Overrasket over arbeidsmengden
Før vi tar det hele tilbake til start og der det startet for Siv Anette, hopper vi raskt på sak om hvordan tilværelsen som birøkter er. I praksis drives birøkt for honningproduksjon og pollinering av kulturvekster. Noen av birøkterne kan i tillegg til honning høste pollen, propolis og droneyngel. Det er langt mer krevende jobb enn det hun først så for seg, da hun og faren først meldte seg på et birøkterkurs i mars i 2017. Erkjennelsen av at en full kasse med honning veier rundt 25 kilo, var nyheter for den 35 år gamle klæbyggen.
– Hvordan startet du som birøkter?
– Jeg og min far hadde over noen år snakket om at et birøkterkurs kunne vært gøy, men det hadde aldri blitt noe av. Jeg ramlet plutselig over en annonse for birøkterkurs og meldte like godt på oss begge på kurs. Og plutselig så satt jeg der som birøkter med to kuber i hagen, sier Bolgnes til KlæbuPosten - noen måneder før honningsesongen når sitt klimaks.
– Hvilke utfordringer har du møtt på veien mot å kunne holde på med en slik praksis?
– Jeg oppdaget fort at jeg hadde et temmelig naivt og urealistisk forhold til hva birøkt egentlig dreide seg om. Jeg trodde man hadde en kube, høstet honningen på høsten og det var det. Jeg innså fort at det var langt mer jobb enn som så, sier hun smilende – og fortsetter:
– Ikke visste jeg at en full kasse med honning veier ca. 25 kilo, heller, så det blir noen tunge løft i løpet av sesongen, forteller Bolgnes.
Oppvokst i landlige omgivelser
Siv Anette Bolgnes er født og oppvokst i Klæbu. Hun er i dag – i tillegg til å være birøkter – rehabiliteringsterapeut/veterinærassistent ved en dyreklinikk i Trondheim. Oppveksten og livet i Klæbu beskrives som trygt og godt, og at hun i mer voksen alder – til tross for en typisk tenåringsnysgjerrighet på hva som foregikk og rørte seg i byen – landet i tilværelsen på landet.
– Hvordan vil du beskrive oppveksten i Klæbu?
– Vil si at oppveksten i Klæbu var trygg, men den gang jeg var tenåring syntes jeg kanskje det var tidvis litt kjedelig og langt fra «by’n». Etter hvert som man har blitt eldre så ser jeg fordelene med å ha vokst opp på en relativt liten og trygg plass. Jeg har vokst opp et lite stykke fra sentrum i Klæbu, og med relativt få familier spredt utover «grenda», så jeg har vokst opp med en «alle kjenner alle, og alle hjelper alle»-kultur, sier rehabiliteringsterapeuten.
Med en veldig friluftsaktiv far, ble det naturlig for unge Siv Anette å ta opp denne interessen selv. Hun sier at hun arvet det fra «min far, som i alle år har vært ivrig jeger, hunde- og friluftsmann».
– Hva tror du oppveksten i Klæbu har hatt å si for denne interessen?
Oppveksten i Klæbu har nok hatt mye å si for dette: jeg har vokst opp med skogen som nærmeste nabo, og selv om jeg kanskje har hatt perioder i ungdommen der jeg syntes det var kjipt å bo «uti gokk», har jeg med årene satt større og større pris på å bo på landet, samt verdiene og kunnskapen man får av å vokse opp i ei bygd med sterk jakt- og fiskekultur, samt en bevart bondekultur, sier Bolgnes.
Trives best på bygda
Selv med «fristelser» i storbyen, er det på ingen måte nok til å lokke henne vekk fra bygda.
– Kunne du sett for deg å bo i sentrum av en storby? Eller er det simpelthen for beleilig å holde til i mindre urbane strøk?
– Tja … Å bo i byen er lettvint på mange måter, og det hadde sikkert vært gøy og spennende for en periode. Jeg setter stor pris på en utepils på solsiden, og da er det jo helt klart en fordel å slippe tre kilometer gange for å ta en times busstur med bussbytte. Men i det store og hele trives jeg best på bygda, sier hun smilende.
Yrkeslivet ga mersmak
Etter hun hadde fullført videregående skole sto hun overfor det store spørsmålet om hva hun skulle finne på videre. På grunn av et eget kjæledyr i heimen på den tida, falt hun på å ta et kurs i hundemassasje. Dette var katalysatoren for det hun livnærer seg av i dag.
– Hvordan ble det aktuelt å være rehabiliteringsterapeut for hund?
