Pensjonistportrettet: Astrid Grendstad
Sterkt preget av barndomsmobbing
Gjennom mange år opplevde Astrid Grendstad mobbing. Det har vært medvirkende til at hun nå ønsker å stå opp for de som ellers ikke har en stemme. Klæbyggen har et sterkt miljøengasjement, men deler også sine bekymringer for bygdas fremtid.
«Jeg har virkelig lagt meg i selen for å spise mindre kjøtt.» Det er et frempek på hva Grendstad mener om klimakampen og hva som må til for å få til varige endringer. Mer om det senere.
Ville jobbe med dyr
Det var en normal barndom i Klæbu, ifølge Grendstad selv. Hun innrømmer at hun opplevde mobbing, som naturlig nok preget henne i forholdsvis stor grad. Men før det tiltok så følte klæbyggen seg sikker på at hun ville jobbe med dyr. Dette kulminerte i at hun tok en utdanning innen agronomi i datidens Nord-Trøndelag, en tid hun ser tilbake på som formende og god.
– Hvordan var barndommen din i Klæbu?
– Den var normal, skulle jeg til å si. Gikk først til Tulluan i to år, før vi flyttet til Sørborgen skole. I klassen min hadde vi en skigjeng, så det ble mye skigåing og mye idrett generelt, selv om jeg ikke var medlem i idrettslaget. På fritida spilte jeg i skolemusikkorpset, og så var jeg med i Vassfjell 4H. Jeg var med på dette ganske lenge, helt til jeg fikk meg kjæreste, sier Grendstad – som faktisk fyller 58 år på dagen dette kommer på trykk.
– Hvilke drømmer hadde du på den tiden?
– Jeg har vel drømt om mye forskjellig, men blant annet om å bli designer. Jeg lagde mye klær, både gjennom å strikke, hekle, osv. Alle barn har sånne drømmer, men jeg ville veldig gjerne ha mange dyr - alle slags dyr. Jeg vokste opp på et hundepensjonat så har hatt mye kontakt med hunder oppigjennom. Åtte år gammel var jeg når mamma begynte å passe hund - dette har blitt en familiegeskjeft siden, sier hun.
Agronomstudier
Hun søkte seg inn på landbruksskolen, der hun ble bedre opplyst om dyrestell og det som hører til. Man ble fort voksen av å flytte hjemmefra i forholdsvis ung alder:
– Ja, jeg har også gått landbruksskolen. I forbindelse med kravene den gangen, måtte man ha praksis for å bli agronom, så da flyttet jeg til Levanger og Inderøy for å skaffe meg den nødvendige praksisen, forteller Grendstad – som er oppvokst ved Målsjøen, men nå bor på Bjørklia.
– Hvordan vil du beskrive denne tiden i ditt liv?
– Det var en veldig hyggelig tid; jeg kom til svært kjekke folk og man blir tett på hverandre som en følge av det. Jeg var så heldig som var på to gårder, der jeg fikk bli en del av en storfamilie. Det var en veldig ålreit måte å vokse opp på, sier hun.
– Hva gjør det med en ung jente å flytte bort hjemmefra så tidlig? Ble du presset ut i voksenlivet, for å si det på den måten?
– Jeg var bare hjemme i helgene. Det gjorde meg selvstendig - man måtte lære seg å gjøre av det voksenlivet krever selv. Man blir fort voksen og selvstendig av sånt. Jeg lærte meg å stå på egne bein rimelig kjapt, innrømmer Astrid Grendstad.
Mobbeopplevelser
Den kjedelige og mørke tida av Grendstads 58 år gamle liv på denne planeten, omhandler kontinuerlig mobbing på flere punkter i livet. Hun er ærlig på at dette har skjedd, og tar det først opp på eget initiativ. Oppfølgingsspørsmålene besvares med åpenhet. Det er nok et iboende ønske om å adressere opplevelser som ble etterlatt med dype sår, og på sikt være medvirkende i at den neste generasjon ikke trenger å gå gjennom noe av det samme. Imidlertid har det vært formende for den hun er i dag:
– Jeg har blitt mye mobbet. Å bli voksen med å ha det med seg i ryggsekken, det er noe som preger deg hele livet, særlig at man av og til kan føle at man er tilbake i den situasjonen igjen, sier Grendstad – om noe som høres ut som tilløp til traumatiske episoder, uten at man skal overtolke akkurat de ordene.
