Alltid hatt lyst å bli elektriker
Anders Dahl er en av de typene som alltid smiler og er i godt humør. Når KlæbuPosten slår på tråden i slutten av mai, er han i sedvanlig form og byr på flere gode historier om sitt første år på Svalbard. Men veien til å ta med seg flyttelasset og forlate Trøndelag – et sted han har tilbragt hele sitt liv – satt langt inne og var ikke noe han tok lett på. Bakteppet for hvor han befinner seg i dag bærer blant annet preg av en skolelei gutt som ville komme seg i ut i arbeid så fort som mulig. Han sier at oppveksten i Klæbu var upåklagelig, og at han raskt fant ut at det var elektriker han ville bli.
– Hvordan var oppveksten din i Klæbu?
– Oppveksten i Klæbu var fin, den! Det var en flott plass å bli kjent med andre unger, så jeg må bare si at det har vært tipp topp. Var mye ute og fartet rundt i bygda; en helt vanlig oppvekst som ble tilbragt med kompiser, egentlig, sier 33-åringen – som er født i 1989.
– Hva ville du bli som liten?
– Som liten så hadde jeg egentlig ingen klare tanker om hva jeg ønsket å jobbe med som voksen. Det var først når stefaren min kom inn i livet vårt at jeg kom inn på tanken om å bli elektriker - i 12-13-årsalderen. Etter jeg gikk elektrikerfag på videregående og jeg hadde tatt fagbrevet var jeg helt sikker på at jeg ønsket å ta videreutdanning. Jeg jobbet som elektriker i et par år før jeg tok videreutdanningen, sier han om de første stegene inn i yrkeslivet.
«Det er vel det eneste som jeg har vært inne på tanken om å bli. Hadde ingen formening om å holde på med noe annet, så det ble et naturlig valg etter hvert som stefaren min kom inn i livet vårt.»
Skolelei
Men å sitte på skolebenken i mange år var ikke det som fristet mest. Han ønsket å bli ingeniør og å få jobbe med yrket han hadde mest erfaring og kjennskap til. Det ble dermed naturlig å ta videreutdanning i stedet for en bachelorgrad.
– Hvorfor akkurat ingeniør?
– Det hadde å gjøre med at jeg har en del allergier og astma. Med tanke på det så hadde jeg uansett bestemt meg for å gå videre etter jeg hadde fått et par års yrkeserfaring som elektriker. Det var ikke et yrke jeg hadde planer om å bli værende i i så veldig lang tid, så valget på fagskolen ble det enkleste og korteste etter den bakgrunnen jeg hadde. Hvis man er skolelei fra før av så er det lettere å gå fagskolen enn å ta en vanlig bachelor, sier Dahl – som tillegger at dette var en måte å komme seg raskt ut i arbeid på.
– Hva talte for og imot?
– Jeg hadde ingen generell studiekompetanse, og valget var mer spisset mot det jeg ønsket å holde på med. Det var fordelene sånn som jeg så det: hvis man går skole med fullt av likesinnede som har samme ønsker, interesser og yrkesbakgrunn som deg selv, så blir det mye lettere og triveligere, tillegger Dahl.
Foretrakk det praktiske
Dahl og hans medstudenter måtte gjennom en del tunge teoretiske fag på veien mot å kunne bli yrkespraktiserende ingeniører i elektrobransjen. Han hadde valget mellom to år på heltid, eller å fordele det ut over tre år på deltid - Dahl valgte førstnevnte. Motivasjonen bak var å konsentrere seg om skolen, og kun det.
– Hvordan var studietiden?
– Studietida var artig og lærerik, den. Det var kult å bli kjent med nye folk som hadde tilsvarende bakgrunn som seg selv. Jeg hadde mange artige opplevelser og dager i løpet av den tiden. Det er noe jeg anbefaler alle, å gå denne retningen hvis man ikke har den krevende motivasjonen i bunn for å ta en «vanlig» bachelorutdanning, sier han.
– Jeg tok to år heltid – hvis jeg skulle gå skole så ville jeg ha fullt fokus på det og slippe å jobbe dagtid og studere på kvelden, deler han.
– Var det noe som skilte seg ut som spesielt vanskelig for deg under studiene?
– Det som var vanskeligst var nok generelt det som gikk på økonomi og ledelse. Av det som var mer praktisk og hadde med det jeg selv har erfaring fra i bransjen, var det en god del enklere å mestre. Generelt de teoretiske fagene var tyngre enn det jeg hadde kjennskap til fra før, forteller klæbyggen.
– Hva likte du best?
– Det som gjorde det artig og attraktivt for meg var rett og slett å gå dypere inn i faget og lære og utvikle seg mer innenfor det man allerede var ganske interessert i. Videre kompetanse og bygge på det fagbrevet jeg allerede hadde, var en fin måte å lære enda mer på, sier Dahl om sine to år som student i Trondheim. Det som lå rundt neste sving, var noen timer nordover.
