Livslangt miljøengasjement
Tyskfødte Julia Schregel kom til Norge for 12 år siden. I fire år har hun nå bodd i Klæbu og vært godt over gjennomsnittlig engasjert i klima- og miljøsaken. KlæbuPosten møter den beleste biologen til et dybdeintervju om hennes kjærlighet for naturen, hvilke tiltak hver enkelt av oss kan gjøre for å leve miljøvennlig, og hva som inspirerer barn til å utvikle en respekt for naturen og omgivelsene sine.
«Helt generelt har jeg alltid vært veldig glad i dyr, men også opptatt av utrydningstruede dyrearter. Jeg ville bidra til å hjelpe, men også øke kunnskapen om disse artene.»
Det sier Schregel om sin lidenskap for å beskytte utrydningstruede arter, men også om hva som lå til grunn for det som for alvor blusset opp den allerede ulmende flammen hun følte på fra tidlig alder.
Utdannet biolog
46 år gamle Julia Schregel er født og oppvokst i hjemlandet Tyskland. Hun har blant annet bodd i Finland før familien flyttet lengre nord og til Pasvikdalen i Finnmark. Der jobbet hun på heltid med å forske på bjørn. Etter åtte år i Finnmark dro familien sørover og til Amunddalen i datidens Klæbu kommune. Med en oppvekst på landsbygda i Tyskland, ble det også naturlig å flytte til landlige omgivelser da de reiste til Trøndelag. Både i Finland og i Pasvikdalen var hennes beskjeftigelse biolog. Det kom som en konsekvens av en lang og teoretisk utdanning som bakgrunn for doktorgraden i biologi.
- Jeg er glad i mange dyr, men det er nok mer tilfeldigheter at jeg har jobbet som biolog med bjørn, sier hun til KlæbuPosten.
– Hvorfor akkurat bjørn?
– Jeg syns bjørn er fascinerende. Dette fordi det er det største landrovdyret som vi har i Europa, og i mange kulturer har den en helt spesiell stilling. Både i Norge og Nord-Europa er det omtalt som kongen av skogen. Ulike bjørnearter finnes omtrent over hele jordkloden – bare det syns jeg er interessant. Jeg er glad i de dyrene som kanskje ikke mange andre syns er superspennende. Familien min og meg har også bodd i Finland i åtte år før vi flyttet til Norge; der jobbet jeg med et lite dyr som heter mårhund, jerv og amerikansk mink. Jeg har med andre ord en bred erfaring med å jobbe med flere dyrearter, forteller Schregel.
Hatt et miljøengasjement så lenge hun kan huske
Tyskland er å regne som et progressivt land når det kommer til utvikling, det er i hvert fall inntrykket mange nordmenn sitter med. Samtidig er det sikkert mange nordmenn som anser det som alt annet enn et progressivt land – det kommer vel an på hvem man spør. Schregel sier at hun har inntrykk av at nordmenn opplever hjemlandet hennes som utviklingsrettet og progressivt, men at hun ikke deler den oppfattelsen. Uavhengig av det så var det i hjemlige trakter at miljøengasjementet startet, i en liten by i sentrum av trekanten mellom Hamburg, Kiel og Lübeck.
– Opplever du at hjemlandet ditt er progressive når det kommer til miljøspørsmål?
– Jeg, med mine tyske øyne, syns Tyskland kunne gjort mye mer. Det blir ofte fremstilt som et progressivt land i norsk presse. Vi tyskere som er aktive i miljøbevegelsen syns derimot ikke at landet er så veldig progressivt, kan hun fortelle.
– Hvordan startet din interesse og lidenskapelige glød for miljøet?
– Det kan jeg ikke huske, så lenge er det siden.. Men det jeg vet er jeg alltid har hatt det. Jeg er oppvokst på landet, og det var veldig tidlig at jeg ønsket å bli biolog. På den tiden ønsket jeg å bli biolog for å jobbe med miljøet og hjelpe og bevare naturen. Husker ikke at jeg ville bli noe særlig annet enn det, kanskje bortsett fra arkeolog en periode, deler 46-åringen.
På spørsmål om hun drar noe skille mellom klima – ofte forbundet med spørsmål om de globale ringvirkningene av industri, men også svingninger i vær – og miljø – som nok ofte assosieres med søppelavfall, resirkulering og kompostering – sier hun at de definitivt henger sammen:
– Miljø omfatter klima. For meg henger det definitivt sammen.
