CNC-operatør?
Rakbjørg jobber ikke med det mest konvensjonelle i verden. Før vi blir bedre kjent med 23-åringen, er det hensiktsmessig å gå dypere i sømmene på hva en CNC-operatør faktisk gjør. Det var denne utdanningen som Rakbjørg først forsøkte seg på, og som umiddelbart virket attraktivt før hun kom inn i yrkeslivet. Det tok imidlertid ikke veldig lang tid før hun fant ut at det ikke var noe for henne.
En CNC-operatør bruker datamaskiner til å styre mekaniske maskiner som bearbeider materiale. Det er en bransje som i større og større grad blir påvirket av automatisering og autonome prosesser. Med andre ord er det implisitt at en CNC-operatør er oppdatert på den digitale utviklingen. Dette ble for monotont for den rastløse Klæbu-jenta.
Sto ikke i stil med forventningene
Men det var aldri Computer Numerical Control-operatør som klæbyggen ønsket å bli. Eller, for å formulere det enda mer presist, så var det først noe hun trodde at hun ønsket å bli, helt til hun kom ut i læra og fikk kjenne det på kroppen. Det ble bare med forsøket for 23-åringen.
– Du har prøvd deg med et studie som CNC-operatør. Hvorfor?
– Jeg skulle egentlig gå Bilskade, lakk og karosseri-linja på videregående, på grunn av at jeg liker å holde på med bil, i tillegg til at jeg bruker mye av tiden min til å tegne. Men læreren min oppfordret meg i stedet til å prøve meg på CNC i stedet, så da fulgte jeg den oppfordringen og gjorde det. Jeg fikk være med på noe som het EU-prosjekt, der vi reiste til Luxembourg og Barcelona med flere elever fra land i EU. Jeg skal innrømme at jeg syntes at dette var ganske gøy, minnes Rakbjørg.
Men det ble aldri noe hun gikk videre med.
– Hvorfor endte du aldri opp med å gå videre med den utdanningen?
– Det var ikke helt det som jeg hadde sett for meg, det å stå i en fabrikk og trykke på en maskin som gjør alt for meg. Det var gøy helt til vi kom ut i læra, konstaterer Rebecca.
Mange drømmer og skolen i søpla
Det er som i ethvert dybdeintervju interessant og relevant å gå dypere i materien og forstå intervjuobjektet fra barndommen av. I Rebeccas tilfelle startet det med en drøm om å bli frisør fra 4-5-årsalderen, noe som er forholdsvis normalt for unge jenter. Drømmen om å klippe hår utviklet seg raskt til å bli en drøm om å gjøre noe annet. Men det var ikke før hun kom inn på videregående skole at hun forsto hvor skolelei hun faktisk var, og hvor mye mer fristende det var å gjøre noe helt annet. Det var i 2020 at hun kastet skoleplanene i søpla og gikk for en jobbmulighet i Barentshavet.
– Hvilke drømmer hadde du som liten?
– Jeg drømte egentlig om å bli frisør fra jeg var sånn 4-5 år gammel, men det ble det ikke noe av. Etter hvert så trodde jeg at jeg kom til å ende opp i en matbutikk, kiosk eller lignende, men det har det heller ikke blitt, sier hun smilende.
– Hvordan ser du tilbake på skolegangen din?
– Byåsen videregående skole var en helt grei skole med utrolig snille lærere. Skolegangen min der var jo i og for seg så bra som den kunne være, så jeg anbefaler andre å søke der hvis de er interessert i bilmekanikk, elektro eller maskinering, sier hun.
– I 2020 ga jeg opp skolegangen. Jeg følte på at jeg var drittlei av å sitte ved pulten på skolen - det var akkurat som om en vegg bare falt ned foran meg. Jeg gikk arbeidsledig frem til juni 2021 før jeg fikk meg en jobb her i Klæbu, forklarer Rakbjørg - som i dag er bosatt med kjæresten i hjembygda.
Tilbud ut av det blå
Rebecca Rakbjørg gikk arbeidsledig frem til midten av 2021 før hun fikk seg jobb i Klæbu. Men etter en stund dukket det opp en mulighet om å gjøre noe som var litt mindre fastlandsbundet, og enda mer uforutsigbart og muligens utfordrende. Muligheten om å jobbe som fabrikkmedarbeider på M/S Northeastern i Barentshavet ble rett og slett for god til å si nei til. Jobben fikk hun i november 2021, og var på sitt første skift ved denne siden av nyåret. Rakbjørg innrømmer at det hjalp at kjæresten hennes allerede var ansatt der.
– Hvilke valg sto du overfor da du til slutt bestemte deg for å avslutte skolegangen?
