Et avgjørende øyeblikk
Det var som nevnt et helt avgjørende enkeltøyeblikk som førte til at Iversen bestemte seg for å ettergå vernepleiervirket og ta en utdanning. Han har i tillegg til det noe videreutdanning i veiledning og jus, samt etatsutdanning i Forsvaret. Klæbyggen er i skrivende stund også i gang med en utdanning i regi BI og helsedepartementet om ledelse i primærhelsetjenesten. Det var et møte med en jente på 7-8 år med funksjonshemming som gjorde at han sperret opp øynene for å bli vernepleier.
– Hvordan endte du opp med å bli vernepleier?
– Rundt årtusenskiftet bisto jeg ei fantastisk jente på 7-8 år som hadde en funksjonshemming, både på skole og i SFO. Jeg bestemte meg i denne perioden, med den erfaringen, å utdanne meg som vernepleier. Jeg ble ferdig utdannet vernepleier i 2006 og fikk jobb som det i en bolig for utviklingshemmede. Et halvt år etter fikk jeg jobb som bokoordinator i en annen bolig for den samme brukergruppa, og i 2012 fikk jeg jobb som fagleder, sier Iversen om et enkeltøyeblikk som ble veldig avgjørende for ham.
Han var også innom andre jobber før han endte opp på Byåsen, og sier at han har en «femårssyklus-filosofi» som han forholder seg til.
– Jeg ble avdelingsleder i 2017 på en annen enhet innenfor samme tjenestenivå, og ble enhetsleder i 1. september 2021 på nok en annen enhet. Jeg har alltid hatt en tanke om en femårssyklus i hver jobb – denne har jeg holdt meg tro til. Jeg stortrivdes som avdelingsleder ved Lade BoA, og vil kanskje betegne denne som den beste jobben jeg noen gang har hatt, sier han smilende.
«En stilling som dukker opp hvert tiende år»
Etter nok en femårssyklus dukket det opp en utlysning ved Byåsen bo- og aktivitetstilbud. Dette var en mulighet som var for god til å forbigå. Iversen søkte umiddelbart på den meget attraktive jobben, og ble henrykt da han kort tid senere fikk positiv respons:
– Det kom en utlysning som enhetsleder ved Byåsen BoA, en stilling innenfor dette området som kanskje dukker opp hvert tiende år. Derfor følte jeg at jeg måtte søke. Motivasjonen lå i det å få muligheten til å påvirke og utforme tjenestene til utviklingshemmede, fordi jeg mener et samfunn bør vurderes etter hvordan man tar seg av de svakeste, påpeker han.
– Var det noen som helst tvil i hodet ditt om å søke?
– Både ja og nei, men når jeg først hadde søkt jobben var avgjørelsen tatt. Jeg stortrives der jeg var med fantastiske kolleger, fantastiske brukere og engasjerte pårørende. Det var store utfordringer og mye å ta tak i. Men hadde det vært utfordringer knyttet til avdelingslederjobben som hadde tilsvart et synkende skip, hadde det vært uaktuelt å skifte jobb. Man vet hva man har, ikke hva man går til, men det passet også bra i henhold til mitt femårsperspektiv i hver jobb, sier Iversen.
Mye møtevirksomhet
Jobben på et bo- og aktivitetstilbudsenter kan være både forutsigbar og veldig uforutsigbar. Arbeidsoppgave er overfladisk sett ganske repetitive, men siden man har med mennesker å gjøre så vil det alltids dukke opp nye, unike problemstillinger som man må forholde seg til der og da. Iversen forteller at det av og til blir overveldende mye jobb, og at det tidvis kan være for lav terskel for å sette opp møter – især etter korona.
– Hva innebærer jobben din på en daglig basis?
– Det er mye møter. I et post-korona-perspektiv kan man kanskje si at det blir for lett å sette opp møter. Kommunikasjonen blir lettere, men jobben jeg skal gjøre og den tiden det tar blir utfordret på en annen måte enn tidligere, sier han.