Hatt et godt nettverk
Det er nok ikke tilfeldig at en ung person som plutselig begynner å bry seg om fornybare energikilder, kollektivtransport, kjøttreduksjon, resirkulering og bevaring og beskyttelse av utrydningstruede dyrearter, er oppvokst i en familie og i et nærmiljø som har hatt dette som en del av sin hverdag.
– Har du hatt venner og familie som har delt din interesse for disse tingene?
– Mannen min jobber som forsker. I Tyskland har miljøbevegelsen bestandig vært veldig sterk, så det er mange jeg kjenner som – selv om de kanskje ikke er like engasjerte som meg – er opptatt av det. De som er rundt meg nå er også er interessert i det, sier den tidligere biologen som nå har tatt videreutdanning som lærer og jobber som det på fulltid.
– Hva var de første tiltakene du iverksatte etter du ble bevisstgjort på området?
– Som tenåring så husker jeg at jeg prøvde å kjøpe brukt og miljøvennlig, men også å snakke med andre om det – det er jo sånn progresjon fungerer, sier Schregel.
– Hvordan tror du det har vært – og er – for familie og venner å ha en veldig miljøengasjert person i kretsen sin?
– Jeg tror det går ganske bra, men jeg kan jo bli svært engasjert når jeg først kommer i gang. Det er viktig for meg å si at jeg ikke prøver å misjonere folk, da, sier hun smilende.
Det er også en holdning som skinner gjennom når man snakker med tyskeren. Hennes kjærlighet og fascinasjon for naturen er hevet over enhver tvil, men desto mer imponerende er det å kunne kommunisere dette på en måte som inspirerer andre til å se gjennom de samme linsene som hun gjør.
Hentet inspirasjon fra litteratur
Når undertegnede slår på tråden til Julia Schregel, blir raskt boka Silent Spring av Rachel Carson et tema. Miljøklassikeren er et prominent stykke litteratur for de som engasjerer seg for en bærekraftig verden. Det var kanskje naivt av journalisten av denne artikkelen å spørre om Schregel er kjent med boka – svaret er selvfølgelig ja. For hennes del har hun hentet inspirasjon fra ulike kilder:
– En som jeg likte å lese veldig godt er fra en engelsk forfatter som heter George Monbiot, med boka Feral – Rewilding the land, sea and human life. En annen jeg likte var Wild Hope, som handler om miljø og miljøbevegelse, om hvordan man kan påvirke naturen. Det er en litt håpefull bok som skal skape litt positiv tenkning. Douglas Adams sin Last Chance To See har også hatt stor innflytelse på meg. Han dro rundt for å bli kjent med dyrearter som er utrydningstruet, sier hun.
Aktiv i Miljøagentene
Godt belest i bunn – etter hvert som hun ble etablert i Pasvikdalen startet engasjementet i Miljøagentene. Med Schregels iboende entusiasme og kjærlighet for naturen falt det henne naturlig å ta det et skritt videre.
Miljøagentene er en nasjonal miljøorganisasjon som er rettet mot den yngre, fremtidige generasjon. På organisasjonens egen hjemmeside skriver de at «[m]iljøagentene er barnas miljøvernorganisasjon. Vi vil skape et varig og løsningsorientert engasjement for natur og miljøvern hos flest mulig barn på barns premisser. Vi arbeider for å gi barn troen på seg selv, framtiden og at det nytter å gjøre noe.»
Organisasjonen kom først på Schregels radar under oppholdet i Finnmark for omtrent 7-8 år siden. Der ble hun raskt aktiv i lokallaget.
– Hvordan ble du oppmerksom på Miljøagentene i utgangspunktet?
– Det var vel da jeg bodde oppe i Finnmark. Jeg ville at mine barn skulle ha noe å gjøre utenom tiden på skolen. En venninne av meg var medlem i naturvernforbundet og inviterte meg til å være med. Vi bodde ikke i et veldig stort samfunn, slik at det ikke var så vanskelig å engasjere seg lokalt. De trengte et par voksenpersoner som var ansvarlig for driften i Miljøagentene i lokallaget, som gjorde det naturlig for meg å bli engasjert i styret. Det ga oss muligheten til å bestemme hva som skulle gjøres, deriblant søke om penger til ulike aktiviteter og initiativer, osv. Det skal ikke hele tiden handle om å gå miljøkamper, men også å gjøre det til noe gøy for barna som er engasjert; vi dro mye ut i naturen og jobbet for å skape en fellesfølelse blant våre medlemmer, forteller Julia Schregel om det som startet et engasjement som til den dag i dag er pågående.
