Gradvis mer glad i fjell
De fleste som får opp øynene for en slik ekspedisjon som Holdbakk har lagt bak seg, gjør det vidt forskjellige grunner. Noen vil bevise noe overfor seg selv, andre for venner og bekjente; enkelte har en iboende kjærlighet for fjell og å tøye grensene; i tillegg til et bredt spekter av årsaker som motiverer oss mennesker til å gå til toppen av et fjell og ned igjen. I 2015 så klæbyggen en dokumentarfilm om Kilimanjaro - dette var katalysatoren for eventyret.
– Hvor lenge har du tenkt på å bestige en formidabel fjelltopp?
– Jeg vet ikke om jeg kan sette et starttidspunkt for det, men i løpet av de siste 10 årene så har jeg blitt mer og mer glad i fjell og friluftsliv. Husker at jeg så en dokumentar om Kilimanjaro helt tilbake i 2015, så det var nok det som trigget meg til å få gjennomført det, sier Holdbakk - som til daglig er distriktsansvarlig for energidrikken Red Bull.
Hans første "skikkelige" internasjonale fjelldebut
For oss som er oppvokst og boende i Klæbu, har man god tilgang til fjell, andre topper og naturattraksjoner i nærområdet. Men å bruke noen timer på å komme seg opp til Vassfjellet og skue utover Trøndelag i alle retninger, kan selvsagt ikke sammenliknes med Afrikas høyeste fjelltopp. På internasjonal basis var dette Holdbakks første smakebit av et «skikkelig» fjell; her hjemme har han rikelig med erfaring.
– Hvilke andre topper har du tidligere besteget?
– På internasjonal basis: ingen. "Kili" var min første høye topp. Jeg har hatt en tradisjon om å gå på fjellet om sommeren her hjemme, så det har blitt mange turer på de vanlige turiststedene, som Galdhøpiggen, Besseggen, Trolltunga, Kjerag og Dronningstien, sier 32-åringen.
– Hvordan kom du først inn på tanken om akkurat Kilimanjaro og Afrika?
– Tanken om akkurat Kilimanjaro kom som nevnt etter jeg så en dokumentar om dette på YouTube, som var en typisk hjemmelaget amatørfilm om fjellet, i 2015. Den fulgte en gruppe mennesker og forskere opp mot toppen, samtidig som de tok for seg noen av utfordringene, som for eksempel smelting av isbreer osv., langs fjellet. Selve tanken på turen fikk jeg vel tre-fire måneder før jeg gjennomførte den. Vinteren 2018 skulle jeg ha praksis i Moshi, Tanzania, og da jeg hørte at man så fjellet fra skoleområdet, måtte jeg bare gå opp om jeg fikk noen dager på meg, forteller han.
Tilfeldigheter
Det er mange veier til Rom, men også mange veier til toppen av Mount Kilimanjaro. Der kan man i praksis velge hvilken rute man ønsker å ta, av ulik vanskelighetsgrad. Dette gjør det individuelt og mulig å skreddersy for alle og enhver. For Holdbakk ble valget ganske tilfeldig.
– Hva var tankeprosessen bak hvilken rute du skulle gå for?
– Det var faktisk helt tilfeldig. Jeg hadde ikke rukket å gjør meg opp en mening, så jeg gikk til et turselskap 9-10 dager før toppturen begynte og spurte om de kunne ta meg med opp. Man får ikke gå alene, så man må ha sertifisert guide. Jeg fikk beskjed om at de hadde en guide som kunne ta meg opp Marangu-ruten, som passet med tiden jeg hadde til rådighet. Jeg kunne også få en annen rute, men måtte sette av 8-9 dager, noe som ikke passet, sier han.
– Det virker som dette kom til deg ganske spontant. Hvordan var forberedelsene?
– Skulle gjerne sagt jeg hadde noen god struktur på forberedelsene mine, men det hadde jeg nok ikke, sier han smilende.
