Fikk tillit på et tidlig tidspunkt
Silje Rønningen er 23 år og bor i dag på Rydland. Opprinnelig er hun oppvokst på Hyttfossen med familien sin, og sier til KlæbuPosten en slående vårdag i mars at følelsen av å vokse opp på et fredelig sted har vært avgjørende for den hun er i dag. Der fikk hun benyttet seg av skog og mark, og fikk tidlig tillit av moren sin til å ta avgjørelser selv. Kanskje reflekteres det i det hun er i dag.
– Hvordan var barndommen din i Klæbu?
– I tidlig barndom vokste jeg opp på Hyttfossen, og siden det bodde få barn i området måtte jeg bruke skogen og området rundt for å underholde meg selv. Da jeg var 8-9 år så flyttet vi til Tanem, og da merket jeg raskt at avstanden til andre barn ble mindre, slik at jeg ikke trengte å være like oppfinnsom lenger, sier Rønningen.
– Hvordan har det formet den du er i dag, tror du?
– Hvordan det har formet meg er jeg jo usikker på, men oppveksten til noen som er født på bygda sammenliknet med i byen, er jo åpenbart annerledes og ulik fra hverandre – i hvert fall om foreldrene er oppvokst på samme sted. Jeg tror at i mitt tilfelle så ga min mor meg mye tillit til å bestemme og ta avgjørelser selv så lenge jeg var åpen med henne gjennom å gi beskjed om hvor jeg var og om jeg ikke kom hjem, forteller hun om den formende tiden.
Hadde aldri en iboende matproduksjon-interesse
Mange barn har ambisiøse drømmer som barn, mens andre er mer nøkterne og «realistiske» i hva de ser for seg å gjøre når voksendommen kommer. Silje var innom mange forskjellige yrkesretninger når hun drømte stort i barndommen, men av beskjeftigelsene som gikk igjen så var det lærer, sykepleier og lege. Viktigheten av å ha en betydning for andre var stor:
– Jeg visste i hvert fall at jeg ville være en person som hjelper andre eller kunne gi andre noe, og det ble jeg jo først med utdanningen som barne- og ungdomsarbeider, sier hun.
– Hadde du alltid en interesse for mat og matproduksjon?
– Nei, og interessen min på kjøkkenet har egentlig ikke endret seg noe særlig. Jeg har fremdeles ingen interesse for mat. Det jeg holder på med nå med fagbrevet innen industriell matproduksjon er egentlig ganske tilfeldig. Jeg faktisk skylde på koronaen for det, sier hun smilende.
– Hvordan kom du så inn på tanken om å ta fagbrev i industriell matproduksjon?
– I 2019 fikk jeg meg et vikariat i en barnehage etter jeg hadde blitt ferdig med fagbrevet som barne- og ungdomsarbeider, men siden jeg ble sykemeldt på grunn av et brudd i ryggen, fikk jeg ikke jobbe 100 prosent der, dessverre. Da jeg ble friskmeldt søkte jeg meg jobb på SalMar på Frøya og begynte i en fulltidsstilling der, og det var gjennom denne jobben jeg fikk mulighet til å gå på kurs, slik at jeg kunne ta fagbrev etter å opparbeidet meg fem års yrkeserfaring i det faget, utdyper Rønningen.
Overbemanning banet vei
På den tiden hun flyttet til Frøya var det overbemanning av barne- og ungdomsarbeidere i Trondheim, så det å få seg en 100 prosent-stilling som det var så å si umulig som nyutdannet, sier Rønningen. Hun hoppet raskt på muligheten til å ta fagbrevet i industriell matproduksjon da det gikk for henne at det var en reell mulighet:
– Det var nok under koronaen at dette ble mest aktuelt, for da fikk man se at dette er en av de bransjene som ikke blir permittert, og som aldri kommer til å forsvinne eller bli utdatert. Jeg klarte rett og slett å se mulighetene som medfølger et fagbrev i dette, sier klæbyggen.
– Hva var det med akkurat industriell matproduksjon som interesserte deg nok til å forfølge det?
– Det er vel kanskje at man får jobbe på veldig store og kompliserte maskiner, samt at man får vite mye mer om hvilket arbeid som ligger bak det ferdige produktet vi kjøper på butikken. Men som jeg sier så har jeg aldri egentlig hatt noen interesse for matlaging i seg selv, så nysgjerrigheten min og det å finne ut mer om ting er nok det som har vekket min interesse i faget, må jeg innrømmet.
Overrasket over menneskets viktighet
I industriell matproduksjon tenker man nok automatisk på store maskiner og automatiserte prosesser. Men ifølge Silje Rønningen er det overraskende undervurdert hvor stor betydning mennesket har bak samlebåndet og i lokalene.
– Er det noe som har overrasket deg så langt?
