«Hvis et område er følt forsøplet, senkes terskelen for å forsøple ytterligere.» Det sier 31-åringen om hvordan vår opplevelse av nærområdet former egen atferd. Han har en klar oppfordring til klæbyggen om hva som må til for å stoppe den globale oversvømmelsen av avfall og plast i havene våre.
Havnet i jobben gjennom «tilfeldigheter»
Roger er ikke helt med på at det kun var tilfeldigheter som gjorde at han havnet i jobben på Vestlandet, men at han også var heldig som fikk seg sommerjobb under studietiden. Klæbyggen er oppvokst på Rydland og har alltid hatt et fint forhold til friluftsliv. Men etter han var innom tanken å studere eiendomsmegling og markedsføring, fant han ut at han ønsket å gjøre noe som føltes mer meningsfylt. Da endte valget på friluftsliv og idrett, som han nå har en bachelor i.
– Hvordan dukket det opp en mulighet om å få seg jobb som prosjektkoordinator i Fjordane Friluft?
– Det var nok ikke bare tilfeldigheter, men også en del hell som gjorde at jeg endte opp med denne jobben. Jeg har hatt en del sommerferier mens jeg har studert, så gjennom det har jeg forsøkt å skaffe meg sommerjobber som passer med utdanningen jeg tok i friluftsliv og idrett. Det var en strandryddejobb, også kalt kystrenovatørstilling, og et ansvar for friluftsskoler tilbake i 2018. I 2020 skulle de utvide med nye stillinger, blant annet med prosjektkoordinator på to nye kontor i Florø. Jeg ble spurt rett ut om jeg ville ha jobben, og med min praktiske erfaring og utdanningstyngden var kombinasjonen min perfekt for det de så etter, sier Auset som for tiden bor i Florø.
Endret innstilling
Ting har skjedd i løpet av tenårene og tjueårene for den langhårede klæbyggen, som har sine røtter fra Kyrksæterøra. Holdningsendringer førte til at studievalget ble noe annerledes enn det han først så for seg.
– Vi skrur klokka 10 år tilbake i tid. Kunne du sett for deg å jobbe med strandrydding hvis jeg spurte deg da?
– Jeg hadde ikke det, det må jeg si. Da jobbet jeg i Trondheim på et eller annet lager, og hadde ikke den innstillingen som jeg har i dag. Det har kommet med studiet med friluftslivstudiet, sier klæbyggen.
Han fortsetter med å si at han var «veldig gira» på å studere et eller annet etter flere år med ulike jobber:
– Jeg søkte på mye forskjellig, blant annet markedsføring, men fant ut at det gikk an å studere det jeg ville aller mest og som ga meg mest glede, som var friluftsliv. Jeg prøvde å studere i Trondheim, men følte aldri at jeg ble en del av studiemiljøet her – det ble jeg i Sogndal, forteller han.
Mye pedagogikk
Klæbyggen er energisk og opptatt av å være i kontakt med skog og mark, men med tiden har han, som et født innlandsmenneske, lært seg å sette pris på den norske kysten. 50 prosent av beskjeftigelsen hans er en pedagogisk jobb i skole, i tillegg til å koordinere ryddecamper, strandryddinger, samt å fremme holdninger og bevissthet rundt problematikken som påvirker oss alle. Det er å snakke med barna han liker aller best.
– Hva innebærer stillingen din i praksis?
– Det er en del reise, rundt 40-45 reisedøgn i året, der jeg underviser i skoler og arrangerer strandrydding med barna. Utover det så er jeg prosjektleder for noe vi kaller skoleturnè for havet og har en annen 50%-stilling som prosjektmedarbeider i Rydd Sogn og Fjordane. Førstnevnte er underliggende hovedprosjektet. Vi har medlemskommuner fra regionen, særlig fra kystkommunene der vi har startet, som legger inn et kontingent for at vi skal jobbe inn i deres kommuner. Vi blir stadig større, sier 31-åringen om den stadige ekspanderende bedriften som først ble stiftet i 2017. Fjordane Friluft er for øvrig underliggende friluftsrådets landsforbund.
«Det er en jobb med mening»
Raskt gikk Auset fra å vurdere yrker med potensial for god økonomisk inntekt, til å finne det som virkelig ga mening. Å gjøre naturen og Moder Jord en tjeneste, kan vel ikke kalles annet enn meningsfullt, selv om det i praksis er pleie av symptomene i den grad andre ikke holder opp med ramponering og likegyldig behandling av jorda.
– Hva var mest tiltalende med en sånn type jobb for deg?