– Det gjør noe med deg, med tanke på at man får en sterk rettferdighetssans, blir følsom og får lett for å sette seg inn i situasjonene til de andre som har opplevd noe lignende. Heldigvis har jeg ikke tatt noen ytterligere skade av det, men jeg har lett for å skjønne at andre ikke har det greit, det må jeg jo si. Derfor vil jeg ikke skryte av Klæbu på den måten.
– Du nevnte tidligere at du har kjent på å vokse opp i en tid med en håndgripelig klasseforskjell?
– Jeg merket litt av dette med klasseforskjell - jeg vokste opp i et hjem uten mye penger. Fikk høre det, fordi jeg ikke hadde «riktig» utstyr i idretten. Det er klart at det er veldig sårt for et lite barn som ikke kan noe for det selv, medgir hun.
Lyst å drive gård
Vi hopper litt frem og tilbake her. Grendstad inneholdt «multitudes», for å si det med Bob Dylan: motsetningsforhold og drømmer akkompagnert av vanskeliggrodde sår fra mobbingen. Hennes ønske om å drive egen gård gikk raskt fra å bli en fjern drøm, til å bli mer konkret. Men dette skulle ikke være en industriell gård. Hun ville gjøre dette til et sted som barn kunne besøke.
– Hadde du noen konkrete planer om hva du ville gjøre gjennom ungdomsårene?
– Jeg hadde lyst å drive gård. Gjerne en type besøksgård for barn som ikke har dyr rundt seg til vanlig, som de kunne komme og besøke. Vi ser at mange ikke har mulighet til å være rundt dyr til vanlig, og at de opplever at det hjelper veldig å få litt kontakt, sier Grendstad.
Lysten etter å drive gård ble forsøkt realisert når hun gikk agronomstudiet. Hun oppsummerer året som et friskt pust i livet hennes:
– Det var nok bare naturlig for meg å strebe etter å bli agronom. Det er et års grunnkurs med praksis imellom, så er man utdannet agronom. Det var enkelt og greit et kjempeår; jeg har bare godt å si! Meget dyktige forelesere hadde vi også. Jeg var med på en konkurranse i husdyrbruk mellom landbruksskoler i landet - omtrent ti stykker, som jeg til slutt endte opp med å vinne, smiler hun.
Så opp til Arne Næss
Det er ikke noe vi har hatt for vane å bringe til bordet i disse pensjonistportrettene, men med tanke på hvor fremtredende Grendstad har i klima- og miljøsaken i Klæbu, er det jo høyst relevant å spørre om hvilke forbilder som har hatt størst innflytelse på henne. Mange vil nok gå minste motstands vei og fremheve et familiemedlem, men fra 59-åringen får vi et svar som både er litt uventet, men samtidig meget forventet, skal man tro hennes alvor i miljøengasjementet. Det er ingen ringere enn Arne Næss hun nevner som en inspirasjon i tenårene. Arne Næss – økosofiens far: retningen som fremmer en holdning om at vi må forholde oss til naturen slik at vi ser oss selv som deler av et økologisk system med gjensidig avhengighet til andre deler av den. Han var en forkjemper for å vektlegge dyrs rettigheter opp mot våre egne lyster.
– Hadde du noen forbilder som ung?
– Som 16-åring må jeg si at Arne Næss var inspirerende. Jeg tenkte å reise til Alta-aksjonen, en sak som jeg fulgte veldig tett, men det ble ikke noe av. Om Mardøla-aksjonen var jeg godt informert, selv om jeg var lita jente. Det virket inspirerende på meg som var opptatt av naturvern. Tror nok jeg bare jeg er født sånn: på biblioteket lånte jeg bare bøker om dyr, natur og planter, forteller hun.
– Kan du si litt mer om dette engasjementet for miljø?
– Menneskets rolle i å ta vare på jordkloden har brydd meg i lang tid. Det var ikke så mange organisasjoner man kunne melde seg inn i på den tiden, så det ble mest engasjement selv, sier Grendstad.
Lokalt var det utbyggingsplaner som virkelig tente en gnist i engasjementet:
– I Klæbu så kan man si at det virkelig blomstret opp med disse småkraftverkene. Det var snakk om å bruke disse fire elvene, som alle har utløp i Selbusjøen, til kraftverk, men det var noe vi ønsket å bevare. Vi så dette fra der jeg bodde på Målsjøen, og to stålrør var ikke noe vi hadde så lyst å se på. Vi visste at vi ikke kunne bevare alle fire elvene, og at det måtte bli et valg til slutt, det skjønte jeg tidlig, konstaterer klæbyggen.