– Etter jeg ble ferdig med videregående tok jeg et friår for å jobbe. I løpet av denne tiden bestemte jeg meg for å ta et kurs i hundemassasje for å hjelpe den gamle fuglehunden vi hadde; dette synes jeg var så interessant, at det ble et kurs til, så et til, et til, og plutselig hadde jeg kurset meg over en periode på nesten tre år, og fikk meg jobb hos Heimdal Dyreklinikk som da bygde Trondheims første rehabiliteringsavdeling for hund. Ved denne avdelingen har jeg rehabilitert hunder etter skader og sykdommer i nå 14 år. Men fra og med august i år bytter jeg arbeidsplass og blir å finne hos en annen klinikk i Trøndelag, forteller Bolgnes om sin introduksjon til yrkeslivet.
– Er dette på noen som helst måte relevant og overførbart til å være birøkter?
– Egentlig ikke spesielt relevant for honningproduksjonen i seg selv, men måten jeg havnet i honningproduksjonen er relativt lik måten jeg havnet i dyrehelsebransjen på – «jeg skulle bare ta et kurs», sier hun om to tilfeldigheter som endte opp med å bli helt avgjørende for det hun gjør i dag.
Tok kontakt lokalt
Tilbake til honningen. Siv Anette tok som nevnt et kurs med sin far for omtrent fem år siden, i det som ble starten for en produksjon hun tjener litt penger på i dag. Som birøkter må man også melde seg hos Mattilsynet for å få innvilget autorisasjon, noe som har gått helt knirkefritt. I dag selger hun hovedsakelig til venner, familie og bekjente.
– Hvordan går man frem for å sette i gang med noe sånt?
– Man tar kontakt med det lokale birøkterlaget, Trondheim og omland birøkterlag, og melder seg på kurs. Disse kursene holdes på våren, så det kan være greit å være tidlig ute med å ta kontakt, påpeker hun.
– Er man nødt å ha lisens/autorisasjon for å selge honning?
– Som birøkter må man registrere seg hos Mattilsynet. Bigården må sertifiseres av mattilsynet eller man kan ta spesielle kurs for å kunne sertifisere egne bigårder. I tillegg er det en del krav med tanke på merking av honning som skal følges for salg. Så det er en hel del krav og regler å forholde seg til, forteller Bolgnes.
Kravene til bigården er en ting, men for 35-åringen har det også vært en tilvenning å bli helt komfortabel rundt biene:
– Jeg fant ut, kort tid etter jeg kom i gang for fullt, at jeg egentlig er litt redd bier, noe som har gitt noen episoder med hyl, vræl og et spurttempo som ville overrasket samtlige av mine tidligere gymlærere. Og for et par år siden oppdaget jeg også at jeg visstnok er temmelig allergisk mot bier, så nå røkter jeg alltid med en «EpiPen» i lomma, dette siden det ikke er noe alternativ å gi seg, sier hun smilende.
– Har du merket en økende etterspørsel underveis som du har holdt det gående?
– Både ja og nei. Jeg har stort sett solgt til familie, venner, bekjente og til bryggeri. Regner med at jeg ville ha fått økt forespørsel om jeg hadde reklamert, sier Bolgnes.
Brenner for mer lokalprodusert mat
Som en vaskeekte klæbygg med kjærlighet for naturen og kortreist mat, kommer vi inn på et tema som er veldig viktig for Siv Anette. Gode vilkår for både dyr, bønder og oss forbrukere står hennes hjerte nært, og i den forbindelse mener hun at våre matvaner må endre seg hvis vi skal fortsatt ha en levedyktig fremtid i årene som kommer. Det er selv en av de store grunnene til at hun er birøkter på siden av jobben som veterinærassistent og rehabiliteringsterapeut for hunder.
– Hvor viktig tror du det er med kortreist matproduksjon?
– Jeg tror dette er svært viktig, og også vil bli enda viktigere i framtiden, understreker Bolgnes.
– Tror du vi står overfor et veiskille i hvordan vi konsumerer mat, med tanke på at svært mange har en stor grad av kognitiv dissonans når det kommer til blant annet konsum av kjøtt, der man selv ikke hadde klart å drepe et dyr, etc., etc.?
– Både ja og nei. Jeg tror at lengre fram i tid vil det tvinges fram en endring i hvordan vi konsumerer mat, basert på tilgang. Fram til dette tror jeg vi vil se et gradvis økende fokus på hvor maten vår kommer ifra, påpeker hun.
– Må vanene våre endre seg for å ha en levedyktig fremtid?
– Det tror jeg. Som forbrukere må vi bli mer bevisst, blant annet gjennom å redusere matsvinn og godta «ukurante» matvarer som for små poteter, bøyde gulerøtter, avlange epler og runde pærer, osv. Det må bli mer verdt å være bonde, det må faktisk være mer verdt å være den som produserer maten vår, enn å være den som videreselger den. Samtidig må det bli større fokus på å stoppe nedbyggingen av god matjord til fordel for boliger, sier klæbyggen.
