Snart tre år etter å ha dannet ny kommune sammen med Trondheim er det for tidlig å se etter de store endringene. Men hva bør Klæbu tenke om veien videre? Kirsti Tømmevold er invitert til å fortelle hva hun syns vi skal ta med oss videre, og si litt om hva som kjennetegner en klæbygg.

- Jeg tror nok at klæbyggen vil være som før i mange, mange år fremover, men det vil skje endringer. Særlig kan jeg tenke meg at de som er nyinnflyttet på Tanem vil se mot Tiller i større grad enn før. Med et stort boligfelt på Kleiva, er det tenkelig at ikke alle får samme tilknytning til lokalmiljøet.

Tømmervold, som er aktiv i Trondheim Arbeiderparti, har en samtale med partikolleger på Byåsen i tankene, en samtale med utspring i hvordan et nærmiljøråd i den bydelen ville fungere. De som bor der, bruker i stor grad hele byen, og ungene deltar ofte i idrettslag i flere bydeler i Trondheim.

Vi har noe felles, men også et mangfold

- Jeg tror også folk tar bevisste valg når de flytter til Klæbu. Vi mennesker tiltrekkes av ulike bomiljø. I to år arbeidet jeg i øykommunen Vevelstad med 460 innbygger, og opplevde hvordan menneskene der måtte leve under andre forutsetninger der enn det vi gjør i Klæbu. Blant annet omkom det 200 på sjøen der fra 1800-1950, noe som selvfølgelig er en utfordring klæbyggen aldri har måttet stå overfor, men slikt er med på å forme identiteten til et lokalsamfunn. For å leve med havet rundt seg, må en være glad i de tingene som er spesielt for et øysamfunn. De som vil bo i Klæbu, har noe til felles, noe som er med å bygge identiteten vår. Her er det mer nærhet til naturen i form av turmuligheter både sommer som vinter. Det er noe som kan være et fellestrekk for mange, men samtidig er vi mange mennesker og vi er ulike. Det mangfoldet tror jeg også er viktig, sier hun.

Vassfjelltorget er nå bygd om til boliger. Foto: Merethe Willassen

Viktig å være en del av et fellesskap

- Jeg mener også det er viktig å delta aktivt i lokalsamfunnet både for å skape gode bomiljø, og for å skape trygghet og ta vare på det som er. Nærheten små, aktive lokalsamfunn gir, skaper store gode lokalsamfunn. Fremover tror jeg, av mange grunner, vi må tenke annerledes. Ikke nødvendigvis tenke nytt, men kanskje pendelen har svingt helt i ytterkant nå, og er på vei tilbake. Da håper jeg vi plukker opp noen av de gamle måtene å tenkte på. I dag sitter mange mennesker hjemme og tror det ikke er bruk for dem, men vi trenger alle i tidene vi går inn i nå. Vi må nok også finne oss i å ta større del i frivilligheten for at hjulene i helse- og velferdsdelen skal går rundt. Kanskje må vi bidra med praktiske oppgaver på helse- og velferdssenter. I årene fremover vil det ikke være nok hender til alle oppgavene, og hva gjør vi da om vi ikke tar tak sammen?

Frivilligheten bygger samhold

Tømmervold ser tilbake til egen oppvekst som attpåklatt med søsken som var ivrige i idretten.

- Det var jo til stadighet loppis i Nideng da jeg var lita, i huset der Sprengstart holder til, og det var idrettslaget som hadde bingoen. Den gangen var det også et sentrum på Tanem. Det var Vassfjelltorget med butikk, frisør, bank, post og våpenbutikk. Grusbanen som lå delvis der rundkjøringen nå ligger, var skøytebane på vinteren, og det var hit alle ungene kom, både de fra sentrum og ellers. Her tentes julegrana og korpset spilte, forteller hun og understreker at de verdiene innafor frivillighet som gjaldt da, også må gjelde videre, og kanskje også andre enn de som har barn i idrettslag skal være med å støtte opp og møte i hallen på kampdager for å heie frem Klæbulagene eller bidra på andre måter. Det er viktige elementer for å skape samhold og videreføre verdiene som er sentrale i Klæbu, altså stor aktivitet i lag og foreninger.

Tanemskrysset med rundkjøring der grusbanen lå. Foto: Merethe Willassen

Klæbu har forandret seg før

Skolegangen hennes foregikk på Tulluan de første årene. De andre barneskolene var Sørborgen skole og Lysklett skole. Tanem skole kom på plass i 1988. Det har noe å si hvor man vokser opp, og hvor man hører de historiske fortellingen. Tømmervold er sikker på at det hun lærte både på skolen om Eidsvollsmennene og av foreldre og slekt om arbeidersamfunnet, krigen og andre ting, har gitt henne bindinger til Klæbu.

- Far min vokste opp på Tanem, og i voksen alder bodde han og mamma på Tanemsåsen. Det er forresten barndomshjemmet mitt jeg bor i nå. Der kunne jeg sitte sammen med pappa og se utover Tanem mens han pekte og fortalte, kanskje om han som bodde der borte, som ble hentet av tyskerne og ført bort. Da blir historien så nær og levende, man forstår bedre og knytter seg til stedet. Det er ting jeg prøver å formidle videre til mine barn, og som jeg tror er viktige for å skape innsikt og identitet.

Historien er viktig

Tømmervold vet at Klæbu har endret seg i alle år, men tidligere skjedde det med eget rådhus i bygda, et felles knutepunkt nært bostedet. Nå er rådhuset med politikere og administrasjon forsvunnet et par mil nordover, og er ikke lenger like tydelig i folks bevissthet. Hun trekker linjene fra den tiden hun var ordfører i Klæbu, den første kvinnelige og den siste ordfører, og fra Klæbus historie og egen historie.

- For meg er Klæbu og det å være klæbygg en ting, for en annen person noe annet. Jeg tror det kommer an på hvem du spør. Men noe felles har vi. Vi har valgt å bo her av en grunn, avslutter hun, og tror at Klæbu alltid vil være Klæbu slik Heimdal er Heimdal og Byneset er Byneset.

Tømmervold tror det er kunnskap om Klæbus historie, stolthet over det som har vært, kjennskap til det som skjer i dag, fellesskap gjennom godt naboskap, velforeninger, idrettslag og andre foreninger og det å bidra i frivilligheten som er nøkkelen til å bevare klæbyggens identitet og bevisstheten om Klæbus egenart. I tillegg vil Klæbu påvirkes og utvikles av både mangfold og ulikheter, slik det har blitt påvirket og endret gjennom mange år.