– Jeg har blitt overrasket over hvor lite maskinene gjør, og hvor mye de som jobber der må gjøre. Før jeg startet å jobbe innen faget så trodde jeg at maskinene gjorde alt, men sånn er det jo ikke, konstaterer hun.
Hun sammenlikner det med å jobbe i fiskebransjen som i høy grad er manuell:
– Når jeg jobbet i fiskeindustrien så måtte vi selv filetere fisken med kniv; vi måtte ta ut de fiskebenene som maskinene ikke tok med ei bintang; vi måtte fysisk selv legge fisken i noe som kalles en dyptrekker, slik at bitene kommer ut i en remser med fire biter som vi kjøper i butikken; og vi måtte selv pakke det i esker. Dette er det ingen maskiner som gjør for oss.
– Der jeg jobber nå, må vi selv veie opp alle ingrediensene og legge de fysisk i kjelen; vi må selv frakte produktet fra kjelene til maskinen som skal pakke det; og her må selv pakke de ferdige produktene i esker som skal ut til kunder, påpeker Rønningen.
23-åringen understreker dog at det kommer an på hvilken industri man jobber i, og at alle åpenbart ikke er like når det kommer til grad av manuelt arbeid og automatisering.
Maskinell opplæring
Noe av det viktigste med å utdanne seg innen industriell matproduksjon har vært å forstå det maskinelle. Her krever det stor konsentrasjon og kunnskap om hvordan ting fungerer, for å hindre problemer.
– Hvordan har tiden hittil stått i stil med forventningene du hadde før du startet på Matpartner?
– Jeg hadde ikke så store forventninger til å begynne med da jeg startet, egentlig. Det handlet mest om å få seg jobb samtidig som koronaen hadde kommet til Norge, forteller klæbyggen.
– Er det noe som har vært/er spesielt teoretisk og/eller vanskelig for deg så langt?
– Det som kanskje er det vanskeligste, er at det er så mye man lærer, blant annet hvordan maskinene skal settes opp, oppstart, avslutning, hvordan maskinen fungerer (for å finne ut hva problemet er hvis det oppstår problemer); man må klare å følge med på 100 ting samtidig som man skal gjøre noe, sier Silje Rønningen.
– Hva gjør dere hvis det oppstår et problem?
– Oppstår det et problem bør man få stoppet maskinen så fort som overhodet mulig, for å skape minst mulig unødvendig arbeid for seg selv eller den som skal overta etter deg, og jo lengre linjestopp man har, jo større er sannsynligheten for at man må jobbe overtid. Mat som allerede er produsert må pakkes på samme dag – så lenge det er et varmt produkt – hvis ikke må det kastes. Det vanskeligste er nok å klare å ha øynene på hele linjen under hele produksjonen, ettersom vi kun jobber på en maskin per person, forklarer 23-åringen.
Overraskende mye arbeid
– Hva er det folk flest ikke vet om hvordan matproduksjon på industrielt nivå foregår, tror du?
– Jeg tror at de fleste som ikke har jobbet eller som har vært innom det, tror at maskinene gjør mye mer enn de gjør, og at de tror at de som jobber i bransjen kun styrer maskinene. Det er selvfølgelig mye mer arbeid rundt det enn folk tror, før det ferdige produktet kommer i butikken som man konsumerer, sier hun.
Hun er ikke enig i at industriell mat nødvendigvis er noe verre enn hjemmelaget:
– Mange tror for eksempel at ferdiglaget middag som man kjøper i butikk ikke er laget med samme ingredienser eller fra bunnen av som det man lager hjemme, men dette stemmer ikke nødvendigvis i alle tilfeller. Jeg vil anbefale folk å faktisk lese bak et produkt før man bedømmer det, sier hun oppfordrende.
Det er ingen hemmelighet at mennesker har fått et mer distansert forhold til råvarer og den maten man konsumerer.
– Hvordan ser du for deg fremtiden til global matproduksjon? Er vi for avhengige av prosesserte halvfabrikater?
– Den ser nok god ut. Altså, vi er avhengige av mat, og så lenge du ikke dyrker maten din selv så er det en form for matindustri/matproduksjon som har laget/pakket det du kjøper i butikken, alt fra pålegg, grønnsaker, frukt og kjøtt, til ferdiglagde middager på poser eller i form, sier hun.
Klæbyggen utdyper videre:
– Jeg tror ikke vi er avhengig av halvfabrikater, men jo enklere det er for oss desto bedre liker vi det, for det er ikke alle som liker å stå opptil en time hver dag på kjøkkenet for å lage middag til hele familien. Da kan det være likeså godt at noen andre har stått og produsert maten for deg, slik at du bare trenger maks 15 minutter på å varme den opp og kanskje noe tilbehør. Jeg snakker selvsagt ikke om Grandiosa eller slike ting, men mer på for eksempel Rema 1000 sine ferdiglagde middager for under hundrelappen-produkter.