Ser en endring i det mellommenneskelige forholdet
Tidligere i intervjuet la ikke Grendstad skjul på at hun ikke utelukkende har gode ting å si om hjembygda si, grunnet mobbeopplevelsene i barndommen. Bortsett fra dette så mener hun at man har sett en ganske stor forskjell i hvordan klæbyggen interagerer med hverandre siden den tid. Kanskje er dette bare et symptom av vår moderne verden, men uansett hva som ligger til grunn for det (forutsett at det er mer enn antakelser fra Grendstads side) så bør man finne roten til problemet og adressere det før det eskalerer.
– Hva mener du er den største forskjellen på Klæbu nå, kontra da du vokste opp på 60-tallet?
– Det må bli det mellommenneskelige forholdet. Da jeg vokste opp var vi mye mer sosiale; vi var mye mer opptatt av at alle hadde det bra. Man tok like godt vare på andre sine barn som sine egne. Kaldere samfunn er kanskje ikke riktig begrep, men det er ikke denne nærheten som jeg hadde i min oppvekst. Kanskje er det kravet i arbeidslivet som har tatt oss. Vi delte det vi hadde. Jeg føler at vi er litt bort ifra dette, medgir Grendstad.
– Hva tenker du er det beste som har skjedd bygda gjennom de siste tiårene?
– Det beste er nok de 17 bærekraftsmålene og fokuset på dette. Frivilligheten og kulturen er også noe jeg er takknemlig for. Vi legger til rette for at alle skal få bli en del av fellesskapet, sier hun til KlæbuPosten et par dager før fødselsdagen.
Motstander av kommunesammenslåingen
Baktanken bak dette intervjuet var i utgangspunktet at det skulle være et klassisk pensjonistportrett, med dybdespørsmål om hvordan overgangen fra et langt arbeidsliv til pensjonstilværelse har vært. Men med så mange gode og viktige spørsmål og refleksjoner om mobbing, miljøvern og bygdas fremtid, får vi heller ta en oppfølgingsprat om 20 år. En av det hun kanskje er mest kjent for blant de politisk aktive i hjembygda, er hennes lidenskapelige kamp for å bevare Klæbu som egen kommune. Denne perioden ble dessverre tungt preget av mange gråtkvalte stunder.
– Hva mener du er det verste som har skjedd med Klæbu i din tid?
– Sammenslåingen. Jeg syns vi har mistet veldig mye. Vi har jo fått noe også, men vi har mistet mer. I Trondheim er det en enorm saksmengde for politiet - hver sak har kort behandlingstid. Det går veldig raskt. Å miste noe til denne styringen vi hadde over egen bygd, kommune, eller hva man kaller det, denne selvrådeheten, er det trist at vi har mistet, spør du meg. Det har tatt litt tid å bli kjent med Trondheim, sier hun.
Dette sammenfalt med at hun meldte partibytte til MDG, og opplevde også her mobbeepisoder:
– Våren 2015 ble jeg spurt om å stå på MDG sin liste i Klæbu. Det takket jeg ja til. Slik situasjonen var på den tida, følte jeg at det var veldig riktig å belyse klimaproblematikken. Jeg ønsket å formidle til kommunestyret hvor viktig dette var. «Astrid lyktes med å sette fokus på naturen», fikk jeg høre, men det var en meget krevende periode å gå gjennom, særlig psykisk, sier hun kryptisk.
– Kan du utdype det?
– Det var fordi det var en massiv vilje for å dra til Trondheim. Jeg var den eneste fra kommunestyret som stilte spørsmål ved hele prosessen - åpenlyst foran en mikrofon. Dette var jeg helt alene om. Å stille alle spørsmålene og lure på om dette var riktig, ga meg et tungt press og mye kjeft. For å si det rett ut, så var det veldig tungt. Jeg har nok aldri grått så mye som i den perioden. Baksnakkingen var hinsides all sunn fornuft, forteller Grendstad.
Svært givende
For å få injisert en god dose positivitet i denne artikkelen, spør vi 58-åringen om hva hun opplever som det mest givende med hennes aktivitet i politikken gjennom alle disse årene:
– Det som har vært det mest givende for meg er at man kan være med å forme det samfunnet man ønsker å være en del av. Å snakke for de som ikke har en stemme selv, betyr mye for meg. Med tanke på hvor mange som står utenfor arbeidslivet, er det viktig å sørge for at de også får en stemme inn i politikken. Det er svært få uføretrygdede som er aktiv i politikken. Jeg syns det er givende å være aktiv i dette - det gir mye tilbake, avslutter Astrid Grendstad.