Videre til Svalbard
Svalbard, som er en øygruppe med en befolkningstetthet på 0,04 personer per kvadratkilometer (langt lavere enn for eksempel Alaska), er omtrent to og en halv ganger så smått som Klæbu. Et forholdsvis lite sted, men med en rekke jobbmuligheter for de som er flyttevillige. 33 år gamle Anders Dahl, som er oppvokst og har bodd i Klæbu sentrum brorparten av sitt liv, i tillegg til åtte-ni år i Trondheim, fikk i april i fjor et attraktivt tilbud om jobbe som driftsingeniør for Longyearbyen lokalstyre. Han var så å si aldri i tvil om at dette var noe han ønsket å kaste seg på.
– Hvordan ble det aktuelt å flytte til Longyearbyen?
– Etter å ha sittet på hjemmekontor en god stund fikk jeg lyst å prøve noe nytt. Jeg hadde på dette tidspunktet jobbet en stund i TrønderEnergi, men ville se etter andre alternativer. Da så jeg en stillingsannonse her oppe som jeg raskt søkte på. Fikk tilbud etter kort tid som jeg takket ja til. Har alltid hatt en liten drøm om å reise til Svalbard, så det falt seg naturlig å søke når jeg så utlysningen, sier han om det som ble starten på noe nytt i hans liv.
Jobbintervjuet var – på grunn av koronaviruset – digitalt. Den første gangen han var på Svalbard var faktisk etter han hadde takket ja til det spennende tilbudet. Han innrømmer at det var noe tvil knyttet til å flytte opp, men at det i det store og hele var positive forventninger knyttet til det:
– Ja, det var jo selvfølgelig noe av det. Det er jo alltid spennende å reise til en ny plass, særlig når man kommer fra trygge omgivelser og har hatt venner og familie rundt seg i lang tid. Jeg flyttet opp uten samboeren i starten, som gjorde det litt ekkelt til å begynne med. Heldigvis kom hun etter og nå bor vi sammen her, sier Dahl.
Han fascinasjon for Svalbard startet for mange år siden:
– For en del år siden så jeg en serie om gruvearbeiderne her oppe. Etter jeg gjorde det så ble jeg nysgjerrig på livet på Svalbard, og det har jeg vært siden, sier han.
Stort førsteinntrykk
Kort tid etter han fikk jobbtilbudet var det bare å ringe venner og familie og fortelle om muligheten. Han forteller til KlæbuPosten at det var utelukkende positive tilbakemeldinger; stefaren «truet» med å jage ham av gårde hvis han ikke takket ja. I tillegg var kjæresten hans også veldig interessert i et lite arktisk eventyr.
– Hva sa familie og venner?
– De sa at jeg bare måtte dra hvis jeg fikk muligheten. Det er noe annet enn å jobbe på fastlandet, og stefaren min sa faktisk at han kom til å jage meg oppover hvis jeg ikke takket ja, sier han flirende.
– Kjæresten min pushet meg. Hun hadde også lyst å dra oppover – vi så på dette som et lite eventyr for oss begge, innrømmer han.
Førsteinntrykket av Svalbard var «overveldende», ifølge klæbyggen:
– Førsteinntrykket var stort. Jeg kom oppover med flyet på en dag med skyfri himmel og sol. Jeg ble overveldet da jeg kom hit, rett og slett. Første uka var det bare fint vær og jeg gikk rundt med en lykkefølelse som varte og varte, sier han smilende.
På Svalbard er det fast praksis at arbeidsgiver ordner med leilighet til sine ansatte. Alt var med andre ord klart for innflytting da han landet med flyet for første gang, for litt over et år siden.
«Et supert miljø»
Når befolkningstettheten er såpass lav, sier det seg selv at det vil være begrenset hvor store sosialiseringsmuligheter man får. Man assosierer steder som Alaska med ekstremt store arealer fordelt på få personer - på Svalbard er det mye, mye lavere. Samtidig som det byr på enkelte utfordringer, har også små steder der innbyggerne bor relativt tett, potensial for å knytte sterkere bånd enn man kanskje ser i de store byene på global basis. Gjennom årtusener med menneskelig stammekultur har vi utviklet oss gjennom evolusjonen til å trives best i små og tette stammer der vi i utgangspunktet ikke skal trenge å forholde oss til mer enn 30-150 personer på samme tid. Det er en medvirkende årsak til at angst og depresjon primært er storbyfenomener; vi er i utgangspunktet ikke skrudd sammen for å møte tusenvis av nye og ukjente fjes hver gang vi går oss en liten tur. Dahl har omtrent kun positive ting å si om det sosiale fellesskapet som de har i Longyearbyen, men mistenker at det kan bli ganske utrivelig dersom man bare blir sittende inne for seg selv.
– Hva liker du mest og minst med å bo der oppe?
– Det jeg liker mest er naturen vi har rundt oss. Men også folket og kulturen. Samfunnet er utrolig fint: det er noe med at man er 2400 fastboende som er «låst fast» på ei øy, som gjør det til et inkluderende sted. Det er multikulturelt, med tanke på at det er visafritt og åpent for alle. Det er ganske interessant og spennende å møte folk fra hele verden. Kostnaden på mat er nok det verste. Selv om vi har ganske greie skatteordninger så er det dyrt å bo her, påpeker han.
