Ville jobbe med mennesker
Som alltid starter vi med starten. Hvordan var det at Hildegunn, som nå bor i Malvik og er avdelingsleder for ulike avdelinger i Trondheim kommune, endte opp i en jobb som etter alle solemerker å dømme forutsetter at man har en interesse for å jobbe med mennesker? Hun sier at det var en tidlig jobbmulighet som åpnet øynene hennes for å være et i omsorgsyrke.
– Hvordan ble du selv interessert i å jobbe med mennesker?
– Det har jeg vel egentlig kjent på fra tidlig av, at det var mennesker jeg ville jobbe med. I oppveksten min var jeg nabo med noen som hadde vært på institusjon i Klæbu, så jeg har vokst opp rundt utviklingshemmede, noe jeg syntes var veldig interessant. Jeg begynte å jobbe som ekstravakt på denne institusjon allerede som 16-17-åring, sier Sletvold til KlæbuPosten.
– Du valgte å utdanne deg som vernepleier, men først i 2006?
– Ja, jeg ble ikke utdannet vernepleier før i 2006, fordi jeg syntes det å jobbe med eldre hørtes skummelt ut. Jeg visste at jeg måtte i praksis for å ta vernepleierutdanninga, så jeg ventet litt til jeg følte at jeg var klar. Men til syvende og sist endte jeg opp med å jobbe i eldreomsorgen; jeg endret veldig inntrykket etter jeg begynte å jobbe med eldre, heldigvis. Siden utdanninga mi i 2006 så har jeg jobbet i eldreomsorg, sier 1977-modellen.
Gjøre det lille ekstra
Vi kommer snart inn på aktivitetstilbudet og hva det har å si for de hjemmeboende i Klæbu. Men motivasjonen bak å bruke en så stor del av livet sitt på å bistå de som trenger det som mest, er ikke forbeholdt hvem som helst på hvilket som helst punkt av livet. Sletvold fremstår som en kvinne som har en genuin interesse av å sørge for at de eldre ikke havner i isolasjon over lengre tid, men heller blir aktivisert sosialt gjennom organiserte aktiviteter. Hun sier at det koster så lite å gjøre det lille ekstra.
– Har du hatt noen egne erfaringer eller opplevelser som har motivert deg til å gjøre noe for andre?
– Det jeg oppdaget fort var det med å gjøre det lille ekstra for noen. Det kostet ikke meg så mye å gjøre noe for andre; det handler om å være et medmenneske og legge til rette for at andre kan mestre. Det er dette som motiverer meg nå også. Det er de små tingene som betyr noe, der man vet at man har gjort en forskjell for noen, understreker trønderen.
Men det var en barriere som måtte brytes før hun virkelig kunne blomstre i jobben sin som vernepleier:
– Jeg ville jobbe med mennesker, men jeg må innrømme at jeg ikke er glad i somatiske ting som kropp, eller blod, så jeg ville heller jobbe spesifikt med mennesker, derfor ble vernepleiervirket helt perfekt for meg. Å gjøre noe annet enn bare somatikk var viktig for meg, sier hun.
– Har du kommet over denne aversjonen nå?
– Ja, da. Den barrieren ble brutt på sykehjemspraksisen. Nå går det helt greit for meg, sier hun smilende.
Tidligere het det dagsenter
Vi er her for å snakke om aktivitetstilbudet for hjemmeboende som har vært en kolossal suksess for klæbyggen. For å forstå hvordan dette oppsto, må man spole mange år tilbake i tid. Tidligere var det kjent som dagsenteret, som flere kanskje har et forhold til. Vi spør Sletvold om hvordan tilbudet kom til, og hvordan utviklingen har vært gjennom de siste tiårene:
– Det har blitt drevet i Trondheim i mange, mange år. Men det het tidligere dagsenter. Den ene aktivitetslederen vår har vært med i langt over tjue år. Det har tidligere blitt drevet på samme måte med en overordnet leder, men så ble det ment at det var for dyrt, medgir Sletvold.
