Tidlig i koronaen ble det annonsert på Facebook at regissørene til innspillingen av filmen Alle Hater Johan søkte hest. De ønsket seg “verdens eldste” hest, der de som sendte inn forespørsel ble vurdert. Men Rolf Sundfær trengte ikke å søke selv - han ble kontaktet på e-post av filmcrewet som forespurte om han kunne tenke seg å bistå med et par hester til filmen. Sundfær sier at de i all hovedsak trengte tre hester: ett føll, en hest på ca. ti år og en gammel hest. Dette var tidlig i koronaen, en tid der forholdsregler og restriksjoner skapte begrensninger for hva en filmproduksjon kunne gjøre på kort varsel.
– Hvordan ble det en mulighet for hestene dine å få en slags rolle i filmen?
– Det var jo ved hjelp av Facebook. Det var kort tid igjen til selve innspillinga på grunn av koronaen, så de hadde ikke så mye tid til å lete, sier han.
Sundfær forteller videre at forespørselen som ramlet inn i e-post-innboksen hans fremsto som søppelpost, så han tenkte ikke noe mer over det. Med det første.
– Jeg fikk en mail som jeg trodde var spam, men som jeg raskt fant ut at jeg måtte svare på etter jeg fant ut at det var ekte. I den forespørselen så sto det at de søkte en hest til en film som skulle ha med verdens eldste hest å gjøre, men når jeg så tittelen på filmen så trodde jeg at det var spam. Da var det bare å kjøre utover en ettermiddag og vise seg frem sammen med et føll og ei hestemor; de skulle være med hele livet til Johan. Det var mye med føllet, mens mora bare var med på slutten av filmen, forklarer Sundfær.
Kjempeartig!
Det var ikke noe å tenke på, da han fikk summet seg og tenkt over forespørselen fra filmfolka. Rolf, som bor på Klæbu-sida av Nidelva, sier at han ble motivert til å slenge seg i bila og reise ut til Frøya, der innspillingen foregikk. Det kunne bli et fint minne om hesten når hun en gang i fremtiden går bort.
– Hvordan reagerte du da du fikk denne muligheten?
– Det var kjempeartig! Da tenkte jeg at jeg kunne få et minne om hesten når hun en gang må avlives eller går i vei, at hun har vært med i en film. Det var den første trønderske filmen der det snakkes trøndersk, produseres av trøndere og regissert av trøndere. Dette ville jeg være med på. Det gikk fort fra jeg fikk tilbudet til jeg dro utover - de måtte ha svar “fort og gæli”, så da var det bare å kjøre utover, sier han smilende.
Som sagt så var det ekstra travelt på grunn av koronapandemien. Det fikk Sundfær merke:
– Det tok litt lengre tid med selve innspillingen - det skulle egentlig være på to dager, men de rakk det på en dag. Det var ikke så dumt, sier han om effektiviteten.
– Kjente du på noe tvil da du fikk denne mailen og fikk tenkt litt på det?
– Nei! Det var bare å kjøre på, ja. Det var kjempeartig, syntes jeg. Jeg tenkte på at det kunne være gøy å se igjen på et senere tidspunkt i livet, påpeker klæbyggen.
– Svaret avleverte jeg tvert, det var ingenting å spekulere på. Jeg tenkte at det kunne være kjempemorsomt.
Stor hesteinteresse
Vi hopper litt tilbake i tid og skrur klokka noen år tilbake, på et tidspunkt der unge Rolf først fikk opp øynene for å drive med hest. Han forteller blant annet at det i hans barndom primært var gutter som holdt på med hest, mens det etter hvert utviklet seg til å bli noe som jenter i større grad ble interessert i.
– Hvor lenge har du drevet med hest?
– Jeg startet på ungdomsskolen, da. Den gangen det bare var gutter som holdt på med hest - overhodet ingen jentunger som holdt på med det. Det har endret seg veldig etter hvert som årene har gått. I ridemiljøet er det omtrent bare damer. Guttene er vel ikke så tøffe i dag som de var før i tida - bare mammadalter, gliser han.