– Jeg visste jo at jeg skulle bo i nærheten av fjellet i et par måneder, så før jeg dro pakket jeg ned en bag og dagstursekk med tur- og vintertøy i tilfellet muligheten skulle by seg. Kjøpte meg også et par gode Salomon fjellstøvler til vinterbruk, forteller klæbyggen.
Men sin egen fysiske forfatning i forkant av turen, den var han trygg på:
– Jeg kjenner formen min såpass at jeg vet jeg klarer å gå lange turer, så det bekymret meg ikke. Etter ankomst Tanzania gikk jeg egentlig ikke rundt og tenkte på at jeg skulle opp. Det var først i uke fem av 10 jeg booket turen og hadde ei drøy uke til avreise. Jeg hadde praksis som idrettslærer, så jeg var ganske aktiv gjennom hele oppholdet der nede; en joggetur og gåtur med jevne mellomrom var vel egentlig det jeg gjorde. Ellers var det mange nattklubber og barer der, så det var jo ikke alltid dagene var like produktive, sier han flirende.
Usikker på om han klarte fullføre
«Tre dager før avreise kom jeg på at jeg hadde kjøpt meg nye fjellsko – uprøvde og med prislappen på, selvfølgelig.» Forberedelsene var med andre ord ikke helt gunstig. Derfor var det knyttet stor usikkerhet til hvorvidt han ville klare å fullføre turen. Dette var hans største bekymring i forkant av ekspedisjonen.
– Hva var din største bekymring før bestigelsen
– Det var nok usikkerheten rundt det å fullføre. Ville jeg komme helt opp, tåle tynnere luft, eller bli syk? Jeg har jo aldri vært i nærheten av slike høyder før, så jeg visste ikke om jeg ville reagere noe eller klare turen, sier Holdbakk.
Akklimatisering
Nordmenn er enkelt og greit ikke akklimatisert for å oppbevare seg i høyden – særlig over tid når CO2-nivået øker og oksygenmetningen synker. Dette kan tid og enkelte får sterkere reaksjoner enn andre. «AMS» (acute mountain sickness) er en normal sykdom som rammer mange i møte med høyden. Kvalme, svimmelhet og manglende kognisjon er blant symptomene som gjør toppturer ugjennomførbar for mange.
– Hvordan gikk akklimatiseringen til høyden?
– Jeg hadde en fordel av å ha bodd på cirka 950 meter over havet i drøyt seks uker før turen. Dette gjorde at jeg kunne begynne turen opp mer uthvilt og forberedt enn mange andre. De fleste som skal opp, kommer med turselskap fra utlandet og har gjerne en dag eller to i forkant av toppturen. Det gir de ikke samme tid og mulighet, og ifølge min guide var det de som ankom et døgn før som oftest måtte bryte turen, minnes han.
På vei opp tok de seg tid til å tilpasse seg høyden
– Under selve bestigningen tok vi oss tid til å kjenne på høyden hele veien opp. Man går «pole pole» (rolig, rolig) med en snittfart på 2-3km/t, da kroppen lettere kan tilpasse seg luften etter hvert som man jobber seg oppover. Ved første camp (2700moh) skulle jeg være i 15-16 timer, så etter litt hvile var planen å gå en to-timers tur opp ca. 400 høydemeter, men vi kom inn i et ellevilt regnvær og torden, sånn at vi måtte holde oss innendørs i stedet. For hver ny camp var det i utgangspunktet en liten akklimatiseringstur på et par timer hvor man går en del høydemeter, slik at kroppen har vært eksponert for høyden før man går videre dagen etterpå, sier Thomas Holdbakk om akklimatiseringsprosessen.
– Når er det man virkelig begynner å kjenne at man er i høyden? Og hvilke symptomer slår først inn hvis oksygenmetningen synker raskt?