– Politikerne og ledelsen i kommunen så heldigvis hvor viktig innholdet på aktivitetstilbudet var, og vi ønsker jo alle sammen å bo hjemme lengst mulig - det handler både om kostnader og ikke minst om ve og vel hos hver enkelt. Majoriteten ønsker å bo hjemme, mens det alltids er noen som ønsker seg på sykehjem. Vi vil hjelpe folk til å bo hjemme lengst mulig. Mer faglig fokus og mer strukturert arbeid rundt den forebyggende biten har vært viktig, fastslår 44-åringen.
Ønsker ikke å ekskludere noen
Før intervjuet ble gjennomført så hadde journalisten av denne artikkelen begrenset forkunnskap om hva aktivitetstilbudet har gjort tidligere. Derfor ble det forberedt et spørsmål om hvorvidt koronaviruset og pandemien hadde innflytelse på tilbudet. Kunne pandemien i 2020 sammenfalle med aktivitetstilbudet for hjemmeboende? Dette var nok helt tilfeldig, påpeker Sletvold, men er rask til å fortelle at det var en spesielt viktig tid å ha tilstedeværelse:
– Ja, det var nok tilfeldig, men det var viktig at vi startet da også. Vi ble - som alle andre dagsentre - lagt ned under covid-19, der ansatte ble plassert rundt på sykehjem med andre oppgaver i stedet. Det viser seg at det har gitt en del konsekvenser for de eldre; sånn sett var det bra at vi tok over da vi tok over, siden vi kunne analysere hvordan den siste tida hadde vært og hvor viktig det tilbudet har vært for de eldre, forteller hun.
Det er særlig menn som er “vanskelig” å få i aktivitet:
– Menn har nok en høyere terskel for å delta på ting, men de tar seg sammen hvis det er noe de må ut til. Det hjelper at noen forventer at man møter opp, så den sosiale biten - og ikke minst den fysiske delen - er svært viktig, sier hun.
– Hva tror du dette skyldes?
– Det sitter kanskje lengre inne for menn å delta på sosiale aktiviteter, og kanskje er noe av det på grunn av innholdet. Noen opplever vel at det blir mye kaffedrikking og prat, mens vi ser at majoriteten trenger noe håndfast å gjøre, mener avdelingslederen.
– Hvem er tilbudet egentlig rettet mot? Er det bare eldre som er målgruppa deres?
– Vi har sløyfet eldre, og det har vi gjort av den grunn at vi ikke ønsker å ekskludere noen. Er man 50 år og har behov for tilbudet, så vil vi ikke utelukke deg. Vi har noen tilbud som har ganske unge brukere, der enkelte av menneskene som benytter seg av det er i 30-årene. En stor prosentandel av brukerne våre er eldre, sier Sletvold til KlæbuPosten.
Har gjennomført brukerundersøkelser
Det er en gjenganger her. Hildegunn gjentar flere ganger at det er viktig at de skal være et inkluderende tilbud for alle. “Enhetens mål er at alle innbyggere skal kunne være aktiv hele livet, og vårt oppdrag er da å kunne tilby et bredt tilbud slik at alle skal kunne holde seg aktiv. Det er ulike behov og ønsker folk har med tanke på aktiviteter, og "graden" av aktiv varierer også - derfor må aktivitetene være varierende.” Det skriver Sletvold i en e-post til KlæbuPosten en dag i forkant av intervjuet. Dette kan også by på utfordringer når det gjelder å finne noe som passer for alle, men akkurat det har gått veldig fint, hevder avdelingslederen for Klæbu.
– Har det vært spesielle tilbud som har slått an ekstra godt, og annet som ikke har blitt så godt mottatt?