– Det var å fortsette og søke etter jobber, eller gå arbeidsledig på ubestemt tid. De fleste jobber er så kravstore for tiden, med tanke på fagbrev, svennebrev, studie og førerkort, at det virket vanskelig. Det virket utfordrende å finne noe som passet meg der og da, medgir hun.
– Hvordan ble det aktuelt for deg å jobbe som fabrikkmedarbeider i Barentshavet?
– Jeg hadde akkurat fått sparken fra gamlejobben og kjente at jeg ønsket å komme meg inn i en annen jobb. Jeg liker å prøve ut nye ting og er ganske glad i å bruke hender og kropp i arbeid. Da fikk jeg spørsmål om å komme om bord på M/S Northeastern og jobbe med snøkrabben. Jeg tenkte at dette hørtes ganske morsomt, men samtidig utfordrende, ut, sier hun smilende.
Tvil?
Det er et steg å ta fra å leve et ganske kjent og kjært liv i innlandet i Klæbu, i forhold til det som møter en når man stiger ombord i en båt og jobber i kalde omgivelser uten venner og familie i umiddelbar nærhet. For Rebecca var det “ingen tvil” om at hun hadde tvil, og hun forteller KlæbuPosten at hun var usikker på hvordan hun skulle håndtere sjøsyken, som i hennes øyne garantert ville plage henne.
– Kjente du på noen tvil før du hoppet ut i det?
– Selvfølgelig hadde jeg tvil. Jeg trodde jeg skulle dø av sjøsyke eller ha skikkelig hjemlengsel. Eller at redselen min for krabbe skulle ta knekken på meg. Jeg kjente også på en usikkerhet om ADHD-diagnosen min skulle bli et megaproblem, men akkurat nå kjenner jeg ikke på at jeg angrer på noe som helst, påpeker 23-åringen.
– Hva var det som tiltalte deg aller mest med jobben som fabrikkmedarbeider?
– Det var kjæresten min som fikk meg med ut, da han har jobbet med snøkrabbe tidligere. Han hadde fått forespørsel om å dra ut igjen etter en pause på to år, så da tenkte han at kanskje jeg også burde prøve det ut, særlig med tanke på at jeg liker meg i mannsdominerte yrker og liker litt spenning i hverdagen, forteller Rakbjørg.
En vanlig arbeidsdag
Etter hvert var det bare å hive seg rundt og ta med seg det nødvendige utstyret for å sette i gang med sin nye jobb i Barentshavet. I begynnelsen var det “veldig rart” å være borte fra familie og venner over en lengre periode, men noe hun raskt ble vant til. Vi spør klæbyggen om hvordan en normal dag på sjøen ser ut:
– Dagene starter med frokost kl. 07.30 på morgenen, så er det rett ned og bytte til oljebukse og støvler. Der slår vi av noen ord og vitser med det skiftet som er på vei av jobb. Vi står i åtte timer og sorterer krabbene i forskjellige størrelser; vi pakker dem ned, koker og fryser. Det blir mye musikk og god stemning i løpet av en arbeidsdag, sier hun.
– Når dagen er ferdig går vi ned til messa og spiser middag/lunsj. Deretter får vi fire timer pause før vi starter på med fire timer med jobb igjen. Da har vi åtte timer med søvn, og dusjingen er en helt annen verden enn det man er vant med, med tanke på bølgene, forteller hun.
– Hva med i pausene?
– I pausene kan vi sitte i messa, altså spisearealet, eller TV-rommet, og se på film eller spille Playstation. Jeg må innrømme at jeg foretrekker å sitte oppe i styrhuset og se utover sjøen. Siden vi er såpass langt nord så er det bestandig is på havet. Vi kan ofte sitte og speide lenge etter isbjørn og nordlys, sier 23-åringen.
Turnusordningen
Turnusordningen på havet gir gode muligheter til lengre avbrekk fra jobb der man kan være med familie og venner, men det gir også de samme utfordringene med tanke på at man har lengre avbrekk fra familie og venner når man er på jobb. Det er nok ikke for alle, men i Rebeccas tilfelle har det fungert godt, forklarer hun. Først forteller Rakbjørg om turnusordningen på jobb, som også er unik.
– Hva syns du om turnusordningen hos M/S Northeastern?
– I fabrikken har vi en “4-4-8-8-ordning”, som vil si fire timer på, fire timer av, åtte timer av og åtte timer på. Det er dag- og nattskift. Jeg syns egentlig at dette er en helt grei arbeidsdag. Dekkfolket har på sin side åtte timer av og åtte timer på, forklarer klæbyggen.
– Hva gjør du i friukene?
– Da skrur jeg bil, er med venner og familie, og drar på turer eller lignende.
– Hvordan opplever du det å være borte fra familie og venner over lengre perioder, som jo er tilfellet i en jobb der man jobber offshore?