Bekymret for ungdommen
I denne delen av praten med Grendstad går vi nærmere inn på hva hun ser for seg for Klæbu på sikt. For fremtidens voksne er hun bekymret. Bråket i skateparken har vært tungt å iaktta.
Bråk i sentrum – «rystet»
Grendstad var blant de som engasjerte seg i ungdomsbråket som var på sitt mest intense i Klæbu sentrum for et par måneder siden. KlæbuPosten dekket denne saken i mai, og fikk tilbakemeldinger fra flere bekymrede foreldre. Undertegnede sitter ikke på detaljert informasjon om hvordan tilstanden har utviklet seg siden den gang. Uansett, Grendstad er etterlatt med en klar følelse og mening av at foreldrene må ta ansvar for sine egne:
– Jeg har ikke vært der på en stund, men jeg syns dette starter i heimen. Det starter med mor og far som må sette grenser for sine gutter og jenter. Bedre oppfølging og enda mer tilstedeværelse – dette er meget viktig. Jeg mener fortsatt at foreldrene har et ansvar. Her vil jeg også skyte inn dette med et ansvar for samfunnet - vi ser at busskur har blitt knust, og dette koster samfunnet enorme pengesummer. Det får så få konsekvenser å drive hærverk: det blir bare reparert og erstattet. Foreldre må ta praten med sine ungdommer, om hvor viktig det er å ta vare på det rundt oss. Det er dyrt å erstatte disse tingene, medgir hun.
– Politiet har andre oppgaver. Jeg syns at foreldrene har et enormt ansvar. Enkle ting som med fast leggetid må ligge til grunn; jeg har sett veldig små barn være ute til sent på kvelden i Klæbu sentrum. Jeg har sett fire-fem åringer være sent ute, uten noen foreldre i nærheten. Dette ryster meg.
– Skateparken generelt. Tilskudd eller et problem for Klæbu?
– Det er mange fine folk man møter i skateparken - det har åpenbart mange positive sider som en møteplass. Man møter andre i bygda og kommer tettere på hverandre, så det er jo selvfølgelig ikke bare negativt. Nå kommer jeg på at skateparken er et veldig bra tilskudd til Klæbu, som jeg burde nevnt tidligere i praten, sier hun smilende.
Den moderne klæbyggen
Den teknologiske revolusjon har unektelig etterlatt mange avtrykk i samfunnet – på godt og vondt, er nok en trygg konklusjon. Både hvis man reflekterer enda mer nøye over det, men samtidig ser bort fra det, kan man se at det er unike utfordringer og muligheter som ungdommen støter på nå til dags. Et krav om å være tilgjengelig – nesten uavbrutt gjennom døgnet – er en innlysende utfordring for mange. Samtidig gir internett og de digitale plattformene rom for å finne likesinnede som i samme grad som seg selv kan ha perifere og litt obskure interesser. Det var nok vanskeligere å være «rar» og en egenartet einstøing i en teknologifri tid.
– Hvordan tror du det er å vokse opp her i Klæbu nå?
– Jeg tror det finnes ungdommer i Klæbu som har det tøft. Jeg tror det er ungdommer vi ikke ser, som har kjent på ensomhet etter pandemien. Jeg tror vi har ungdommer som kjenner på en tvil om fremtiden: hva skal jeg bli? Klarer jeg meg? Det er mange som sitter med redsel. Vi trenger tid for å reparere konsekvensene etter pandemien, understreker hun.
Klæbus fremtid
Vi nærmer oss slutten av intervjuet, men må naturligvis gå litt inn på hva hun mener om Klæbus fremtid. Sammenslåingen er et faktum, og neppe reversibel med det første. Det er likevel landbruket hun er mest bekymret for, og det er her hennes ønske om å belyse problematikken rundt kjøttkonsum, kommer frem:
– Jeg er veldig bekymret for landbruket. Dette fordi vi bor så nærme en stor by som lokker med mange andre arbeidsplasser, med bedre muligheter for god inntekt. Landbruket her i Klæbu er jeg bekymret for. Klarer vi å ta vare på den dyrkede jorda på en god måte? Klarer vi å opprettholde selvbergingen? Vi må øke frukt- og grøntproduksjonen. Vi er nødt til å bli mer klima- og miljøvennlig. Presset på matjorda i Klæbu kommer til å bli veldig stort. Presset som kommer av behov for boligbygging, kommer til å bli enda større, sier hun – med en påfallende bekymringsmine.