– Hvorfor har det blitt sånn?
– Jeg har ikke peiling på hvordan det har blitt sånn, gutta vil vel heller sitte og spille. Hester er et fantastisk dyr, sånn sett. De kommer galopperende imot når man roper på dem, sier han om sin kjærlighet til det firbeinte dyret.
Oppdaget ridesenter i Tillermarka
Så hvor stammer denne interessen fra? Som det er med det meste, så er det gjerne tilfeldigheter som leder til ting. I Sundfærs tilfelle var ikke det noe unntak, da han ble oppmerksom på det gjennom broren sin. En hests uheldige situasjon i Molde ledet til en åpen dør for Rolf.
– Hva er årsaken bak interessen for hest?
– Det var at min broder oppdaget den gangen at det var et ridesenter i Tillermarka, den veien ned til Tillerbrua. Vi begynte å dra ned dit og det vekket en interesse i meg. Det ble et opphold i mange år, før jeg tilfeldigvis svingte innom en gård med hester i Klæbu her. Der fikk jeg låne en hest som jeg holdt litt på med, men så dukket det opp et tilbud nede i Molde om en hest som skulle gis bort gratis. Hun bodde på en gård der låven var for dårlig til å ha hest, så den måtte rives og de kunne ikke ha henne. Jeg kjørte rett nedover og hentet henne, forteller han om det som i dag er hesten Tora.
– Har du henne ennå?
– Den hesten har jeg fremdeles. Nå har jeg holdt på å stelle på noe sår på grunn av mugg og litt sånt. Våte jorder er ikke noe særlig på høsten, smiler xx-åringen.
Hund, katt eller hest?
De tre mest populære kjæledyrene, men hvorfor akkurat hest? Sundfær mener at det er mer lettvint med en hest, i forhold til en hund som krever eierens oppmerksomhet gjennom store deler av dagen.
– Hvorfor hest i stedet for hund og katt?
– Syns det er litt enklere med hest. I forhold til en hund så er det praktisk med tanke på at man slipper å gå ut på morgenen og lufte den før jobb. Hesten blir föret av gårdseier, så det er de ordner med å sette de ut på dagen og den type ting. Det gjør det enklere enn med en hund, som man har ansvar for hele døgnet. Det slipper man med hesten, påpeker klæbyggen.
Ingen nerver
Videre til filminnspillingen av Alle Hater Johan. Rolf satte seg i bila ut til Frøya for å iverksette det som ble en “once in a lifetime”-mulighet. Og det var det også - han tviler nok på at noe sånt kommer til å skje igjen, men det var uansett en morsom erfaring som han tar med seg videre i livet. Før han svarer på hvorfor det neppe skjer igjen, så forteller han at han ikke kjente på noe nerver før han møtte opp.
– Hvordan var det da du møtte opp?
– Det gikk veldig greit! Jeg ble tatt imot av kontaktpersonen, så det var ikke noe problem. Det var en lang dag med mye forskjellig filming og utstyr som skulle flyttes og det der; hesten er også litt urolig når hun ikke får være med flokken sin. Når de blir alene så blir det litt panikk, men, men, det gikk nå, sier han smilende.
– Hvordan ble du tatt imot?
– Nei, det gikk kjempebra. Ikke noe problem. Jeg hadde en egen kontaktperson og egen sminkøse og alt. Det var fryktelig mye sminkejobb. Hesten skulle ligne så mye som mulig på den andre hesten, så det ble mye sminke på hele kroppen. Hun ligner ikke på seg selv på filmen, da, forklarer Sundfær.
– Kjente du på noe nervøsitet før du møtte opp?
– Nei, nei, nei. Såpass må man da tørre!
Mye venting
Det man kanskje ikke forstår eller er klar over før man deltar på noe sånt, er hvor mye venting det blir mellom filmingen. Det var langdrygt, fastslår Rolf Sundfær, men sier at han var forberedt på at det kunne bli sånn.