Stas med flaggermus-tur
For barna i Pasvikdalen ble det initiert til mange gode måter å komme i kontakt med nærområdet i naturen på. Senere flyttet Schregel og familien til Klæbu, noe som gjorde det naturlig å engasjere seg også her. Her har hun videreført og opprettholdt aktivitetene som var populære blant barna i Finnmark; noe av det som stikker seg mest ut av alt hun har vært med på å arrangere, var en flaggermus-tur ved Moodden.
– Hva har vært det mest berikende med dine år i Miljøagentene?
– Her i Klæbu har det på grunn av korona vært ganske rolig en stund, men sommeren før covid-19 hadde vi en flaggermus-tur ved Moodden. Vi fikk penger til å leie inn en flaggermusekspert som kom for å gå tur med oss. Han hadde med seg et oversettelsesapparat som gjorde det mulig for oss å høre flaggermusenes lyder og kommunikasjon. For meg var det veldig kult å se, men det var selvfølgelig også ekstra herlig å se hvordan barna reagerte på det. Veldig få har fått den opplevelsen av å høre flaggermus før, men så plutselig fikk man en ny forståelse av hva det var som foregikk. Barna har det alltid veldig gøy sammen når vi er på sånne turer i naturen, sier 46-åringen.
Viktig å engasjere på riktig måte
Hvilken fremgangsmåte som er best for å involvere barn i miljøorganisasjoner, er det sikkert delte meninger om. Men å gjøre det til noe lystbetont og underholdende, som kan spille på barnas iboende nysgjerrighet, er antakeligvis ikke en veldig dum tilnærming å ha. Schregel mener at ved å dyrke de yngres kjærlighet for naturen, vil mye gå av seg selv.
– Hva har vært viktig for å rekruttere barn og ungdom til Miljøagentene?
– Jeg tror jo en ting er å gjøre ungene glade i naturen ved å gi dem gode opplevelser når de er ute, men også ved å dyrke nysgjerrigheten deres. Vi må sørge for å dyrke barnas kjærlighet til det som skjer rundt oss i naturen, påpeker hun.
Hun mener det er spesielt viktig å gjøre barna oppmerksom på hvilke arter som er mest prominente i skog og mark nå, og sier blant annet at menneskets «endringsblindhet» gjør det vanskelig å se at visse dyrearter forsvinner fra saunaen:
– Ja, det er jo en endringsblindhet, som vil si at man ikke får med seg at det blir mindre og mindre av visse arter, men hvis man spør en person som har vært kjent med fuglearter og fuglelyder i sin ungdom og er nå rundt 80 år, så vil de sikkert fortelle deg at fuglearter som de så i sin barndom plutselig ikke er så tilstedeværende, sier Schregel.
Ulike ting appellerer til forskjellige
– Har du merket visse ting som appellerer mer til barna enn annet?
– Det er ulike ting. Barn er naturlig nysgjerrige, og det er mange ting vi prøver å gjøre. For eksempel hadde vi et kokkekurs der vi lagde miljøvennlig mat, blant annet gjennom å leie inn folk fra «Unge Kokker» som kom til oss for å lære barna hvordan man lager mat på en miljøvennlig måte. Hvis jeg husker riktig så lagde vi brokkolisalat, blomkål, rotgrønnsaker, poteter, fisk, osv.
– Andre ting barna liker å gjøre er å bygge fuglekasser, insektkasser, osv. Jeg må si at jeg har merket at ulike ting appellerer til ulike barn, erkjenner den tyske innflytteren.
Denne tilnærmingen har tydeligvis lønt seg.
Trapper nå ned som voksenperson
I løpet av hennes 7-8 år i Miljøagentene er tanken å trå litt til side og slippe til noen andre. Men enn så lenge – til noen andre står klar for å ta over stafettpinnen – har hun ingen akutte planer om å forlate vervet sitt. I hvert med det første.
– Du sier at du tenker å slutte som voksenperson i Miljøagentene. Hva skyldes dette?
– Jeg fortsetter enn så lenge, fordi vi prøver å få litt fart på enkelte prosjekter. Vi skal i fjæra og i skogen, så får vi se om vi får penger til å reise på noen ekspedisjoner etter hvert. Planen er at Miljøagentene Klæbu skal bli mer aktive og enda mer synlige enn før. Jeg skal være med en stund til, men det blir også fint når en annen voksen tar over etter en stund. En lærerjobb er veldig krevende. Nå har jeg vært voksenkontakt en stund, så håper vi på at enda flere voksne vil engasjere seg. Det er mange barn i Klæbu som trenger et godt, lokalt tilbud som dette, forteller Schregel.
