Prisen er viktig
Det skal ikke koste skjorta å være med på AFH, sier Hildegunn. Det er et av frynsegodene med å være kommunalt organiserte, med tanke på at man ikke driver det med en baktanke om at bunnlinja må havne på plussida. Lønnsomhet er ikke nødvendigvis det viktigste, og det åpner opp for at det kan gjøres forholdsvis rimelig.
De deler inn tilbudet i tre bolker: Sosiale møteplasser, der tilbudene er mer “spisset” i form av innhold; åpne aktivitetstilbud, som er åpne tre ganger i uka i Klæbu - her serveres det et godt måltid og er fysisk aktivitet - dette koster 100 kroner per gang, og man kan komme når man vil; det siste tilbudet er vedtaksfestet aktivitetstilbud, som planen nå er å utvide.
– Hvor viktig er det at tilbudene er rimelige?
– Det er kjempeviktig. Vi ønsker ikke å ekskludere noen, og da skal i hvert fall ikke økonomien være et hinder. Vi vil holde kostnadene lavt for å sørge for at vi inkluderer alle. Får sjeldent tilbakemeldinger på at folk er misfornøyd med prisen, sier hun smilende.
– Opplever dere at det er trangt om plassene?
– Vi har stadig vekk ei venteliste på de vedtaktsfestede aktivitetstilbudene, der man må ha et vedtak fra en saksbehandler for å få plass. Generelt så har vi venteliste, men det er en ganske høy “turnover” slik at man slipper å stå der veldig lenge. Det er bra på noen måter, og ikke så bra på andre måter. De åpne aktivitetstilbudene sier vi aldri nei til noen på - det kan variere veldig hvor mange som møter opp, men vi har plass til alle, forteller avdelingslederen i Klæbu.
Frivillighetens år
Det hersker ingen tvil om det: de er helt avhengig av frivillighet for å få ting til å gå rundt på den måten de ønsker. Frivillighetssentralen i Klæbu er en viktig samarbeidspartner. Hildegunn Sletvold ønsker, blant annet gjennom publisiteten fra denne artikkelen, å kaste et enda bredere lys på dugnadsånd og frivillighet. Dette står tross alt veldig sterkt i Norge, og det er ikke for ingenting at dugnad er et særnorsk fenomen. 2022 er også frivillighetens år.
– Ser du at det er et større behov for slike organisasjoner (som det dere er) i samfunnet?
– Vi er jo så heldige at vi samarbeider mye med frivillighetene. I år er det frivillighetens år, og vi sier bare “ja takk” til enda flere tilbud. Det er en vinn-vinn-situasjon for oss at vi har såpass stor grad av frivillighet. Enda mer fokus på dette i samfunnet er noe vi vi løfte frem, sier hun.
Overflødige?
Så hva må til for at det kommunale tilbudet for de hjemmeboende, blir overflødig? Vil behovet noensinne avta? Her mener Sletvold at det trolig aldri, i vår levetid, vil forsvinne et behov for å ta vare på de sårbare gjennom organisasjoner. Samtidig er det, som hun helt korrekt påpeker, essensielt å ha mer enn kun frivillighet: faglig kompetanse.
– Hva må til for at dere blir overflødige?
– Det vil alltid finnes behov. Hvis frivillighet enda har blitt bygget ut så kunne man kanskje ikke hatt et like stort behov for oss, men vi trenger de som kan faget, noe som kommunen gjør. Jeg tror ikke det ene vil klare seg uten det andre. Jeg tror vi er på vei til å finne en god vektskål som er i ferd med å jevne seg ut med tanke på frivillighet og det kommunale, fastslår 44-åringen til KlæbuPosten.
– Du ser at frivilligheten tar et enda større ansvar?
– Ja, vi når flere nå med at det ikke bare er kommunen som har ansvaret, men at frivilligheten også tar et enda større samfunnsansvar, sånn at presset på kommunen blir mindre, sier Sletvold.
Symptom på et større problem?
Det er jo isolert sett utvetydig positivt at aktivitetstilbud som det Hildegunn og co. praktiserer, eksisterer, men er det mulig å ha to tanker i hodet samtidig her og erkjenne at det er et symptom på et større problem?
– Hva er problemet i samfunnet som gjør at behovet for “sånne som dere” fremdeles eksisterer?
– Når man blir gammel så forsvinner nettverket ditt. Man etablerer seg gjennom livet der man går gjennom ulike type nettverk, men dette forsvinner når man slutter å jobbe og barna blir godt voksne og naboer og venner dør. Vi kan se til land som tar vare på sine eldre i enda større grad, men er dette bedre?, undres hun.
– Jeg er usikker på om de blir en byrde eller om de får et mer aktivt og selvstendig liv. Vi når ekstremt mange i løpet av ei uke. Det koster, men det gjør jammen meg mye annet også, understreker Sletvold.
Tror behovet vil øke
Behovet for disse tjenestene - som har vært en stor suksess, især i Klæbu - vil trolig øke i fremtiden. Hvis enheten har hatt vekst, så er det nærliggende å tenke at dette går hånd i hånd med at behovet for tilbudet også øker i takt med det. Men hun røper at de har spennende tanker om hva “Aktivitetstilbudet for hjemmeboende - avdeling Klæbu” kan bli med tiden.
– Hvordan tror du dere kommer til å utvikle dere i fremtiden?
– Jeg tror at i fremtiden så vil vår enhet øke stort. Behovet for at noen tar styringa for aktiviteter og aktivitetstilbud, vil nok ikke bli noe mindre. Målet vårt er at vi kan være fasilitatorer gjennom å finne de som har behov for det, så kan ta andre ta over og drive det videre mens vi legger til rette for at det blir gjort på en best mulig måte, der alle kan være aktive og forebyggende for alderdommen.
For Hildegunns egen del føler hun at hun har landet der hun er nå, og nevner blant annet stor variasjon og utløp for kreativitet som to faktorer som oppleves givende med jobben hennes.
– Ser du for deg at du har lyst å gjøre noe annet eller er dette noe du trives med?
– Jeg tror nok at jeg har havnet der jeg skal. I denne jobben så får jeg oppleve enorm variasjon, og jeg får møte mennesker i utrolig mange ulike faser av livet. Å få være med og bidra til å gjøre en forskjell for folk; at jeg kan få utløp for kreativitet; og at jeg får møte ekstremt mange dyktige kollegaer som besitter en stor kompetanse på dette feltet, føler jeg meg svært heldig som får gjøre. Det er drømmejobben, rett og slett, sier hun avslutningsvis til KlæbuPosten i midten av august.