– Det er først når man når camp 2 (cirka 3800 m.o.h.) at man kan begynne å merke at kroppen reagerer på høyden. Mange får hodepine og mister matlyst, men både oppkast, diaré, svimmelhet og kvalme er vanlig. Det gjelder å drikke store mengder vann og hodepinetabletter, samt få i seg noe næring om man klarer. For min del gikk egentlig hele turen opp fint uten nevneverdig med problemer. Noe hodepine ved 3800 meter, men det skyldtes dårlig væskeinntak og mat underveis på turen – jeg skulle bare raskt opp, innrømmer han.
Gikk alene med guiden
Etter hvert som turen virkelig ble sparket i gang, ble Holdbakk positivt overrasket over egen kapasitet. Han forteller om at han hadde med seg en ypperlig guide, og at han slapp å gå sammen med et gedigent reisefølge.
– Var du omgitt av nervøse/usikre personer på vei opp?
– Nei, det var jeg ikke. Fordelen min var at jeg gikk alene (med en guide) og ikke var del av et stort reisefølge. Dette gjorde at jeg bare hadde meg selv å fokusere på. Jeg møtte jo en del folk fra andre grupper på vei opp fjellet og der var det flere som var dårlige og slet mye. Man følger samme rute opp, så jeg møtte de alltid i camp og snakket med de da, sier Holdbakk
– Så du noen avbryte turen?
– Ja, flere. Nå vet jeg ikke hvor mange av de som var i camp som måtte bryte, men det var i hvert fall to tyskere som ble så dårlige at de ikke hadde sjans til å gå en meter ved siste camp (4700moh). Var nok også et par-tre stykk fra den russiske gruppen som måtte bryte, men de drakk jo mengder vodka i matteltene hver kveld, gjengir han smilende.
– Hvordan fungerte samarbeidet med guiden din?
– Jeg hadde en mann som var enormt kunnskapsrik om kultur og historien til de stedene vi passerte. Kunne ikke bedt om en bedre guide, må jeg bare si. Han tok seg alltid tid til en liten historie om det passet seg. Han var en sympatisk, sosial, omtenksom og ydmyk person, som alltid ville at jeg skulle ha det så bra som mulig. Han kom alltid innom og spurte hvordan jeg hadde det og om jeg trengte noe da vi var i camp.
Stort å nå toppen
Omtrent fire og en halv dag etter han først forlot leiligheten i Tanzania og startet bestigelsen, var han endelig på toppen. Underveis var tempoet Holdbakks hovedutfordring: «det var uten tvil tempoet som var den største utfordringen med å komme opp. Det gikk i et så ufattelig lavt tempo de første 2-3 dagene. Jeg hadde nok for høy fart», forteller 32-åringen til KlæbuPosten. Fra og med camp 2 ved 3800 meter over havet benyttet de seg av et oksymeter et par ganger hver dag – dette for å forsikre seg om at oksygennivået var innenfor et godkjent nivå.
– Hvordan var følelsen av å komme på toppen?
– Det var en syk opplevelse! Vi havnet i et helsikes til snøvær natten vi skulle begynne toppstøtet. Hodelyktene lyste opp tre-fire meter foran oss og alt var hvitt. I løpet av fem timer hadde det snødd nesten 30 cm og det var bekmørkt, så det gikk ikke an å se «stien» opp steinryggen mot kraterkanten. Halvveis opp måtte vi søke ly i ei hule og ta matpause til det roet seg litt. Det var første gang på 11 år det var så mye snø nede på 3800m og guiden min hadde ikke opplevd det på lenge. Temperaturen lå også på -10 da vi begynte å gå, mens den var drøyt -25 på toppen, sier han.
Følelsen av å sette sin fot på fjellets topp – 5895 meter over havet – var helt unik
– På toppen var vi utslitte og måtte grave oss frem langs kraterkanten for å nå toppen. Jeg var nok i en slags «zombie-modus» på slutten av oppstigningen og slepte beina etter meg – igjen, for lite væske og næring underveis. Vi fikk drøyt 20 minutter med opphold og mindre skyer, så vi fikk så vidt sett soloppgangen på toppen. Det må være noe av det fineste jeg har sett noen gang! Kroppen boblet av glede og stolthet da vi nådde toppen. Det kan nesten ikke beskrives, forteller Holdbakk om milepælen.