– Det er vel en omfattende jobb å være enhetsleder? Med tanke på arbeidsoppgaver?
– Ja. Enheten er så stor at man egentlig bør ha et brannslukningsapparat på ryggen til enhver tid. Ni avdelingsledere fordelt på 300 årsverk og over 400 ansatte. Deretter følger økonomi og prognoserapportering, følge opp krav og pålegg, ha oversikt, være tilgjengelig, personalansvar med tanke på merkantile og avdelingsledere, følge opp klagesaker, kommunikasjon med kommuneadministrasjon, statsforvalter, tillitsvalgte, verneombud, brukerorganisasjoner, brukerråd og følge med på utviklingsprosjekter, lister han opp.
– Hva liker du minst med jobben din?
– For meg så er det å forvalte et budsjett man ser går i minus uten verktøy tilgjengelig for å komme i null, konstaterer Iversen.
Ulik lederstil
Det er ingen fasit på hva som kjennetegner en god leder. Men noen overlappende personlighetstrekk er nok mulig å identifisere. På dette spørsmålet er trønderen klar på at det ikke er noen universell lederstil som er «best», men samtidig at det er enkelte egenskaper som kan komme godt med.
– Hvilke kvaliteter er viktig som enhetsleder?
– Det er jeg litt usikker på. I BoA er vi fire enhetsledere, fire veldig forskjellige personer som har sin ledelsesstil og prioriteringer. Men som en fellesnevner vil jeg tro det er av stor betydning at man ser og er til stede for de man møter. Man bør kanskje inneha evner som balanserer det rent instrumentelle og det menneskelige og klarer å kommunisere dette. Men hvis jeg skal fremheve noen spesifikke kvaliteter: kanskje ydmykhet og engasjement. Ikke minst et brennende ønske om å bidra til å skape bedre levevilkår for de man yter tjenester for, blant annet gjennom det å legge til rette for gode arbeidsforhold for ansatte og gode rammebetingelser for avdelingslederne, sier 46-åringen som gjennom jobben pendler fra Klæbu til Trondheim.
– På den andre siden, hva tenker du gjør noen uegnet til å jobbe med sårbare mennesker?
– Spørsmålet antyder at noen er uegnet til å jobbe med sårbare mennesker? Det kan jo kanskje være, men jeg vil heller velge å ha et motsatt perspektiv. Hvordan kan vi sette folk i stand til å bistå mennesker i sårbare situasjoner? Svaret tror jeg er ganske enkelt gjennom å jobbe med holdninger og menneskesyn. Har man et menneskesyn som ikke samsvarer med de tjenestene vi yter, og man er heller ikke villig til å endre seg … da bør man kanskje finne seg et annet yrke, medgir han.
To år med pandemi
For to år siden var ikke Øystein Iversen enhetsleder ved Byåsen bo- og aktivitetstilbud. Derfor blir det naturlig nok ikke så enkelt for ham å reflektere over hvordan dagens kollegaer og brukere har håndter situasjonen. Men i en tilsvarende jobb et annet sted var utfordringene ganske like, sier han.
– Kan du si litt om hvordan korona påvirket jobben du var i for omtrent to år siden?
– Jobben som leder i BoA er utfordrende, enten det er fagleder, avdelingsleder eller enhetsleder. Når koronaen brøt ut var jeg avdelingsleder ved Lade BoA. Mange prosjekter, tanker og visjoner om hvordan jeg ønsket å videreutvikle tjenestene ble mer eller mindre lagt på is. Nærledelse ble nærmest umulig. Retningslinjer og stadige rutineendringer ble hverdagen, som skulle administreres, og daglige vurderinger basert på disse måte tas stilling til. Tolkninger av nye regelverk, kommunikasjon og samarbeid med andre enheter ble en del av en ny hverdag. Digitale møter ble hverdagen, minnes han.