– Jeg har vært tydelig på det hele tiden at det passer godt for meg med tanke på at det er en jobb med mening. Det føles godt. Har vært inne på andre tanker om å studere eiendomsmegling, markedsføring, osv.; man gjøre noe godt samtidig som man lever på det, er min måte å se det på. Man får jobbe med pedagogikk og med noe man bryr seg mye om, i tillegg til at man har en del frihet. God miks mellom kontor og felt, syns jeg.
Han refererer til at den strandede hvalen på Sotra i Hordaland som det ble oppdaget hadde enorme mengder plastikk i magen under dissekering, gjorde inntrykk:
– Har du hatt spesielle erfaringer eller opplevelser med forsøpling eller lignende som inspirerte deg til å jobbe med dette på fulltid?
– Hvalen på Sotra åpnet øynene for mange, inkludert meg selv. Det har vært vanskelig å se dyr som lider av konsekvensene av forsøpling. Når man er ute i havet kan man se at sikkert 90 prosent av alle fiskene har plastikk i magen. I Norge ser man ikke problemet av det på global basis – vi blir skånet og ser egentlig ikke alvorligheten i problemet, sier han.
– Når det kommer til det jeg jobber med, så har jeg nok ingen negative opplevelser. Jeg er oppvokst i et samfunn der det ikke er gitt noen tanker å gjøre noe banebrytende med problemet. Kulturen om å kaste sneiper overalt kan jeg huske godt, minnes Auset.
Hatt en normal oppvekst
Oppvokst på Rydland i et standard, godt og trygt norsk hjem, har Roger Auset fått nærhet til naturen som de fleste andre i Klæbu. Skoleturer i skogen; trær, bekker og enda flere trær i nabolaget og helgeturer på hytta, har vært inkludert i pakken «ung klæbygg» for 1991-modellen.
– Har du alltid hatt et nært forhold til natur og friluftsliv?
– Ja, det har vel vært ganske standard med helgeturer på hytta, løpeturer i skog og mark og sånt. Det var mer tilgjengelig natur der jeg vokste opp før, enn det er i samme område nå. Har aldri hatt noe særlig forhold til kysten før jeg begynte å jobbe der, men det har vokst veldig for meg de siste årene. Den største kjærligheten min for naturen kom egentlig først etter hvert, påpeker Auset.
– Hva så du for deg å jobbe med når du var liten?
– Det var nok markedsføring og sånne ting. Men det vridde seg veldig fort når jeg innså hvor manipulativt markedsføring faktisk er. Det kan brukes til noe godt, særlig hvis man tror på det man selger, selvfølgelig. Og det er jo det jeg gjør nå, sier han smilende.
Sjokkerende avsløringer om fiskeindustrien
Landets massive fiskeindustri er nok ikke den man går hardest til kamp imot, kan man kanskje ha inntrykk av. Og det er det også gode grunner til. Uten fiskeoppdrett og olje hadde det opulente Norge vi kjenner i dag, trolig aldri eksistert. Derfor er det både upopulært og kontroversielt å rette skarp kritikk mot fiskeindustriens praksis og hvilke konsekvenser den har for det marine liv og jordas fremtidige levedyktighet.
I filmen «Seaspiracy» legges det brutale fakta på bordet om hvor massive plastutslipp som kommer fra blant annet oppdrettsnæringen. Noen faktaopplysninger* som presenteres inkluderer blant annet:
At fisking tar 2,7 trillioner fisk fra havene hvert år på en global basis. De hevder av havene vil være så godt som tomme innen 2048.
Sugerør av plastikk utgjør totalt kun 0,03 prosent av alt avfall som havner i havene, mens fiskenett står for sjokkerende 46 prosent.
Seks av sju sjøskilpadder er enten utrydningstruet eller i fare grunnet fisking.
Hvert år drepes over 300 000 hvaler og delfiner som en konsekvens av fisking med garn og nett.
Roger Auset deler oppfatningen om at det er en veldig sterk og gripende film, men også at det er mye sannhet i den som aller helst bør adresseres umiddelbart:
– Jeg har sett den. Den er veldig sterk og legger frem harde fakta. Man får det i fanget hvordan det ser ut på andre siden av verden, et sted vi holder oss langt unna. Jeg har snakket med mange som har vært i de områdene, som kan bekrefte at det er reelt og at det er sannhet i dette, bekrefter Auset.