– Hvordan ser en vanlig arbeidsdag ut for deg nå? Blir det mye kontorarbeid?
– Arbeidsdagen min går egentlig ut på et ansvar for drift og vedlikehold for distribusjonsnettet i Longyearbyen. Jeg sørger for at det fungerer som det skal, og tar imot kundehenvendelser. Det er en ganske bred og variert arbeidsdag, med hovedsakelig kontorarbeid, i tillegg til befaringer og å være ute og se på anleggene. Jeg har en del frihet, og styrer arbeidsdagen min selv, sier Dahl.
Fire måneder mørketid
Siden Longyearbyen befinner seg såpass langt unna Ekvator, må man avfinne seg med fire måneder uten sol i løpet av året. Fire måneder i sommerhalvåret byr derimot på den rake motsetningen: da har man midnattssol og konstant sollys. Dahl foretrekker førstnevnte.
– Hvordan syns du det går med mørketid og midnattssol?
– Det er utfordrende på noen ulike måter. Mørketida er fin i starten og tung i slutten. Fire måneder mørketid etterfølges fire måneder med konstant lys. Det går fort og jeg syns egentlig den tida her er verst; midnattssol og sol hele døgnet gjør det vanskeligere å ha styr på døgnrytmen. I mørketida er man kanskje litt daff, men man får i det minste sove, sier 33-åringen.
– Er det lett å bli sittende mye inne for seg selv i løpet av vinteren?
– Det er som sagt et veldig inkluderende samfunn, så når det er mørketid møter man andre folk og drar ut for å gjøre aktiviteter i byen. Det foregår mye sosialt. Det kan bli ganske utrivelig hvis man bare sitter inne for seg selv, så vi gjør det vi kan for å inkludere og få med alle sammen på aktiviteter.
Tørr luft
Det er åpenbart noen ganske store forskjeller i klima. Undertegnede utfordrer Dahl til å ta et isbad i Barentshavet når vinteren er på sitt kaldeste, uten at det nødvendigvis er det forslaget han har blitt presentert som frister mest. Kulda biter godt, men den tørre lufta gjør det på noen måter mer håndterbart enn i for eksempel Klæbu.
– Hvordan har det gått å tilpasse seg kjøligere klima?
– Det har gått fint for meg, men selvfølgelig er det kaldere enn vi trøndere er vant med. Den tørre lufta gjør at det ikke føles like kaldt som det kanskje gjør i Trøndelag, så jeg har raskt blitt vant til det, forteller han.
– Hva har overrasket deg mest med oppholdet så langt?
– Naturen og det flotte samfunnet har vært en positiv overraskelse. Det har vært noe helt annet enn jeg trodde. Også faren ved å bo her oppe med tanke på isbjørn, har gjort det til noe ekstra spesielt, sier Anders Dahl.
Isbjørnfaren er reell, og det har foreløpig ikke blitt noen teltturer på ham og kjæresten:
– Jeg er glad i å telte, men det har ikke blitt noen telttur ennå, nei. Det kan la seg gjøre, men da må man ha isbjørnsikring, der man enten sitter vakt eller bruker snublevarsling. Hittil har jeg ikke sett noen isbjørn; vi må jo ha med oss signalpistol og gevær når vi vandrer utenfor bygrensene. Våpenlovene har blitt strengere enn tidligere, da man enkelt kunne låne seg gevær i sportsbutikken. Nå må man ha bevis på at man har brukt et våpen før, sier han.
Forskjeller og klimaendringer
Forskjellene på å bo i trygge Klæbu med umiddelbar nærhet til byen, til å være bosatt på en øy langt unna absolutt alt, er mange. Med begrensninger på åpningstider på de tilbudene de har, dårligere utvalg, men samtidig en helt unikt spektakulær natur, har Anders Dahl og de andre nyinnflyttede lært seg å sette pris på det de har. Han sier at en av de tingene han har lagt merke til, er hvor mye isen har trukket seg tilbake:
– Isen har trukket seg mye. De klimatiske endringene er ganske store – det merker vi absolutt. Det er mye snakk om hva klimaendringene gjør, særlig siden vi rammes raskere og hardere enn i resten av landet. Jeg er enig med de som sier i at det er menneskeskapt og at det går feil vei, medgir klæbyggen.
Han understreker at den største forskjellen på Klæbu og Svalbard er været. Det er en «arktisk ørken», for å bruke 33-åringens ord.
– Kan du tenke deg å bli boende der i lang tid?
– Egentlig var tanken å være her i ett-tre år. Jeg har kontrakt med jobben frem til 2023, men alt kan endre seg. Planen er ikke å bli her livet ut, nei, sier han smilende.
– Ser du for deg å returnere til Klæbu i fremtiden?
– Det er vel det som er planen, ja. Vi har leilighet der, som venter på oss den dagen vi bestemmer oss for å flytte hjem. Neste steg blir derfor logisk nok å vende hjem til Klæbu, avslutter Anders Dahl i en nydelig samtale sent på kvelden, men mens sola står høyt på himmelen i Longyearbyen.