Marita Overgaard Hofstad er 32 år gammel og i dag bosatt på Haugamyra med mann og barn. Verken mannen Thor Julian eller Marita selv er oppvokst i Klæbu, men kom flyttende hit i senere år for å etablere seg. 32-åringen er opprinnelig fra Byåsen og er utdannet vernepleier.

“Det er absolutt en belastende jobb. Jeg kan jo få skikkelig juling.”

– Hva ønsket du å bli når du ble voksen?

– Først og fremst skulle jeg bli jordmor, og etter hvert var planen å bli sykepleier. Jeg kom inn på studiet i Stavanger, men ombestemte meg i siste øyeblikk. Jeg ønsket ikke å jobbe med somatisk sykdom - jeg ville jobbe med mennesker i stedet, innrømmer hun.

– Hvor tidlig kjente du på at du ble tiltrukket av å jobbe i et menneskeorientert yrke?

– Jeg tror at jeg alltid har vært sånn. Som yngre var jeg veldig flink med unger, så med en mor som er utdannet spesialpedagog ble jeg peilet inn i dette. Det har sikkert vært med meg fra tidlig ungdom av, forteller Overgaard Hofstad.

Fikk mersmak

Som det så ofte er for mang en fremadstormende tenåring med verden for sine føtter, var det en konkret erfaring som ga henne mersmak til å fortsette i det sporet hun allerede hadde blitt «peilet inn på» av sin mor. Byåsen-jenta fikk prøve seg i et bofellesskap for psykisk utviklingshemmende, der hun fikk kjenne på psykiatribiten av yrket. Dette ga mersmak for Marita, som omsider ble oppslukt i denne delen av vernepleierutdanningen.

– Hva talte for denne utdanningen?

– Det var å jobbe mer direkte mot enkeltmennesker over tid, tror jeg. Jeg var også veldig interessert i psykiatribiten som er på vernepleien. Da jeg startet utdanningen min som vernepleier så tenkte jeg at jeg skulle jobbe som barne- og ungdomspsykiatrien, men det fant jeg fort ut at det å jobbe med så syke ungdommer og barn over så korte perioder ikke var noe for meg. Det orket jeg rett og slett ikke, sier hun leende.

Latter, spøk og godt humør er gode ingredienser for å ha et fint arbeidsmiljø

Tilrettelegge opplæring

En miljøterapeut tilrettelegger blant annet opplæring for vanskeligstilte ungdommer.

– Jeg jobber med mange som er veldig svake kognitivt, der vi jobber mye med kommunikasjonshjelpemidler, ofte digitale kommunikasjonshjelpemidler. Jeg jobber blant annet med en som er paranoid schizofren, som vi jobber mye med å lære sosiale regler til. Hvis jeg skal si det på en grei måte så ruster vi ungdommen for livet, sier hun.

– Hvordan ser en arbeidsdag ut for deg?

– Den ser for tida veldig hektisk ut. Vi er en egen avdeling som har en egen fløy som er skjermet fra resten av skolen. Der er det elever som har ulik type atferd: mye vold, trusler og den slags. Jeg jobber med mange forskjellige, så når jeg kommer på jobb om morgenen henger det en plan med en oversikt over hvilke ulike arbeidsoppgaver man har. Hver dag er egentlig ganske ulik, men samtidig så jobber vi i team rundt hver enkelt elev, forteller miljøterapeuten til Klæbuposten.

Innrømmer at det kan være belastende

Marita Overgaard Hofstad legger ikke skjul på at er en del av arbeidshverdagen som kan være en belastning.

– Absolutt. Jeg kan jo få skikkelig juling. Det kommer mange trusler og folk kan spytte på meg. Jeg syns det er belastende, men samtidig veldig givende når man får det til og det går bra, sier hun smilende.

– Opplever du det som belastende å jobbe så tett på ungdom med utfordringer når du har egne barn som krevet sitt?

– Vi diskuterer dette på jobb. Man må være gode pedagoger på jobb, men vi er verdens «verste» pedagoger på hjemmebane. Når det stormer som verst og jeg har fått skikkelig juling på jobb, så tenker jeg på at jeg jo faktisk skal hjem til mine egne barn etterpå og være tilstede. Det berører på en måte, men samtidig så er det et godt skille mellom jobb og hjem, forteller Overgaard Hofstad.

Tålmodighet er en dyd

– Hva liker du mest og minst med jobben din?

