Pensjonist portrettet - Nils Ottar Svaan

Veldig fin barndom

Som alltid i disse pensjonistportrettene skrur vi tiden så langt tilbake som naturlovene tillater oss. Iallfall for en enkelt persons liv. Nils Ottar ble født for 69 år siden, og har i løpet av sitt lange liv utelukkende bodd i hjembygda si. Han sier at Klæbu var en veldig fin plass å vokse opp på. Klæbyggen er ærlig på at han trives i de fredfullene områdene, og gir oss faktisk en ypperlig mulighet til å anvende et lokalt ord som man ikke hører så ofte.

– Hvordan var barndommen din i Klæbu?

– Det var jo en veldig fin plass å vokse opp på. Jeg hadde, de seks første årene, Tulluan-skolen bare to kilometer unna, så når jeg vokste opp så var det stort sett bare gårder rundt omkring her. Det har vært litt tilvekst, men stort sett har det vært “glisglent” der jeg bor nå. Det har kommet til en del hus etter det, og det har vært planer om at det skal bli et boligfelt ved Moen, men det har ennå ikke blitt noe av. Nå holder de på med utbygging med industri, ca. en kilometer fra der jeg bor, forteller han.

Ordet “glisglent” (som jeg håper at jeg staver riktig) betyr altså at det ikke er særlig tettbebodd.

– Litt tilbake til selve barndommen din, Nils Ottar, hva brukte du tiden din på som ung?

– Jeg vokste opp på gård og hjalp til der. I nabolaget så var det en del unger som jeg lekte med, som man gjør i barndommen. Jeg holdt ikke så mye på med idrett, men vi holdt mye på med egne konkurranser oss imellom: jeg spilte løkkefotball og arrangerte skikonkurranser på vinteren, dette fra jeg var 11-12 år og i noen år fra det, minnes Svaan til KlæbuPosten en overskyet kveld i september.

– Er det noen spesielle minner som utkrystalliserer seg ekstra for deg?

– Det var det å holde på med skikonkurranser og sånt om vinteren. Vanskelig å trekke frem noe annet konkret enn det, sier han smilende.

Klæbu har forandret seg

Det er både sitatet til Nils Ottar Svaan, og et objektivt faktum som alle iakttagere har lagt merke til. Klæbu er fortsatt et lokalsamfunn og ei bygd, men det er unektelig visse ting som har forandret seg i løpet av de siste 60-70 årene som Nils Ottar har levd. Bygdas ekspansjon og utvidelse har gått sakte, men sikkert, noe som i og for seg er en naturlig konsekvens av å være en slags forstad til en forholdsvis stor by i vekst.

– Hvordan var Klæbu da du var liten, sammenlignet med hvordan det er nå?

– Det var absolutt annerledes. Hvis man går en 60 år tilbake i tid, så var jo Klæbu helt annerledes fra det er i dag. Vi hadde tre skoler: Tulluan, Lysklett og Sjøen skole. Borti sentrum hadde vi to butikker, en baker og Selli - der det var kafé - og selvsagt Hallsetheimen. Det var ikke så mye mer enn det. På starten av 70-tallet begynte utbyggingen av Klæbu sentrum, med Finnmyra, Haugmyra, osv. I 1967 kom Sørborgen, før ungdomsskolen ble bygd fem år etter det, mimrer Svaan.

– Har du sett noen klare fordeler og/eller ulemper med denne veksten, slik du har opplevd den?

– Det at det har kommet mye nytt og at det har blitt større og sånt, det er jo en fordel på mange vis: vi har fått tilvekst, og det er jo bra. Jeg kan egentlig ikke se noen ulemper med det - det er en naturlig utvikling. Vi ligger også veldig nære Trondheim, så det blir en naturlig utvikling, som sagt, sier 69-åringen.

Gjennom livet har Svaan jobbet både i Trønderhus, i Klæbu kommune og hos Trøndelag brann- og redningstjeneste. Han nevner så vidt kommunesammenslåingen, så det føles riktig å spørre ham om den:

– Jeg var nok ikke noe for den, nei. Klæbu har mistet veldig mye råderett over området siden sammenslåingen skjedde, hevder Nils Ottar Svaan.

“Jeg vil si at Klæbu har forandret seg veldig mye, og har utviklet seg massevis de siste 50-60 årene.”

Iakttageren

Svaan har tilhold på Lappen, selv om han er oppvokst noen lange steinkast derfra. Han vokste opp på en gård ved Folkets Hus i Brøttemsvegen. Gjennom årene har han, som nevnt, vært en stille iakttager av det som har skjedd i Klæbu og omegn. Han registrerer utviklingen, er kritisk til sammenslåingen, men samtidig positiv til at Klæbu vokser seg større. En interessant blanding av synspunkter som er mer forfriskende og interessante enn noe annet. “Det er uunngåelig at det blir sånn”, slår han fast.

