomien.

Enkelte vil også ha så lite fri likviditet/penger til disposisjon allerede før renteoppgang og inflasjon at de nå «kutter inn til beinet» ift dyrere matvarer, kulturtilbud, idrett m.v.. Disse er kanskje ikke på lånemarkedet, men er eksponert for leiepriser som selvsagt også stiger sterkt når alt annet stiger. Men i sum vil det nok gå bra for de fleste husholdninger også denne gangen.