– Det jeg liker mest med jobben min er at jeg har veldig gode kollegaer - og det er utrolig viktig. Jeg liker også det at elevene mine får til de målene som vi setter oss sammen. Å få det til, det gir meg så mye. Det jeg liker minst er det at man må tåle utrolig mye, og at man må ta imot svært mye juling, trusler og sånne ting, sier hun åpenhjertig og ærlig.

– Hvilke egenskaper må man besitte for å lykkes som miljøterapeut?

– Man må være tålmodig. Jeg er ikke tålmodig, bare så det er sagt, men man er jo alltids mer tålmodig på jobb. Man må ha en evne til å se hele mennesket, og ikke bare atferd og diagnosene i bunn. At man har evnen til å se at man gjør feil er også viktig. Som miljøterapeut kan man si og gjøre ting som trigger atferd, og det må man klare å se. Det å være tydelig og konsekvent er superviktig for å lykkes som miljøterapeut, forteller 32-åringen til Klæbuposten.

Ifølge Overgaard Hofstad er det ingen som går av med pensjon som miljøterapeut. Det er kanskje illustrerende for hvor påkjennende det er å stå i en hverdag med trusler og vold over lengre tid.

– Jeg trives godt i jobben min, men jeg skjønner det at det ikke er et yrke man jobber i på lang sikt. Hva jeg kunne tenke meg å gjøre på sikt derimot, det har jeg ikke peiling på, sier hun smilende.

Det blir mange fine stunder med ungdommen på jobb, det er det viktig å minne seg på, sierMarita.

– Det var nitrist

Koronapandemien var en utfordrende tid for alle. Marita forteller at det var enkelte elever som rett og slett droppet ut av skolen i løpet av koronatiden.

– Vi hadde forskjellige dager på jobb. I starten hadde vi bare åpent for én elev, men i og med at elevene kan være voldelige så rustet vi opp og var tre voksne på én elev. Det var nitrist, egentlig. I tillegg så ble samboeren min permittert og mistet jobben oppi det hele, forteller hun om den svært krevende perioden.

– Hvordan merket du at dette påvirket ungdommen deres?

– Våre ungdommer merket man det ikke så mye på, men de andre elevene i ordinærklassene var veldig på det å ha kontakt med hverandre når de først møttes. Det var en del elever som sluttet på skolen under denne perioden, så vi hadde et system som skulle prøve å fange opp de som var sårbare fra før av, men det fungerer dårlig over telefon og Skype. Man klarer ikke å fange opp hvor fælt de egentlig har det, fastslår 32-åringen - som i dag bor på Haugamyra i Klæbu.

Ser ringvirkninger

Marita har to barn, og sier at hun ser forskjell på såkalte «korona-barn» og «ikke-korona-barn». Overgaard Hofstad mener mange tenåringer sitter med en vond bismak av hva pandemien har hatt å si for livene deres.

– Jeg har en datter som er snart fire år, og jeg ser jo på hun som et typisk korona-barn som er oppvokst til å spørre om antibac. Kollegaene mine har eldre barn enn meg, og de sier at barna gruer seg til å starte barnehagen og gråter mye når de leveres der. Kanskje de har litt mer tilknytningsvansker eller vanskeligheter med å stole på folk? Mens ungdommen jeg snakker med - i ordinærklassene - som føler at mye av ungdomstiden deres ble ødelagt. Vi hadde blant annet to russekull under koronatiden som ikke fikk være russ på en skikkelig måte. Man finner kanskje ut hvem som er dine nærmeste og ordentlige venner, forteller hun.

– Hva opplever du at ungdom flest sliter med i dag?

– De sliter mye med angst. Det vet jeg. Jeg tror mange sliter med motivasjon til å gjøre ferdig skolen, kanskje. Man sliter kanskje også tidligere med rus enn før, har jeg et inntrykk av, hevder Marita Overgaard Hofstad.

En annen tid

Vi er inne i en digital tid der våre forutsetninger og liv formes av teknologi. Marita er rask til å peke på sosiale medier som den soleklare forskjellen på å vokse opp i dag, sammenlignet med da 32-åringen selv var i tenårene.

– Hvordan er det annerledes å vokse opp i dag enn da du var i tenårene, tenker du?

– I dag så er foregår ting på sosiale medier, kontra da jeg var yngre. Jeg tror vi var mye flinkere til å møtes fysisk enn ungdommer i dag. Jeg har for så vidt en gutt på sju år som er rågod til å møte vennene sine fysisk, tillegger hun smilende.