20 år i Klæbu
Kristoffer Ølstøren-Moe er oppvokst i Klæbu. Han ble født i 1989 og bodde i hjembygda i 20 år før han flyttet ut av gutterommet og inn i voksenlivet for alvor. Han ser tilbake på barndommen i Klæbu som en fantastisk tid, og selv om det var fotballspiller han først ville bli, endte han opp med å slenge seg på et par kompiser som skulle studere medisin i Polen.
– Hvordan opplevde du barndommen i hjembygda?
– Jeg ser tilbake på barndommen i Klæbu som en fantastisk tid. Fra 1989 til 2009 bodde jeg der, og kan se tilbake på årene som svært minnerike. Jeg har fortsatt mine nærmeste venner fra barndomstiden i Klæbu. Tiden på ungdomsskolen er vel de årene jeg husker aller best, det var virkelig noen fantastiske år! sier klæbyggen.
– Hva drømte du om å bli?
– Som de fleste var det vel fotballspiller, men i ungdomsårene var tanken at jeg skulle gå i min fars fotspor og bli ingeniør, forteller Ølstøren-Moe som i dag er gift og etablert med familie i Åfjord. Han har derimot planer om å forflytte seg til Melhus etter hvert.
Legeutdanning i Polen
Klæbyggen snakker varmt om deltidsjobbene på Sletten barnehage og Bunnpris i Klæbu sentrum. Noe unnasluntring på skolen i tenårene gjorde at han måtte ta en «strafferunde» og ta opp fag på Sonans i det han hadde fylt 20 år.
– Hvordan kom du inn på tanken om å bli lege?
– Etter militæret i 2010 begynte tankene om videre utdanning for alvor. Jeg hadde da jobbet på Sletten barnehage i Klæbu og på Bunnpris til Tor Arne en periode, som var en fantastisk tid. Interessen for skole og fag var ikke så høyt prioritert gjennom ungdomsskole og videregående, så jeg måtte ta en strafferunde om Sonans i 2010/2011. Da skulle jeg i utgangspunktet ta opp fag for å komme inn på fysioterapistudiet ved NTNU, men siden to av mine kompiser (også fra Klæbu) hadde bestemt seg for å studere medisin i Polen, kastet jeg meg på gutteturen ned dit, sier han smilende.
– Hvilke andre alternativer var oppe til vurdering på dette tidspunktet?
– Det å ta et valg om studieretning kan være ekstremt vanskelig. Jeg hadde vært innom både fysioterapi, ingeniør og idrettsfaglærer som de mest aktuelle, forteller Ølstøren-Moe.
Gode jobbmuligheter
Å bli lege innebærer en teoretisk krevende utdanning, men samtidig berikende hvis man er genuint interessert i anatomi. For konkurransemennesket Kristoffer, som alltid hadde vært aktiv i idretten, var denne utfordringen noe som trigget han til å prøve på det «uoppnåelige». I tillegg var det gode muligheter for å få jobb etter endt utdanning, noe som selvsagt talte i favør avgjørelsen om å ta med seg de essensielle eiendelene over til Polen.
– Hva talte for og imot legeutdanningen?
– Legeutdanningen var noe litt fjernt, det var på mange måter litt uoppnåelig. Det var vel i hovedsak det som trakk meg mot å prøve. I tillegg ble jeg «pushet» en del av faren til en kompis; han hadde en god strategi som enkelt vippet meg mot medisin, innrømmer klæbyggen.
– I bunn og grunn, hva var motivasjonen for å bli lege?
– Det må nok være jobbmulighetene, tryggheten og spenningen med yrket. Under studiet var det å prestere underveis noe som motiverte meg. Vi var en veldig kompetitiv gruppe der man kunne konkurrere i fagene. Det var nok en gruppe som ønsket å prestere, og da smittet det lett over på meg, sier Ølstøren-Moe.
Omfattende teoretisk utdanning
For å kunne være praktiserende lege, er det implisitt at man må ha en god teoretisk tyngde innen både kjemi, anatomi, fysikk, medisin, etc. I følge utdanning.no er «profesjonsstudiet i medisin et seksårig universitetsstudium. Studentene er gjennom hele utdanningen jevnlig i kontakt med pasienter, og det legges vekt på at praksisen skal være så allsidig som mulig. Etter gjennomført studium søker man Helsedirektoratet om autorisasjon som lege.» Til KlæbuPosten sier 33-åringen at man helst alltid skulle brukt tid på å lese. Likevel gikk det greit til slutt, og i dag er han praktiserende fastlege på heltid.
– Hvordan vil du beskrive utdanningsløpet?