Fordeler og ulemper
Et veldig enkelt men samtidig komplekst spørsmål er hva man liker mest og minst med den utdanningen/yrkesretningen man holder på med. Her kan det variere så mangt fra person til person, men i Siljes tilfelle har det vært en distinkt overgang fra å jobbe med barn og ungdom til å være fabrikkarbeider:
– Det er et vanskelig spørsmål. Det jeg liker mest med jobben min er nok å få holde på med maskinene og styre de, samtidig som at man føler at man gjør hverdagen enklere for noen som ikke vil eller har tid til å lage alt selv fra bunnen av hver eneste dag, sier hun.
Det er altså ingen overraskelse at Rønningen – som alltid har likt å være i kontakt med mennesker – liker akkurat det aspektet ved jobben: følelsen av ha å en betydning. Det er dog et tveegget sverd, for det er også det hun misliker mest med beskjeftigelsen sin:
– Det jeg liker minst er vel at det ikke er samme type sosial kontakt som det for eksempel er hvis man jobber i en butikk eller på skole. Her står vi med hørselvern grunnet støynivå i produksjonen. Utdanningsløpet mitt består jo mye av å lære mens du gjør det: jeg hadde et halvt år med teori to kvelder i uken, før vi tok eksamen når det var ferdig.
Langsiktig fallgruve
Rønningen har erfart at man ikke skal se alt for langt frem i tid i livet. Hun sier at i hennes tilfelle blir det sjeldent som hun ser for seg, så da er det muligens best å holde alternativene åpne og se hva som skjer.
– Hva ser du for deg å jobbe med «på sikt»?
– Jeg har lært at det ikke er så lurt å se så langt frem i tid, for i mitt tilfelle blir det sjeldent som jeg ser for meg. For noen år siden så jeg jo for meg at jeg skulle jobbe som barne- og ungdomsarbeider den dag i dag, men sånn ble det jo ikke. Jeg er ung og kan fremdeles velge å gå en annen vei når jeg er ferdig med fagbrevet. For alt jeg vet så sitter jeg plutselig på kontor eller jobber på et lager om 20 år – det vet vi ingenting om, så jeg tar ett år av gangen, og om ett år jobber jeg nok fortsatt innen industriell matproduksjon, for planen er å fullføre dette fagbrevet før jeg gjør noe annet, sier hun og tillegger at «ting kan skje, så tiden får bare vise».
– Hvordan har jobben på Matpartner vært relevant for deg i utdanningen? Hvor overførbart er det til det du ser for deg å gjøre etter fagbrevet er i boks?
– Matpartner er jo en helt annen type matindustri enn det SalMar er, der vi slaktet og fileterte fisk, sier hun om realiteten bak et pent innpakket fiskestykke man kjøper i dagligvaren.
– Her på Matpartner er det pakking og produsering av smørepålegg og middager, så da vil jeg jo få mer kunnskap siden jeg har vært innen to ulike industrier. Dette vil være nyttig den dagen jeg skal opp til fagprøve, i motsetning til hva jeg hadde hatt om jeg kun hadde jobbet på den ene og samme fabrikken i den samme matindustrien i løpet av de fem årene, forklarer Rønningen
Kort periode på Frøya
SalMar holder fort på Frøya. Derfor flyttet Silje Rønningen dit, men også for å spare penger til å kjøpe hus ved en senere anledning. Nå bor hun i hjembygda igjen, og stortrives med det. Hun utelukker ikke at hun blir værede her i flere år, men er samtidig opptatt av å holde mulighetene åpne for det som måtte skje. Nå har 23-åringen også kommet seg over «korona-kneika» som hun og familien ble hardt rammet av.
– Hvordan rammet pandemien deg og ditt liv?
– Det var ikke et spesielt problem i jobbsammenheng siden vi stort sett bare var nærkontakter uansett. Men det var vel i jula jeg fikk merke koronaen mest, da familien til samboeren min fikk viruset. Det gjorde at jeg ikke fikk mulighet til å møte de i løpet av den jula, og måtte feire den separat fra hverandre, medgir Rønningen.
– Du flyttet så tilbake til Klæbu etter en periode på Frøya?
– Ja, vi savnet å bo rundt venner og familie, så fant vi oss en leilighet i Klæbu som vi kjøpte, sier hun smilende.
– Ser du for deg å bo her resten av livet?
– Det vet jeg ikke. Klæbu er en fin og rolig plass med mange muligheter, men vi får se, kanskje blir det en annen plass senere!
– Hva holder fremtiden og hva er drømmejobben?
– Det vet jeg heller ikke. Plutselig snur jeg vei og begynner i en helt annen bransje, men nå tenker jeg at drømmejobben må være som toller, enten på flyplass eller på grensen. Skal jeg fortsette med industriell matproduksjon, så er nok Grilstad eller Nidar drømmearbeidsgiverne, forteller Silje Rønningen til KlæbuPosten.