– De dagsentrene med aktivitetstilbud er svært populære, der har vi hele tiden ventelister. Vi har prøvd oss med andre tilbud nå, med taekwondo 60+, som er noe annerledes, men det har vært kjempepopulært. Vi starter opp en gruppe nummer to på dette. Dette viser at vi må tørre å tenke annerledes, da de eldre beviser at de ønsker mer spreke tilbud enn de tradisjonelle. Mann og mat har vært populært, og “livsglede-turen” har vært utrolig populært, sier Sletvold.
– Hvordan sørger dere for at det er noe for alle?
– Vi har gjort undersøkelser blant de brukerne som allerede er hos oss, men også å snakke med kollegaene våre i kommunen om hva som rører seg der ute, og hva folk ønsker. “Vaffel og info” gir oss muligheten til å møte innbyggerne tett på, der vi kan snakke spesifikt med hver enkelt person om hva de kan tenke seg. Det har vært uvurderlig. Det er der vi får det meste av forslag og ønsker. Vi ser også at vi begynner å bli såpass kjente at andre kommer til oss med ting som de ønsker å prøve ut, forteller 44-åringen.
Enestående tilbakemeldinger
Det er ikke mye tvil om at dette er et populært tilbud. Et bredt spekter av aktiviteter og initiativer har gjort det til et mangfoldig aktivitetstilbud som har noe for de fleste, om ikke alle. “Udelt positivt”, sier Sletvold, som jo er en påskjønnelse om at arbeidet i og for seg har vært utelukkende vellykket. Men det er fortsatt en vei å gå, og aktivitetslederen legger ikke skjul på at de alltid ser etter måter å forbedre seg på.
– Hvilke tilbakemeldinger har dere fått fra de hjemmeboende, som dere jo tross alt eksisterer for?
– Veldig gode tilbakemeldinger! Det er udelt positivt, vil jeg tørre å påstå. De er ekstremt glade for tilbudet. Mange er veldig takknemlig for å ha et variert tilbud, mens andre setter stor pris på å bli hentet på døra. Gjengen som har startet taekwondo for 60+ er i ekstase over at de kan få et sånt tilbud, og at kommunen kan være en del av det. Mange syns det er snodig at noe sånt kan være kommunalt, sier hun smilende.
Proaktiv markedsføring
Ja, for dette er et statlig finansiert tiltak. Men det er derimot ikke gitt at folk får vite om tilbudet av seg selv. Markedsføringen må dermed være proaktiv og oppsøkende. Sletvold sier at Klæbu tradisjonelt sett har vært kjente for å drive aktivt med oppsøkende markedsføring. Dette har dog vært vanskeligere nå som kapasiteten i Trondheim er begrenset, hevder hun.
– Hvordan når dere ut til folk? Er det oppsøkende eller må man søke selv?
– I Klæbu har de drevet veldig aktivt med oppsøking av folk. De kjørte hjem til folk og drev litt oppsøkende virksomhet, mens nå har det avtatt litt på grunn av manglende kapasitet i Trondheim. Vi ønsker enda flere brukere og nå så mange som mulig. Vi er ute med campingvogna vår og driver litt markedsføring, men utover det så er det brukerne selv som må oppsøke oss, forklarer Sletvold.
- Er dere synlige nok?
– Vi er alt for lite synlige. De som har tjenester fra det kommunale er enklere å nå, mens de som sitter alene hjemme og som ikke er en del av noe tilbud, er de som er vanskelig å treffe. Vi opplever at det er litt vanskelig å nå disse, sier hun.
Skal utvide
Planene er ikke småtteri. Nå ønsker Sletvold og gjengen i Klæbu å utvide driften. Det har vært alfa og omega å prøve seg litt frem for å finne ut om det har vært interesse.
– Hva er planene for fremtiden? Har dere planer om å ekspandere eller utvide driften etter hvert?
– Vi har planer om å utvide i Klæbu fra oktober, fra to til tre åpne vedtaksfestede dager. Målet vårt er at det skal være fem dager. Vi har vært nødt til å prøve oss litt frem i Klæbu for å vite om det er interesse for å øke, sier Hildegunn Sletvold til KlæbuPosten.