– Utdanningen er lagt opp litt forskjellig utfra hvor man studerer. Til oss var det tre år med prekliniske fag (altså teoretiske fag som for det meste omhandler kjemi, anatomi, fysikk og cellebiologi). Deretter tre nye år med klinikk der man stort sett hadde emnespesifikke fag før lunsj og klinikk (med pasienter) etter lunsj, sier han.
– Hva var mest krevende med studiet, vil du si?
– Det mest krevende var vel det at man alltid helst skulle ha lest. Det var den store forskjellen fra jobb, der man stort sett har fri når man ikke jobber. Det overrasket meg at det gikk «såpass» greit som det gjorde. Man hadde ekstremt respekt for studiet og tiden det skulle ta, men årene gikk fort og tiden var uforglemmelig, minnes han.
– Var det noe spesielt som sto igjen som særlig interessant og/eller lærerikt?
– Det å lære seg å studere/tilegne seg kunnskap er vel mye av det man sitter igjen med. Personlig likte jeg de prekliniske fagene biokjemi, anatomi og fysiologi best. I klinikken var det nok kardiologi/hjertemedisin og ortopedi som var mest spennende. Så skal man selvfølgelig ikke unnlate det å nevne selve studietiden. Det er en tid alle husker og snakker om som den beste tiden, vi fikk lov til å studere i seks år – det er mye moro det!
Inn i arbeidslivet
I følge utdanning.no vil de fleste legestudentene videreutdanne seg som spesialist. Spesialistutdanningen for leger er nå bygd opp av tre deler: LIS1, LIS2 og LIS3, der LIS er en forkortning for «Lege I Spesialisering». Ølstøren-Moe sier at det nå er obligatorisk å jobbe 18 måneder som LIS1 før man kan gå videre. Han er glad for at det ordnet seg for hans del.
– Hvordan var det å gå inn i full jobb? Var det vanskelig å finne seg jobb?
– Det er et evig styr å få seg turnusplass eller LIS, som det nå heter. Det er obligatorisk å jobbe 18 måneder som LIS1 før man kan gå videre. Jeg kan vel si at jeg var litt heldig der, slik at det ordnet seg fint for min del. Jeg hadde min turnustid på Tynset sykehus med en flott gjeng, påpeker han.
– Hadde du spesifikke ønsker om hvor du skulle jobbe etter studiene?
– Ja, under studiet tenkte jeg mest hjertemedisin eller kirurgi. Det eneste jeg var sikker på, var at jeg ikke skulle fastlege … Så da ble jeg fastlege, sier han smilende.
En «normal» arbeidsdag
Arbeidshverdagen til Kristoffer er ikke så annerledes fra fastleger flest. Men han sier riktignok at han har stor innflytelse over egen jobbhverdag, noe han verdsetter høyt. I tillegg til det får han gode langhelger på sommer og høst, ettersom han jobber mest på vinterstid.
– Hvordan ser en vanlig arbeidsdag ut for deg?
– Jeg starter på jobb 08.00. Når jeg kommer på jobb starter jeg dagen med en kaffe og noe papirarbeid til 08.30. Har da 30 minutter som pasienten kan ringe for enkle spørsmål og avklaringer. Så har jeg pasienter fra 09.00 til 12.00. Lunsj 12.00-12.30, så pasienter til 14.45. Avslutningsvis er noe signeringer og papirer før jeg drar hjem omtrent klokken 15.30, forteller klæbyggen.
– Hva liker du mest og minst med jobben din?
– Jeg liker nok aller best muligheten til å styre hverdagen selv. Vi kan jobbe så mye vi vil, og så lite vi vil. Det er ganske enkelt opp til deg selv. Her varierer jeg mye, jeg jobber stort sett ganske mye på vinterhalvåret og har mange langhelger og fridager på sommer og høst. Det kan bli tunge legevakter, men det er også selvvalgt, medgir Ølstøren-Moe som opprinnelig het Kristoffer Moe, før han giftet seg i november 2020. Den store bryllupsfesten blir derimot holdt nå om en drøy måned.
Koronaen kom
Koronaviruset satte først en stopper for Kristoffer og konas planlagte bryllup i mai 2020. Men siden klæbyggen bor og jobber i Åfjord, ble det ikke veldig store konsekvenser og forandringer i den daglige driften på legekontoret deres. Men noe mindre pasienttrykk var uunngåelig, også for det lille tettstedet. Frykten for å bli smittet var – som overalt ellers i samfunnet – stor, men hensynet til de som virkelig var syke var enda større.
– Hva husker du best fra da korona kom?