Ingen enkel kamp å ta
Det er ingen enkel kamp å ta, innrømmer 31-åringen:
– Det farligste i oppdrettsnæringen er fiskefôr. Den havner ned i bunnen, legger seg der og skader havbunnen og forgifter. Det er satt inn regler om hvor man har lov å sette fiskeoppdrett. Men det er for lite fokus på plastforsøpling – man slipper unna med veldig mye. Fiskeoppdretten er enorm for Norge, så ingen politikere tør å ta det steget med å få Norge tilbake til det vi var på 1800-tallet. Miljøkjempere kommer ingen vei, siden det alltid er fokus på bedring og økte profitter.
– Må en endring til?
– Ja. Det må en endring til. Veganere, blant annet, har en tanke om at dette er nødvendig, og det er det. Det er ikke bare på grunn av dyret i seg selv og dyrevelferden, men også følgene det får for havene på sikt. Det er bare sunt at folk blir bevisste på det. Når pengene rår så blir det mange lugubre måter å gjøre ting på, og det gjør det til en veldig lite bærekraftig måte å operere på. I tillegg så er det også snakk om matsvinn. Det må nok som sagt en endring til.
Her i Norge er mikroplast fra bildekk den største synderen:
– Den største kilden til mikroplast kommer fra bildekk. Kunstgressbaner? Nummer to på lista i Norge. Plastgranulatene på en kunstgressbane stammer nemlig fra opphugde bildekk.
Føler også håpløshet
– Det vekker noe i oss når vi ser slike dokumentarer, men det gir også en følelse av håpløshet. Jo mer jeg lærer om dette, jo mer forstår jeg at det er tvilsomt at dette bremser opp med det første, sier Roger Auset.
– Nå viser statistikk at det havner 8-12 millioner tonn plast i havet hvert år. Det er latterlig mye plast. Ny forskning viser at det kan være nærmere 25 millioner tonn. Det forventes at dette vil øke ytterligere frem mot 2050, medgir klæbyggen.
Men det er ikke like å enkelt å nå gjennom til industrien på dette, sier han:
– Oppdrettsnæringen skifter ut garn årlig som havner på avveie. Å konfrontere bedrifter med at vi finner søppel fra dem, er noe vi gjør til stadighet. Vi vil ikke bruke pekefingeren, men heller gi dem en gulrot.
– Hvorfor tror du fiskeoppdrett og menneskelig aktivitet i havene får så lite oppmerksomhet i forhold til for eksempel forsøpling, når man vet at dette (fiskekonsum, etc.) er langt mer forurensende og skadelig enn å kaste avfallet sitt på bakken?
– Fiskenæringen har et stort forbruk av garn, tau og tønner. Det er mye som går rett i naturen. Vi har kartlagt hva vi finner mest av, og det er mye som kommer fra fiskenæringen. Jeg er enig i at dette er et problem som må komme på dagsorden; industrialiseringen har stor medvirkning i problematikken. Samfunnet vårt er i dag bygd opp slik at vi sender mat frem og tilbake på kryss og tvers av kloden, når det er det som er det mest lønnsomme, sier han.
«Cassandra syndrome»
I KlæbuPostens intervju med Julia Schregel – leder for Miljøagentene i Klæbu og utdannet biolog – for noen uker siden, tok hun i bruk uttrykket «cassandra syndrome», eller «kassandrakomplekset» på norsk. Dette komplekset/syndromet stammer fra gresk mytologi og er i korte trekk historien om hvordan en konges datters forutsigelser ikke ble trodd. Det er derfor en parallell verdt å trekke til moderne klima- og miljøaktivister som ikke føler at de blir hørt i sine appeller om hva som må til for å hindre potensiell katastrofe. Roger Auset innrømmer en følelse av håpløshet, men er samtidig heldig som kan kjenne på at han utøver meningsfullt arbeid som inspirerer mange andre.
– Hvordan påvirker det deg psykisk å jobbe dette?
– Selv om det er i små doser, så føler jeg virkelig at jeg gjør en endring. Føler at jeg påvirker barn og skoler til å bli opplyst om problematikken, og på en kjekk og fin måte. Det gir meg veldig mye å få besøke en skole og fortelle det jeg har lært. Å ta dem med ut lokalt og vise hvordan det ser ut i området rundt dem, er noe mange liker. Feltarbeidet er viktig for min psyke, for da ser jeg at ting monner, sier han smilende.
«Umulig å plukke opp alt»
Det kan til tider være vanskelig å ikke bli opphengt i at man skal plukke med seg alt det søppelet man passerer når man er ute. 31-åringen sier at han håper at de som ser han plukke opp søppel i gatene kan inspireres til å gjøre det samme.
– Får man en «besettelse» i å plukke opp søppel når man jobber med dette på fulltid?