– Hvordan har du inntrykk av at brukerne har håndtert pandemien?
– Det har vært litt av begge deler – både og. Veldig varierende. Noen har faktisk profitert ved at man har måttet lage kohorter med færre hoder/tjenesteutøvere, men på bekostning av mindre varierte arbeidshverdager for de ansatte. For ansatte har dette tæret på, som igjen har vært en ytterligere bekymring med tanke på turnover. Andre tjenestemottakere har fått et redusert tilbud som igjen har ført til et funksjonsfall, sier Iversen.
En turbulent tid
Helsevesenet har vært blant de sektorene som udiskutabelt har vært under sterkest og tyngst press de siste par årene. Det har bidratt til at kravene om høyere lønn og bedre arbeidsvilkår for sykepleiere, vernepleiere, osv. har eskalert og fått enda større medfart. Øystein Iversen er rask med å trekke frem de ansatte i bo- og aktivitetstilbudene som «enestående» i en turbulent og utfordrende tid.
– Hvordan føler du at helsevesenet og de som jobber i omsorgsyrker har blitt «ansett» av myndighetene og samfunnet ellers under pandemien?
– Min følelse er jo subjektiv, men følelsen er at helsevesenet generelt har kommet styrket ut av pandemien, BoA inkludert. Men jeg må likevel fremheve ansatte i BoA litt ekstra. De gjør og har gjort en helt enestående jobb som ingen andre i helsevesenet kan forestille seg. Å jobbe i denne bransjen er litt som å jobbe som en spesialsoldat: ingen vet helt hva du gjør, men de som ser vet hvor viktig det er, understreker han.
Økt automatisering
Noe av kjenningsmelodien i enkelte artikler i ukas utgave av KlæbuPosten er automatiseringen av jobbmarkedet. Noen yrker, særlig de som krever lav menneskelig interaksjon og monotone/gjentakende arbeidsoppgaver, er mer utsatt enn andre til å bli automatisert. Det gjør at en stor del av de jobbene som vi i dag kjenner, blir overflødige. Men akkurat de som jobber i omsorgsjobber er nok langt unna de første som bør bekymre seg for et slikt scenario. Det ser ut til at det er veldig vanskelig å lære roboter empati og kommunikasjon slik vi kjenner det.
– Det blir mer og mer automatisering i verden, mer og mer teknologi. Hvordan har dette påvirket helsebransjen, og hvordan tror du det vil gjøre det i fremtiden?
– BoA med sine heldøgns tjenester bruker en fjerdedel av budsjettet på nattevakter, såkalte «passive tjenester». Dersom teknologi kunne redusert bistand på natt vil det bety bedre tjenester på dag. Med større bruk av påminnelser i form av smarttelefoner/nettbrett med mer, vil det frigi ressurser til andre ting. Skal vi klare å imøtekomme de enorme utfordringene vi har med tanke på demografi, ikke bare i BoA, vil vi i være helt avhengige av velferdsteknologi som fungerer for den enkelte, sier Iversen.
«Underbemanning er en subjektiv målestokk»
Mange som jobber i helsevesenet klager på konstant underbemanning. Men også de som jobber med psykisk utviklingshemmende og funksjonsutfordringer opplever å jobbe i en bransje der det ofte blir overtidsarbeid og forespørsler om å jobbe ekstra. Dette kan enten oppleves som en belastning, eller som en mulighet til å tjene ekstra penger. Uansett er ikke dette på grunn av enkelte enhetsledere, men fravær av tilstrekkelig økonomisk støtte fra staten. Som Iversen selv sier så er det svært krevende å ikke gå i minus. Han mener dog at underbemanning er en subjektiv målestokk.
– Jeg har selv jobbet på et BoA, der det ofte var underbemanning og frustrasjon blant de ansatte på dette området. Er dette et generelt problem i sektoren, og hva kan i så fall gjøres for å løse det?