– Husker best at vi måtte avlyse bryllupet som var planlagt i mai 2020. Ellers var det faktisk ikke så store tiltak og forandringer i Åfjord. Det er et lite lokalsamfunn med enormt lite smitte. Jeg ble satt i karantene ganske tidlig grunnet covid-19-positiv pasient på legevakt, men ellers var mye normalt. Jeg var veldig glad for at vi hadde et stort småbruk med masse plass da landet stengte ned, sier han om pandemiens inntog for ganske nøyaktig to år siden.
– Hvordan var stemningen blant pasientene på denne tiden?
– Det ble noe mindre pasienter i starten; mange vil unngå å komme slik at de syke fikk muligheten. Dette medførte noen rolige dager i starten, men det ble etter hvert normalisert. En del pasienter er jo ganske syke trenger en del oppfølging, men jevnt over var det mye normalt, sier Ølstøren-Moe.
Mange covid-tester
I likhet med alle andre legekontorer rundt om i vårt ganske land ble det utført mange koronatester. Innledningsvis forsøkte de med konsultasjoner digitalt, men 33-åringen sier at det nå har avtatt og at de er tilbake til den kjente normalen.
– Hvilke forholdsregler tok dere, og hvordan påvirket det arbeidshverdagen din?
– Alle med feber, hoste, halsvondt og lignende, måtte undersøkes på et eget smitterom. Det ble gjort masse covid-tester og etter hvert ble det iverksatt et stort opplegg for vaksinering. Legevakten fikk egen smittebrakke, sier han.
– Vi prøvde e-konsultasjoner i starten og økte på med telefoner utover, før det mer eller mindre avtok og vi kom tilbake til normalen, forteller klæbyggen om den «digitale konsultasjonsrevolusjonen» som kom brått på oss alle for to år siden.
Bevisstgjøring rundt mosjon og kost
Har noe endret seg i hva pasienter går til legen for? Kristoffer sier at han mistenker det er som før, nå som vi er tilbake til normalen. «Det tror jeg faktisk ikke. Det er mye normalisert nå», er hans svar på spørsmålet. Om det er spesielle sykdommer eler plager som er i fremmarsj, er kanskje noe enklere å komme med et konkret svar på:
– Nå har jo influensaen kommet og halsbetennelser er på vei tilbake. Man ser fortsatt noen positive covid-19-svar, men vesentlig mindre, sier han.
– Hva tror du folk flest kan gjøre for å hindre at man utvikler livsstilssykdommer og plager?
– Man bør nok fokusere på at folk har en arena og/eller jobb å komme til. Så må vi øke kunnskapen til befolkningen rundt kost og mosjon. Man må først å fremst trives for å motiveres, så sosiale arenaer der man kan møte mennesker å gjøre noe fysisk har jeg stor tro på, understreker Ølstøren-Moe.
Mener behandlingskontinuitet er essensielt
Noen pasienter opplever kanskje at man har litt dårlig tid når man kommer til legen. Det er forståelig nok travle dager, særlig i storbyene, som gjør at man muligens ikke alltid rekker gjennom alt man bør for å få et helhetlig bilde på hva rota til ulike plager og utfordringer kan være. Amerikaneren Jeff Rediger skriver i sin bok Cured at hans erfaring med å jobbe som lege i statene, var at det var en påfallende «treat them, street them»-mentalitet. Det er selvsagt ikke en helt sammenliknbar parallell ettersom det amerikanske helsevesenet er forskjellig fra det norske på mange forskjellige måter, men rører han kanskje ved noe fundamentalt viktig i hvordan vi tilnærmer omfattende og kanskje selvpåførte plager?
– Hvor «vanskelig» er det å være i et yrke der man kanskje ikke har tid til å gå i dybden med hver enkelt pasient og legge opp et individuelt løp? Det blir kanskje litt «treat them, street them»-aktig over praksisen med begrenset tid?
– Jeg kan nok ikke si meg enig her. Det er klart det tar litt tid å bli kjent med mennesker/pasienter, men jeg føler jeg stort sett jobber med helheten. Jeg kan mye av historien til mine pasienter etter «kun» tre år på listen. Det er alltid noe utfordrende i starten, og det kan oppleves som at man i den perioden kan ha noe knapp tid per konsultasjon, det føles nok likt for både pasient og lege, sier han.
Det vil kanskje være bedre forutsetninger for å få til en «ideell» praksis på et lite tettsted der man har et lavere gjennomtrekk av pasienter og potensielt bedre tid?