– Hvordan har det vært å se et Klæbu vokse seg større og større?

– Jeg vil si at det har vært bra. Jeg kan ikke se noen ulemper med at det har blitt større, i hvert fall. Utbyggingen av Finnmyra og Haugamyra var på en måte et tegn på at en stor utvikling var på gang - disse byggefeltene ble bygd ut omtrent samtidig for mange år siden. Jeg jobbet i Klæbu kommune og så utviklingen foregå. Sånn sett har jeg ikke merket noe av det negative; jeg bor riktignok litt utenfor sentrum, og her har det ikke vært store endringene å spore, forteller han.

– Føler du på at noe har gått tapt under utbyggingen av bygda?

– Før så var det jo sånn at alle kjente alle, men sånn er det ikke lenger. Egentlig så har jeg ikke merket noe negativt med den biten, heller, men det er nok den store forskjellen på før og nå. Jeg har jo å gjøre med en del folk; man kan ikke ha å gjøre med alle, men man kjenner ikke alle her nå, som man gjorde før i tida, påpeker pensjonisten.

Nils Ottar Svaan har trivdes godt med å bo i Klæbu i hele sitt liv.

Hypotetisk flyttedestinasjon

Det finnes liten tvil å spore i Svaans preferanse for hvor han foretrekker å bo. Han har bodd i Klæbu gjennom hele sitt 69 år gamle liv, og har virkelig ingen umiddelbare planer om å endre på akkurat det. Men hva hvis? Hva hvis han måtte flyttet på seg og byttet bopel? Det eneste som er sikkert, er at han må ha nær tilgang til skog og mark. Det er tross alt naturlig for en orienteringsløper å trives i naturen.

– Hvorfor har du valgt å bo i Klæbu gjennom årene?

– Jeg kunne aldri tenke meg å bo noen annen plass enn her i Klæbu. Nå bor jeg på heimgården som jeg tok over i 1992 - det er en fredelig og fin plass å holde til. Det er mange andre som også syns at det er en veldig flott plass som jeg bor på, sier han smilende.

– Hypotetisk sett, hvor ville du flyttet hvis du måtte forlatt den gamle kommunegrensa?

– Hvis jeg skulle flyttet så kunne jeg ikke tenke meg å flytte til midtbyen, i hvert fall. Det måtte blitt mer i utkanten, sånn at jeg kan ha tilgang til marka i det minste. Kanskje Byåsen eller Heimdal, da? Jeg måtte hatt Bymarka tilgjengelig, fastslår Svaan.

Stor kjærlighet for orientering

Klæbyggen ble ikke født med kart og kompass, men nesten. Han ble tidlig introdusert for orientering av en ivrig onkel. Og selv om han ikke ble bitt av orienteringsbasillen med en gang, ble det plantet et frø som fikk næring og etter hvert utviklet seg til å vokse seg større. Her er Svaans historie om hvordan orientering ble en stor del av livet hans:

– Det var min onkel som drev med orientering som fikk meg interessert i det - jeg var 15 år første gang jeg skulle prøve meg, sommeren 1968. Første gang var det under ledsagning, og det gikk ganske bra. Andre gang skulle jeg prøve meg alene - det gikk ikke bra: jeg rotet meg bort sånn at de måtte lete etter meg. Da mistet jeg lysten på orientering. Jeg prøvde meg året etter igjen, men det ble bare med det. I 1970 skulle jeg prøve meg på et ganske stort løp oppe ved Lappen, der jeg ville teste en nybegynnerløype, men jeg fant ikke alle postene og ga bare opp, sier han med et smil.

Året etter prøvde han seg på turorientering, og dette ble en suksess. Igjen var det onkelen hans som bisto:

– Onkelen min satte ut noen poster jeg kunne teste meg på, og jeg ble raskt bedre og bedre på det. Fra 1973 prøvde jeg meg på noen løp, og ble “likere” etter hvert. I militæret ble det også mye orientering. Etter dette så begynte jeg å løpe ganske mye, helt frem til 1990, forteller han.

På det meste har han løpt opp mot tre løp i uka. Ispedd av “ordinær” løping og langrenn har det blitt mye fysisk aktivitet.

Orientering har vært favoritten, men Nils Ottar Svaan har også holdt seg aktiv med andre idretter.

“Spenningen!”

Det er nok et bredt spekter av årsaker som appellerer til folk med de ulike idrettene. Noen trenger adrenalinrushet av å utfordre seg i et uvant miljø; noen liker konkurranse-/lagspektet; andre liker den fysiske påkjenningen; mens andre kanskje foretrekker den kognitive trimmen man får sammen med den fysiske bevegelsen. Av disse kategoriene tilhørte trolig Svaan sistnevnte. Han sier at han verdsatte (og verdsetter) spenningen med å finne poster og prøve seg frem i terrenget. Lagidrett har heller aldri vært noe for ham, medgir klæbyggen.