– Hva kreves for å besitte en slik stilling?
– Egentlig er det en enkel jobb. Spesielt når man har andre voksne som hjelper litt til. Man søker om penger hos hovedorganisasjonen i Oslo hvis man ønsker seg på ekspedisjoner. Vi prøver alltid å dekke kostnadene slik at barna ikke trenger å betale noe selv for å være med. Sammen med barna på årsmøtet finner vi ut hva vi ønsker å gjøre for året. Vanligvis får man innvilget søknadene om økonomisk støtte!, sier hun smilende.
– Stiller det noen konkrete krav til den som er voksenperson?
– Kravet er at man gjør én ting i året: det kan være alt mulig, men for eksempel en tur i fjæra eller en flaggermus-tur som vi var på tidligere. Kanskje tar man med barna og plukker søppel langs veiene eller har et kokkekurs i miljøvennlig mat. Man har det gøy sammen og det er mye som er innafor å gjøre, så jeg tror dette er noe som passer de fleste, sier 46-åringen.
Retur til hjemlandet?
Både Julia og mannen hennes har sine dype røtter i Tyskland. Men familien trives godt i Klæbu, og har ingen planer om å flytte på seg:
– Jeg trives veldig godt i Norge. Verken meg eller mannen min ser på det som noe aktuelt å flytte tilbake dit.
– Hvordan trives du med å bo i Klæbu?
– Jeg syns det er fint her. Det er veldig kult at det kommer forbi elger og hilser på oss der vi bor. Jeg er oppvokst på landet, så jeg syns det er superflott å bo her. Trøndelag er et utrolig fint sted!
Stor holdningsendring
Kan man se tegn til holdningsendringer i samfunnet på klima- og miljøspørsmål? Julia Schregel mener ja:
– Ja, det tror jeg jo. Vi ser mange barn som er opptatt av naturen, men sånn helt generelt kan jeg jo ikke si det sikkert. Men man ser jo utefra det engasjementet som mange unge nå viser om klimaspørsmålet, at svært mange bryr seg. Det har kanskje ikke alltid vært slik, men nå ser man i hvert fall at mange er engasjerte, sier hun.
– Hva tror du dette eventuelt skyldes?
– Ganske mange barn vet jo om det gjennom media, men her mener jeg det er viktig å ikke skremme dem med dystopiske ideer om fremtida. Vi må dyrke at vi faktisk kan forandre hva som skjer, og at vi faktisk kan ha en fin fremtid. Det er en fin balansegang; på den ene siden få frem alvoret og skape engasjementet, men samtidig ikke skremme med dystre dystopier – da blir man også handlingslammet, understreker miljøentusiasten.
– Syns du selv det er tøft å stå i denne saken over tid, uten å merke at mange nok bryr seg fort nok?
– Ja, det har jeg merket. Jeg leser veldig mye, selv om jeg prøver å ikke lese så mye nyheter. Jeg vet at mange klimaforskere sliter veldig med klimaangst og depresjon. Det er litt som Cassandra Syndrome, om at man roper og roper uten å bli hørt. Mange klimaforskere og biologer vet at det haster utrolig, og at det kommer til å bli veldig ille, men så er det sånn at «ingen» vil lytte, medgir Schregel.
«Jeg prøver å forbli optimistisk. Det er ikke alltid lett, men jeg prøver.»
Vegetarianer siden 1995
I 1995 tok Julia et livsformende valg da hun bestemte seg for å slutte å spise kjøtt. Dette var hovedsakelig grunnet dyreetikk, men så skulle det jo etter hvert vise seg å være veldig behjelpelig for å redusere CO2-avtrykket hennes.
– Hvorfor ble du vegetarianer?
– Ulike grunner. En grunn er at jeg som biolog i min masteroppgave skrev om en griserase fra Nord-Tyskland, der jeg har satt med grisene over lang tid for å skrive om hva de gjør og hvordan de oppfører seg. De har veldig sterke familiebånd og er svært intelligente. Det var vanskelig for meg å vite at griser er ganske lik hunder, men at jeg spiser disse. Det gikk ikke.
– Jeg har en tre katter, og den forestillingen om at jeg skulle slaktet og spist dem virker nå helt fjern, sier hun om sitt valg som til tross for at det kanskje virker litt spesielt, bare er en videreføring og praktisering av de verdiene som de fleste av oss proklamerer at vi besitter. Hun lever med andre ord i tråd med egne verdier – den kognitive dissonansen er adressert.