Han fortsetter resonnementet:
– Det er ikke mulig å dekke hele livshistorien sin på 15-20 minutter, men her har man muligheten til å sette opp flere timer de neste ukene/månedene. Akkurat på dette treffer man mye av styrken ved fastlegeordningen. Kontinuitet i behandlingen er essensielt, man kan da mye enklere fange opp alvorlig sykdom, samtidig som man enklere ser de store sammenhengene. Dette er noe av det som er så fantastisk med å være fastlege. Vi får være med mange mennesker gjennom store deler av livet, påpeker klæbyggen.
Bedre hjelp fra systemet?
Kan staten gjøre mer for å forbedre vilkårene til fastleger, slik at man optimaliserer forholdene til pasienter? Det virker nærliggende å tenke at en slik tilnærming – bedre tid og bedre forutsetninger for å komme til bunns i ulike sykdommer – også vil tjene samfunnet; mindre sykefravær, større skatteinntekter og mer velfungerende borgere har uomtvistelige fordeler for «systemet».
– Hva tenker du at systemet kan gjøre for å forbedre/forenkle fastlegers vilkår for å yte en best mulig jobb?
– Kort oppsummert så handler det vel om tidsbruk og oppgaver. Fastleger kan ikke sitte med pasienter fra 08.00 til 15.00, for så å gjøre papirarbeid på kveldstid. Da blir man værende på jobb hele døgnet. Tidligere gikk dette mye enklere fordi det var færre oppgaver til fastlegen, men nå har mange nye oppgaver falt på oss og det stilles fortsatt samme krav til antall konsultasjoner. Økende papirarbeid går utover antall pasienter per dag; dette er ikke bærekraftig for verken pasientene eller legene, medgir 33-åringen om en utfordring som virkelig bør prioriteres fra myndighetsnivå fremover.
Lav terskel for bruk av medisiner?
Befinner vi oss i en tid der medisiner og eksogene tilskudd anses som løsningen på både trivielle og omfattende sykdommer/plager/lidelser? Bruken av antidepressiva, antibiotika og smertestillende er bare noen eksempler på hva man i langt større grad tyr til når man opplever nedstemthet, infeksjoner og fysisk ubehag, enn det som tidligere var tilfellet. Hva dette skyldes, er åpenbart sammensatt og ikke mulig å konkludere med ett enkelt svar på i en forholdsvis kort artikkel. Har menneskets terskel for ubehag falt dramatisk etter vi ble et industrielt samfunn? 33 år gamle Ølstøren-Moe mener det er et tveegget sverd.
– Ser du en utfordring i hvor lav terskel det er for å bruke medisin nå til dags, kanskje fremfor å adressere rota til problemet? Tenker på antibiotika, smertestillende, SSRI osv.
– Det er nok litt begge deler det der. Jeg tror og håper at man ofte kommer til rota av problemet, og medisinen har jo en viktig rolle i mange behandlinger nå sammenlignet tidligere. En del av utfordringene i dag slik jeg opplever det, er at mange har en forventning om å bli frisk/bra med engang. Det stilles nesten krav til legen om å få utskrevet medisiner – dette finner mange svært vanskelig. Og da blir det noen ganger enklere å skrive ut en resept slik at pasienten blir fornøyd, innrømmer Ølstøren-Moe til KlæbuPosten.
Han oppfatter at pasientens krav til fastlegen har økt de siste årene:
– Jeg tror også at kravene pasienten har generelt til legen har blitt større, akkurat som i alle andre yrkesgrupper, sier han.
Retur til hjemlige trakter?
Kristoffer Ølstøren-Moe har et nært forhold til Klæbu, selv om han har bodd andre steder de siste 12-13 årene. Et gjengående spørsmål som stilles avslutningsvis i samtaler med klæbygg som har flyttet ut av bygda, er om man kan se for seg å returnere til sine hjemlige trakter på et senere tidspunkt i livet. Dette er noe Åfjord-innbyggeren absolutt ikke har lyst å utelukke, selv om han akkurat nå er opptatt med å etablere seg i familiens nye hus på Melhus, som de tar over fra sommeren.
– Kan du se for deg å bo i Klæbu på noe tidspunkt i fremtiden igjen?
– Det er absolutt ikke utelukket. Vi har nå kjøpt oss hus på Melhus, som er stedet min kone er fra. Vi flytter dit til sommeren i år og starter opp som fastleger der fra 1. september i høst. Det er da kort vei til Klæbu, et sted jeg ofte bruker til trening, jakt og trivsel. En hel oppvekst i bygda gir mange gode minner og tradisjoner. Jeg løper litt for Klæbu løpeklubb og har planer om å få med meg løpekarusellene der når vi flytter hjem, sier Kristoffer Ølstøren-Moe avslutningsvis.