– Til tider er det umulig å plukke opp alt man ser. Det må vi også erkjenne når vi er på strandrydding. Jeg plukker med meg det jeg kan – ser jeg søppel foran beina mine så tar jeg det med meg. Det gjør jeg nok mer bevisst nå enn jeg gjorde før. Man blir «yrkesherdet» av å holde på i denne jobben, føler jeg. Det fine med det er å gi flere en ansvarsfølelse for det som ligger og flyter, det tror jeg er viktig, sier han.
– Går det noen ganger en følelse av oppgitthet igjennom deg med tanke på hvor «unødvendig» det tross alt må føles å rydde opp andres søppel?
– Det må jeg innrømme at jeg gjør. Jeg kjenner på det noen ganger. Særlig hvis man kommer til den samme plassen år etter år: man reiser dit hvert år og ser at det faktisk aldri stopper. Men igjen, jeg rister det fort av meg fordi man vet at man gjør noe for lokalsamfunnet.
«Flere søppelbøtter langs veiene!»
Man kan gjerne spørre seg hva som må til – både på et politisk og et personlig plan –for å se endringer som faktisk monner. Kan myndighetene legge til rette for at hver og en av oss tar bedre valg? Svaret på det er nok et opplagt ja.
– Hva kan man gjøre med problemstillingen på grunnivå – altså for å hindre at folk kaster plastikk og lignende i utgangspunktet?
– Det å tilrettelegge er viktig, blant annet gjennom å gjøre systemet bedre. Vi bør blant annet bytte ut de åpne søppelbøttene som vi ser nå – der er det veldig fort gjort at det flagrer av sted, selv om folk har kastet det i en søppelbøtte. Det bør erstattes med flere søppelspann rundt omkring. Vi ser det fra et psykologisk perspektiv at folk ønsker å bli kvitt avfallet sitt så fort som mulig, så ved å forbedre ordninger rundt for å øke sannsynligheten for at folk kaster noe i en søppelbøtte, vil man forebygge det, påpeker klæbyggen.
– Hva kan gjøres fra et myndighetsplan? Mer kunnskap og informasjon?
– Det myndighetene gjør nå er å støtte bedrifter som oss til å jobbe med tematikken. De deler ut penger til de som jobber med marin forsøpling og plast. Det er opp til de som brenner for det å ta det videre og søke om å få økonomisk støtte fra myndighetene, sier han.
– Infrastrukturen på det – søppelspann og lignende – er absolutt også viktig. Jeg ser verdi i å skape ordentlig tilhørighet og kjærlighet til sin plass, slik at man virkelig ønsker å ta vare på det. Hvordan man gjør det krever tid. Noen steder har man bedre kultur på det, mens andre steder gir mer «f», sier Auset – som syns det bør bli mer fokus på det i skolen.
Klare råd til KlæbuPostens lesere
Avslutningsvis i en fin telefonsamtale med Roger ønsker han å komme med en oppfordring til lokalbefolkningen i hjembygda si.
Klæbu er en innlandsbygd og de færreste av oss får en daglig eksponering for plastavfall som flyter langs kysten. Men nærhet til skog og mark er absolutt tilstedeværende for klæbyggen, som sikkert har lagt merke til både plastikk og annet søppel som er etterlatt skjødesløst i naturen.
– Har du råd til leserne om hva de kan gjøre med problematikken? Enkle råd for å redusere avfall, gjøre det enklere for de som vil ta med seg søppel de ser på bakken, etc.?
– Det man kan gjøre som har en stor påvirkning på de rundt seg, er å tørre å si ifra til de rundt som faktisk forsøpler. Det sitter nok langt inne, men vi må tørre å si ifra når vi ser forsøpling, påpeker Auset.
–P åvirk dem rundt deg, men ikke med en pekefinger. Opplys, sett deg inn i problematikken, les og få en dypere forståelse. Ikke minst bevissthet rundt det man handler i butikken. Finnes det et grønnere valg? Det krever mer av oss som forbrukere, men det er absolutt verdt det, syns jeg, sier han.
Hans siste oppfordring blir til dem som har et ønske om å ta mer aktive tak for å hjelpe kloden:
– Vi bruker plastposer fra kystlotteriet. «Hold Norge Rent» gir også ut en del poser. Det er helt gratis, og de distribuerer ryddehansker og ryddeposer til de som ønsker å organisere en ryddeaksjon. Privatpersoner som vil ut med familie eller venner, kan hente på lokale utleveringsstasjoner, som man kan finne mer informasjon om på www.ryddenorge.no, eller en app som heter «Rydde».
https://earth.org/facts-from-seaspiracy