Opptatt av dyrevelferd
På industriell skala der masseproduksjon er realiteten, er det neppe kontroversielt å hevde at det så å si er umulig å opprettholde en god dyrevelferd. Fabrikker med titusenvis av kyllinger vil aldri kunne se hvert individs behov for omsorg, pleie og bevegelsesfrihet, på samme måte som en industri der det handler om å effektivisere, aldri kan være noe annet enn nettopp det: en høyeffektiv og uetisk praksis. Man kan vri seg unna disse sannhetene ved å neglisjere dyrs behov og kognitive funksjon, men denne er etablert og hevet over enhver vitenskapelig tvil for lengst.
Siv Anette jobber på en dyreklinikk og ser dette hver dag, og er – med sin bigård – den rake motsetningen fra hva som praktiseres i den industrielle kjøtt-, egg- og meieriproduksjonen.
– Hvordan ivaretar du en akseptabel dyrevelferd?
– Jeg er svært opptatt av god dyrevelferd. Dyr skal ha et godt liv, de skal ikke gå rundt syke, smertepåkjente, sultne eller på annet vis ikke ha det bra. Dette gjelder for både kjæledyr, husdyr og også for bier, sier hun – og utdyper videre:
– Med tanke på birøkten min har jeg stort fokus på smittevern, hyppige inspeksjoner, forsiktig håndtering, blant annet.
Den rake motsetningen
Småskalaprosjekter styres ikke av omsetning og av bunnlinja; for de som deler 35-åringens matfilosofi er det viktigere å skape verdier og se hvert enkelt individs verdi, enn å spare inn marginer.
Mange vil kanskje bli overrasket av at til og med industriell honningproduksjon – i hvert fall på en global basis – har en svært kritikkverdig praksis, der «vingeklipping» er mer eller mindre normalt.
– Er man ikke avhengig av å sørge for at dronningbien er i nærheten for at de andre biene skal være produktive? Og at en vanlig løsning på dette er å klippe dronningbienes vinger for å tvinge henne til å være på et sted og «stimulere» til økt produksjon blant de andre?
– Man er avhengig av at dronningen er i nærheten, uten henne vil kuben dø ut. Biene sikrer sin eksistens ved å dele seg opp/sverme. Dronningen tar da med seg en del av kubens arbeiderbier og drar for å stifte et nytt samfunn en annen plass. I kuben produseres det da ny dronning av egg som er igjen i kuben. Sverming er uønsket både av smittevernsmessige årsaker, og økonomiske årsaker – en kube som svermer blir satt langt tilbake produksjonsmessig, forklarer hun.
– Vingeklipping utføres i mange land som et tiltak mot dette. I Norge er dette svært sjeldent og jeg har ikke hørt om noen som utfører det. Vi jobber snarere forebyggende for å bremse svermtrangen til bifolkene, ved å sørge for at de har riktig mengde plass, inspiserer kubene ofte, fjerner svermceller og vi avler på svermtrege dronninger. Dette er med å redusere forekomsten av sverming, samtidig som man opprettholder et godt dyrevern.
«Økonomisk katastrofe»
Det er nok ikke pengene som er den underliggende drivkraften for Bolgnes og hennes honningproduksjon.
– Har du et langsiktig mål med bedriften?
– Egentlig ikke, jeg havnet i dette litt impulsivt og jeg ser mer på det som en form for hobby enn som en bedrift, sier klæbyggen.
– Hvor innbringende er det, rent økonomisk?
– Rent økonomisk er det vel å regne som en katastrofe! Inntekter og utgifter går nok fort opp i opp, men om man skal begynne å legge til antall timer man bruker igjennom et år så er det absolutt et tapsprosjekt, alt i alt, sier Bolgnes.
– Hvis det ikke er økonomisk innbringende, hva «får du ut av det»? Er det et slags fristed opp i alt annet i hverdagen?
– Tja, det er interessant, og utrolig spennende å se dynamikken i en bikube, se hvordan de overlever vinteren, hvordan de jobber, hvor effektive de er til å produsere og se resultatet av jobben de gjør, så å følge med på livet i kubene er kjempespennende. Men det å løfte opp og ned en til tre svintunge kasser med honning på 6-10 kuber, en gang i uka for å inspisere, det kunne jeg ha spart meg for, sier hun humrende.
– Jeg syns også døde insekter er fryktelig ekkelt … og vel, når man har bikuber med ca. 50 000 levende bier per kube, så sier det seg selv at det blir en del døde bier også, så det er også en del av birøkten jeg helst skulle ha sluppet, forteller Bolgnes avslutningsvis til KlæbuPosten.