– Underbemanning er en subjektiv målestokk. Hva forventer vi av de tjenester vi skal levere? Hvem har satt lista? Hvem krever av oss og med hvilket trykk? I 1950 var forventningene til tjenestene for utviklingshemmede helt annerledes enn i dag. Med dagens bemanning ville begrepet underbemanning vært et fremmedord i 1950. «Problemet» er at forventningene ligger høyere enn hva vi har budsjetter til å levere. Svaret er kanskje at mye vil ha mer? Om vi løser dagens problemer med å øke budsjettene vil kanskje forventningene til morgendagens tjeneste likevel være større. Derfor er dette et politisk spørsmål som jeg/vi som utførere må forholde oss til. Dette er prioriteringer som våre folkevalgte må ta stilling til, påpeker Iversen.
Svært optimistisk
Med automatisering og en subjektiv følelse av underbemanning er det likevel mye som tyder på at omsorgsbransjene beveger seg riktig vei. Anseelsen for disse yrkene i samfunnet for øvrig har sakte men sikkert økt, og det vil på sikt gjøre det til et mer lukrativt yrke å utdanne seg i. Øystein Iversen er «svært optimistisk» til fremtiden, særlig hvis vi legger til grunn hvordan vi behandler de svakeste i samfunnet.
– Hvordan ser du på fremtiden til bransjen?
– Med utgangspunkt i at et samfunn blir målt etter hvordan man behandler de svakeste er jeg svært optimistisk. Vi har fokus på selvstendighet, autonomi og tilpassede tjenester. Utfordringene vi har i dag vil vedvare, tror jeg; helsepersonellets ønske om å gi gode helsetjenester opp mot den enkeltes ønske om å leve sine eget liv på egne premisser opp mot pårørendes ønske om hvordan livet bør leves, sier han.
Selv om anseelsen trolig er på vei opp i samfunnet, er rekruttering fortsatt et problem for Iversen og andre enhetsledere:
– Har du et inntrykk av at flere/færre ønsker å bli vernepleiere og jobbe tett på de sårbare?
– Vi sliter med å rekruttere vernepleiere; den eneste utdanningen vi har som er rettet mot utviklingshemmede. Dette er et stort paradoks. Årsaken ligger kanskje i den kompetansen som ligger i det å tilrettelegge for funksjonsvansker/utviklingsforstyrrelser er overførbart til andre tjenesteområder. Vernepleiere er en attraktiv yrkesgruppe som vi i BoA virkelig må jobbe hardt for å tiltrekke oss, erkjenner Iversen.
Lagt femårssyklusen på hylla
I september i fjor ble trønderen ansatt som enhetsleder ved Byåsen BoA. Der har han nå etablert seg og funnet seg til rette. Med tre og et halvt år igjen til neste femårssyklus «tar slutt», har han fortsatt god tid på seg til å utrette ting i sin nåværende jobb. Men 46-åringen har nå kommet frem til at han forhåpentligvis fortsetter i denne stillingen, også etter han har passert 50 år. Femårssyklusen er lagt på hylla.
– Hvordan har du trivdes i jobben din så langt?
– Jeg stortrives. Det er et privilegium å få lov til å være en del av å utvikle tjenestene i BoA sammen fantastiske ansatte, pårørende og brukere, i samarbeid med et svært kompetent avdelingslederkorps, sier Øystein Iversen smilende.
– Ser du for deg å jobbe der i overskuelig fremtid? Andre «drømmejobber» du har lyst å se på senere?
– Jeg har lagt 5-årssyklussen min på hylla med denne jobben. Men om jeg mot slutten av yrkeslivet skulle finne på noe annet, så tror jeg det måtte det bli noe i retning av etikk og etisk refleksjon innen helse- og omsorgsyrket, forteller han til avslutningsvis til KlæbuPosten.