– Hvordan var selve innspillingsdagen?
– Den var langdryg, sier han flirende.
– Innimellom slagene den dagen så ble det langdrygt. Vi lå på hotellet og det var bare å møte opp tidlig på morgenen, og det varte helt til sent på kvelden. Men det ble mye venting midt på dagen, det må jeg innrømme. Man tenker ikke så mye på det i etterkant, da, hevder han.
– Hvordan syns du selv at det hele gikk?
– Det gikk kjempebra, det, men det var kanskje ikke så mange av filmkuttene som ble med da, sånn sett. Det var noen ganske korte snutter, akkurat når hun stakk av innover i fjellene ble ikke tatt med i filmproduktet, for eksempel. Regissørene må sette sammen det beste som de har, så de har jo en del å ta av. Det er vel sånn det fungerer i filmindustrien, sånn er det vel, konstaterer Rolf Sundfær.
– Er det noe du ville gjort annerledes, sett i retrospekt?
– Nei. Jeg var kjempefornøyd med resultatet.
Filmen var kjempeartig!
Alle Hater Johan er, i følge filmweb.no, en “hjertevarm komedie om livet til Johan, en einstøing med hest og sans for sprengstoff, som aldri helt blir tatt inn i varmen i lokalmiljøet. Vi følger hans kamp for tilhørighet i bygda og den livslange, uforløste kjærligheten til nabojenta, som han ved et uhell kom til å sprenge litt i stykker i ungdomstiden”. Filmen har fått terningkast fem hos blant annet Fædrelandsvennen, Stavanger Aftenblad og Trønder-avisa.
– Hva syntes du om filmen?
– Filmen var kjempeartig! Det var tydelig at den var trøndersk, og så må man kanskje være litt eldre for å skjønne humoren og sånt. Jeg tror ikke at man i tidlig tenår har den humoren, men godt voksne folk syns nok at det var bra. Iallfall de som har sett den som jeg har snakket med; det var en del latter, og det er det jo sjeldent at man hører i kinosalen, sier Sundfær - som tillegger at det var en del “artig trøndersk banning”.
– Har du lyst å gjøre noe lignende en annen gang?
– Bare med hest, ja, ikke meg selv! Det er vel tvilsomt at det blir noe sånt på meg igjen - det er jo tross alt ganske lite av sånne tilbud, særlig her oppe i Trøndelag.
– Har du fått noen tilbakemeldinger fra regissørene, etc. i etterkant?
– Nei, det har jeg ikke. Eneste er at jeg snakket med han Witzøe da jeg var frivillig hos Kosmorama-festivalen, og da sa han at han kjente meg igjen, sier Rolf Sundfær til Klæbuposten.
Fremtidsplanene
Er det noe spesifikt man kan gjøre for å vekke hesteinteressen hos enda flere? Sundfær mener at mange har en uberettiget (men samtidig berettiget) frykt for hester: det er store dyr og de kan fremstå litt ville, men at de er snille og gode hvis man gjør de trygge og rolige.
– Hva tror du må til for at enda flere skal begynne med hest eller bli interessert i det?
– Nei, de fleste som ikke har hest er jo litt redd for dem, for å si det sånn. Det handler kanskje om å overvinne frykten for dyr som også er redde, sånn sett. De er jo “runners”, med tanke på at de vil stikke av fra alt. De er ikke farlige, men de ser kanskje litt brutale og skumle ut. Når man blir kjent med dem så er de en fryd å holde på med, betrygger han.
– Hva er dine egne fremtidsplaner med tanke på hest?
– Så lenge livet mitt varer og så lenge Tora sitt liv varer, så kommer jeg til å holde på med det. Men på grunn av alder så blir det ikke noe nytt etter det (Tora dør. Journ. anm.); man blir jo ikke noe yngre med årene, akkurat, sier han med et smil helt avslutningsvis i intervjuet.