«Bare gjør det!»
Klæbyggen er ikke i tvil om at en slik opplevelse vil være fin og nyttig for mange, men at det ikke er for alle. Han sier at det var en helt spesiell natur i Tanzania og på Kilimanjaro:
– Hva vil du si til noen som vurderer en lignende ekspedisjon eller å faktisk prøve seg på Kilimanjaro?
– At det bare å få gjort det. Det er en helt spesiell natur, fra regnskog til månelandskap, fantastisk utsikt og en opplevelse helt utenom det vanlige! Personlig mener jeg Kilimanjaro er en perfekt topp å bestige for de som vil ha en «enkel» innledning til turer i høye fjell. Og er du vant til å gå turer i for eksempel Jotunheimen, klarer du en slik type tur, sier han.
– Er det noe du ville gjort annerledes i retrospekt?
– Nei, egentlig ikke. Jeg følte det meste gikk greit og at det levde opp til forventningene mine. Kunne dog tenkt meg og tatt turen på nytt i sommerhalvåret og en lengre rute med telt, for å få den ordentlige ekspedisjonsfølelsen, påpeker Holdbakk.
K2? Mount Everest?
Kilimanjaro er kjent som et «lett» fjell med tanke på hvor høyt det er. Det er en enkel bestigelse sett i forhold til Mount Everest og K2, som er topper med langt, langt høyere sannsynlighet for å dø i løpet av turen. Men Thomas innrømmer at begge disse toppene står på ønskelista hans. Kilimanjaro ga mersmak.
– Har du lignende planer om store fjellekspedisjoner i fremtiden?
– Det har jeg. Jeg skulle egentlig bestige Elbrus, Europas høyeste, i 2020, men på grunn av korona ble turen utsatt til 2021. Da skjedde det heller ikke, da man ikke kunne reise inn i Russland. I år var endelig året, men nå stopper krigen opp for det. Får bare vente å se. Ellers er jo planen å ta Aconcagua som en «oppvarming» til en litt mer krevende tur i Himalaya et sted på sikt. Everest Base Camp med toppstøt til Island Peak hadde vært en gøy start, forteller han om planene.
– Mount Everest, K2, Denali. Frister det deg å prøve en av disse eller noe av et mer krevende kaliber enn Kilimanjaro?
– Alle disse står jo på ønskelisten min. Men det blir nok bare med drømmen for de aller største toppene. De krever så mye trening og erfaring, da de er ansett som blant de aller vanskeligste toppene i verden. Ved Mount Everest er man jo borte i drøyt 60 dager og det koster en halv million bare for turen, sier Holdbakk.
Kostbare turer
Det er ikke bare fysiske begrensninger som setter en stopper for mange når det kommer til å prøve seg på de største fjellene i verden. Også lommeboka kan få kjørt seg. Det koster flere hundre tusen kroner å bestige Mount Everest.
– Hva må til for å bestige en av de nevnte toppene?
– Som nevnt over, mye penger – man bør vel helst ha en eller annen form for «sponsor» eller samarbeidspartner for finansiering. Man må legge ned uendelig mange timer med trening for å takle en slik påkjenning. Man bor to måneder i telt, og det er ekstreme værforhold og lange dager med flere timers gange eller klatring. Man bør nok også ha kjennskap til klatring og være vant til å gå med isøks og brevandring. Jeg tror også at man må ha en enorm psyke og ikke være redd. Slike ekspedisjoner innebærer jo en viss risiko, medgir klæbyggen.
– Hva tror du familie og venner hadde sagt hvis du annonserte at du skulle opp K2 (der en av tre dør)?
– Hadde nok mest sannsynligvis fått beskjed om å holde meg hjemme.