Hun er enig i at industrialisering av husdyr er noe av det verste vi i dag praktiserer i samfunnet:
– Det er en ting å dra på jakt og slakte dyr selv, men problemet er den store industrialiserte slaktingen av dyr. Men jeg må si at jeg selv aldri kunne gått på jakt, sier hun.
Er et vestlig kosthold kompatibelt med miljøkamp?
Gjennom mange år med omfattende studier kan man nå slå fast at et normalt vestlig kosthold, som i stor grad består av meieriprodukter og kjøtt, ikke er kompatibelt med å få ned det globale CO2-utslippet. Mange ting henger naturligvis sammen, men med dagens totale utslippsmengder fra kyr, kan det være en fornuftig plass å starte.
– Undersnakkes viktigheten av et lavt konsum av animalske produkter, i en tid der det har blitt normalt til hvert måltid?
– Om det undersnakkes vet jeg ikke, det er jo mye i media med tanke på dyrevelferd og kjøttforbruket. Problemet er at folk har veldig sterke meninger om det: hvis man sier at man bør spise mindre kjøtt, så føler enkelte seg personlig angrepet. Men fra et rent vitenskapelig standpunkt så er det slik at vi ikke kan spise så store mengder av dyrebaserte produkter. Det er faktisk mulig å finne vitenskapelig grunnlag for hvordan man skal spise mest mulig klimavennlig, men det er litt farlig å ytre seg om det med tanke på at det veldig fort blir veldig opphisset, sier hun om den betente diskusjonen.
Matavfall er også veldig viktig, sier Schregel:
– Hvis vi hadde sluttet med det så hadde vi også spart enorme arealer til dyrking av mat, men også hjulpet helsa vår på sikt.
Kan gjøre mye
Så hva kan hver og en av oss gjøre, både for å hjelpe lokalmiljøet, men også det globale klimaet som vi på sikt alle er avhengig av for å bevare menneskelig liv på Moder Jord? Kanskje skal man oftere ta med barna på skolen ut for å plukke søppel, enn det som er tilfellet i dag. Dette vil muligens oppleves som urimelig, med tanke på å la barna rydde opp etter uansvarlige voksne, men i det lange løp vil dette forhåpentligvis fungere som et holdningsutviklende tiltak for den yngre og fremtidige generasjon.
– Hva mener du er det beste man kan gjøre for lokalmiljøet?
– Jeg må si at jeg er tilflytter, så jeg er jo ingen klæbygg. Jeg kjenner ikke mange fra Klæbu, men det som sikkert alltid er ganske viktig er å skape bevissthet om å ikke kaste fra seg sitt eget søppel. Man bør vurdere å få opp flere søppelkasser rundt omkring. Gummiknotter fra kunstgressbaner er også et problem, som jeg merker at ungene drar med seg hjem fra skolen. Men jeg er ikke så godt kjent med lokalsamfunnet at jeg kan si så mye om hva klæbyggen må gjøre. Jeg vil tro at de aller fleste i Klæbu er veldig glad i natur – det er noe jeg har merket, i hvert fall, sier hun smilende.
– Enn på global basis?
– Jeg tenker at det er alle sin oppgave å sørge for at man har en levedyktig fremtid – det er viktig å være klar over. Vi skal sikre våre barn et leveverdig og en god fremtid, og det er mange ting man kan gjøre. At man planter lokale planter i sine lokale hager og gir mat til insekter, er en fin ting; man kan kompostere, ikke kaste søppel, redusere eller eliminere kjøttforbruket, og ta offentlig transport eller sykle og gå i stedet for å bruke bil, forteller hun.
«Bør bli umulig å produsere miljøuvennlig mat»
Når vi spør Schregel om i hvor stor grad pleie av symptomer vil hjelpe på miljøsaken, så lenge systemet – som tross alt er rota til problematikken – ikke adresseres tilstrekkelig, er hun ærlig på at det er mange politiske tiltak som bør løftes frem så fort som mulig:
– I prinsippet burde det være slik at det hadde vært umulig å produsere mat på en måte som er dårlig for miljøet. Politisk sett burde det vært umulig for klesprodusenter å kaste klær fordi de ikke blir solgt. Det burde skapes rammer som gjør det nærmest umulig å dumpe store mengder klær i U-land. Det personlige CO2-avtrykket er en oppfinnelse fra oljeindustrien; det kom ikke fra miljøbevegelsen. Jeg tror at det er ansvarsfraskrivelse, sier Schregel.