– Hva var det som tiltrakk deg med sporten?

– Jeg syntes det var en del spenning i det å finne postene og sånt. Det var også fint å komme seg ut i skogen og utenfor stier og sånne type ting. Å finne detaljer ute i terrenget har jeg alltid likt godt. Hvilke veivalg skal man ta? Det er slike spørsmål som har interessert meg, sier han.

– Hvorfor ble akkurat orientering favoritten fremfor andre alternativer? De fleste ender jo opp med å ha fotball, langrenn eller håndball som hovedidrett?

– Når det gjelder fotball så var jeg aldri god på en måte som gjorde det aktuelt å være med på noe seriøst nivå. Lagidrett har nok aldri vært noe for meg, nei. Håndball var det ikke noe tilbud om på den tida, så det var langrenn, friidrett og fotball det gikk i. Orientering var det litt av på 50-tallet, der de beste dro til Trollelg og ble gjerne der resten av livet. I 1972 ble det startet O-avdeling i Klæbu, men den lå død uten noe som helst aktivitet før i 1976-77 - da kom det med en del mer folk, forteller Svaan - som selv har vært med i styret i Klæbu IL orientering i en mannsalder.

– Hva er det du liker med orientering nå?

– Det er det å komme seg ut i marka og finne poster. Naturopplevelsene med det er noe jeg liker godt, sier han smilende.

Deltok på førstelaget

69-åringen har hovedsakelig hatt orientering som en hobby - ikke som en veldig seriøs aktivitet som han har konkurrert i på noe nasjonalt nivå. Men han har hevdet seg i Trøndelag og omegn, enda han slår fast at han aldri har hevdet seg helt i toppsjiktet. “Jeg har noen gode løp,” starter han, “men det har aldri vært snakk om å konkurrere nasjonalt.”

– De beste løpene mine sprang jeg jo fra slutten av 70-tallet og utover 80-tallet. Vi hadde noen gode plasseringer i Trollelg-stafetten; det var ett år der vi vant klassen vår, der det var mange, mange lag som stilte til start. Det var artig å være med på. Jeg tror det var med fire lag fra Klæbu det året, og jeg sprang på førstelaget, minnes Svaan.

Store forandringer

– Hvordan opplever du at orienteringa i Klæbu har utviklet seg gjennom årene?

– Tja, da det startet, altså på 60-tallet, så var det ikke noe tilbud om det her i Klæbu, men vi hadde litt av det på skolen fra fjerdeklassen og utover med kart- og kompassbruk. Jeg fikk aldri noe tak på det da, dessverre. Jeg begynte på slutten av 60-tallet med prøving og feiling, men noe tilbud om det i Klæbu var det ikke før på 70-tallet, sier han.

– Er det noen forskjeller på å løpe orientering nå og før i tiden?

– Det har forandret seg veldig mye. For 50 år siden var det tenger som vi trykte da vi kom til posten, og så hadde vi med kort som vi klippet. Det var et spesielt symbol på hver tang. Så kom stifteklemmene, og nå bruker man elektroniske brikker. Det har med andre ord vært store forandringer, understreker Svaan.

Mener sporten er viktig for bygda

Det finnes ikke stor tvil i Nils Ottar Svaan når vi spør ham om hvor viktig han mener at orientering som idrett er for Klæbu. Han er også av den oppfatning at å ha orienteringskvelder og et organisert opplegg forholdsvis nære der folk bor, hjelper å gjøre flere folk interesserte i sporten.

– Hva tenker du om sportens utvikling?

– Jeg vil si at den har utviklet seg veldig bra. Når det gjelder her i Klæbu, så er det satset mer på lavterskeltilbud enn det å skape et aktivt miljø. Det er vanskelig å få til sistnevnte med tanke på rekruttering. Det er et bra tilbud med idrettsskolen, men vi har ikke apparat til å følge dem opp videre. Det er også en utfordring å få med foreldrene, sier klæbyggen.

“Jeg opplever at det er ganske mange færre som kommer når det blir et stykke unna. Det er for eksempel flere som møter opp når det arrangeres orientering i lysløypa, osv.”

– Hvor viktig tenker du at orientering er for Klæbu som bygd og tettsted?

– Det er viktig! Orienteringa er jo en familieidrett; det å få familiene ute og være med på løpene, men også turorientering og 5 på topp, er viktig. Jeg syns også det er veldig viktig med tanke på folkehelsa i samfunnet at folk kommer seg ut i skogen og er aktive, avslutter Nils Ottar Svaan.