– I starten så var det veldig rart, egentlig, siden vi ikke har noen form for mobildekning på sjøen. Men vi har til tider internett. Det er ikke bare-bare å ringe hjem for å snakke, med andre ord. Jeg kjenner samtidig at det er litt godt å kjenne på savnet, med tanke på at det føles fint å så kunne komme hjem og ha såpass mye å fortelle dem om hva som har skjedd, slår hun fast.
Fordeler og ulemper
Det er implisitt at det er fordeler og ulemper med hver bidige jobb der ute. De færreste av oss har et yrke som utelukkende har positive elementer. De aller, aller fleste i samfunnet har en eller annen jobb som har noen negative aspekter, det være seg arbeidstider, arbeidsoppgaver eller det sosiale miljøet på arbeidsplassen. Det er en litt uventet positiv ting som trekkes frem fra Rebecca, når KlæbuPosten spør henne om hva hun liker aller best med jobben sin.
– Hva liker du best med å jobbe som fabrikkmedarbeider i Barentshavet?
– Jeg elsker å sove når det er bølger! Folket her er også helt fantastisk. Vi har mye engelsk prat ombord, siden det er såpass mange forskjellige nasjoner som er representert av de som jobber her, sier hun smilende.
– Hva med det mest negative?
– Dusjingen er ikke så enkel, som jeg var inne på. Det er ikke enkelt å stå stabilt og rett når man dusjer på grunn av bølgene, konstaterer Rakbjørg.
– Er det noe som peker seg ut for deg som spesielt lærerik med den tiden du har tilbrakt hos M/S Northeastern?
– Selve opplevelsen av å jobbe på sjøen er lærerik, merker jeg. Det er også lærerikt å få jobbe med andre folk som snakker et annet språk. Man vil kjenne sinne og angst av å jobbe her, men man lærer å kontrollere det på en god måte etter hvert som man har vært her, sier 23-åringen.
Utallige timer
Så hva er det hvermannsen i samfunnet ikke vet om det å jobbe offshore? Vi har allerede vært inne på noen av elementene: de lange ukene borte fra familie og venner, et multikulturelt arbeidsmiljø med mange forskjellige språk, og ikke minst nye arbeidsoppgaver som man kanskje ikke har vært borti tidligere. Rakbjørg mener at svaret på spørsmålet er de utallige timene som man legger ned.
– Hva er det folk flest ikke vet om det å jobbe offshore, tenker du?
– Det er nok hvor mye arbeid som går ned i selve fisket. Man jobber i mange timer døgnet rundt, men samtidig er det lett å glemme hvor gøy dette faktisk kan være! Man sitter igjen med opplevelser som er sjeldne og unike og som man bare kan få av å være ute på havet en tur, sier Rakbjørg.
– Er det noe som har overrasket deg i forhold til forventningene du hadde i forkant?
– Jeg trodde aldri at jeg skulle jobbe med fiske, i hvert fall ikke snøkrabben. Men jeg skal innrømme at jeg stortrives med jobben, selv om det er slitsomt - det er rett og slett utrolig gøy og verdt det. Savner alltid å være på sjøen når jeg kommer hjem. Og så er jeg imponert over meg selv, som jo tross alt aldri har vært på sjøen før eller har hatt interesse av det, at jeg klarer å stå så bra i det, forteller 23-åringen.
Fremtidsplanene
Hva som venter rundt neste sving er ikke klart. For Rakbjørgs vedkommende, som kommer fra en bakgrunn der hun ikke har hatt en veldig stabil arbeidshverdag eller utdanning i bunn, er det desto mer usikkert hva hun ser for seg at fremtiden vil bringe. Men det hun har gitt et utvetydig inntrykk av, er at hun stortrives på havet. Det er følgelig nærliggende å se for seg at hun fortsetter å gjøre det i uoverskuelig fremtid.
– Ser du for deg at dette er noe du kan tenke deg å holde på med i lang tid fremover?
– Ja, egentlig. Jeg har ikke lyst å slutte, for å si det sånn. Kan godt tenke meg å prøve andre fiskebåter også, fastslår hun.
– Er det aktuelt for deg å returnere til skolebenken en gang og fullføre det?
– Jeg kan nok ikke tenke meg tilbake til skolebenken med det første - fordi jeg rett og slett er skolelei. Har nå gått 14 år skole med læringsproblemer som ikke ble tatt tak i, og med lærere som ikke godtok at jeg hadde vanskeligheter med å forstå og forklare, medgir hun.
– Helt konkret, hva er fremtidsplanene dine?
– Jeg vil bare fortsette med det jeg gjør frem til jeg blir lei. Og så har jeg jo et ønske om å få med meg enda flere folk ut i dette yrket, sier Rebecca Rakbjørg avslutningsvis til KlæbuPosten.