Pensjonistportrett: Toril Indergård

Dette er ikke et klassisk «pensjonistportrett», tilsvarende de spalteartiklene KlæbuPosten har hatt med ujevne mellomrom gjennom det siste året. Ja, Indergård er formelt sett pensjonist, men motivasjonen hennes bak dette intervjuet var å kaste lys på de aktuelle aktivitetene som Klæbu Pensjonistforening har organisert, og på hvilke områder hun mener pensjonistenes interesser blir neglisjert og skjøvet til side i dag. En liten introduksjon av den blide 1949-modellen skulle dog bare mangle.

– Hva innebærer din yrkesmessige bakgrunn?

– Jeg har jobbet som hjelpepleier og med mennesker mesteparten av mitt yrkesaktive liv. Jeg har også vært tillitsvalgt i fagforbundet i mange år. Dette har vært en viktig del av arbeidslivet mitt, som jeg begynte fast med i Trondheim kommune under reformen på 90-tallet. Først begynte jeg å jobbe i Trondheim kommune, før jeg ble tillitsvalgt etter hvert. Har truffet mange flotte folk, og kan derfor ikke si at har vært i tvil om at jeg valgte riktig yrke, sier hun med et genuint smil.

– Du er ikke opprinnelig fra Klæbu, eller?

– Neida, jeg er nok «bypi». Jeg er oppvokst på Leangen ved Nidarfabrikken i Trondheim, og har siden det både bodd på Stubban og sju år på Kløfta sørafor. Jeg ble kjent med en del klæbygg på Singsaker i sin tid, og jobbet en periode som ferievikar på Hallsetheimen et par år før jeg ble myndig. Det gikk slag i slag siden det, sier Indergård – som gjennom hennes snikende introduksjon for klæbygg og en jobb på Hallset, møtte sin nåværende mann på en bygdefest i Klæbu. Mannen er heller ikke klæbygg, men de ble etter hvert gift og flyttet til Haugamyra rundt 1978.

Tok egne valg

Toril var i barndommen aldri redd for å ta i et tak og gå sine egne veier. Hun sier at hun, helt fra den spede begynnelse, tok sine egne valg. Til slutt skulle det derimot ende opp med å bli hjelpepleier; hun har blant annet jobbet på Byåsen BOA i Trondheim. Det er ikke mulig å unngå å legge merke til at Indergård alltid har vært engasjert i å være rundt mennesker og gjøre en forskjell der hun kan.

– Hvordan vil du beskrive oppveksten din? Hvilke aktiviteter beskjeftiget deg?

– Det var så mangt, ja. Etter hvert som jeg ble såpass gammel at jeg dro en del for meg selv, så tok jeg nok noen valg som mange andre ikke gjorde. Jeg ble blant annet med i damenes roklubb, men var ikke noe spesielt glad i idrett, selv om naturen alltid har vært viktig for meg, forteller trønderen.

– Hva endte du opp med å jobbe med da du omsider skulle «etablere» deg karrieremessig?

– Noe tilfeldig var det at jeg ble hjelpepleier, men at jeg skulle jobbe med mennesker har vært klart for meg hele tiden. Jeg ser at jeg har lett for å ha kontakt med andre og jeg har jo bestandig likt det. Det var også tilgjengelig på den tida å ta en utdanning som man kan kunne kombinere med små barn og en mann som gikk turnus. Som for mange andre kvinnfolk på den tida måtte vi innrette oss etter at det var få barnehageplasser, minnes hun.

Overgangen til Klæbu gikk fint. De var ikke de eneste nye innbyggerne i bygda på den tida, og kom raskt i kontakt med andre.

Forskjell på nå og da

Før vi kommer nærmere inn på Klæbu Pensjonistforening og Torils nåværende pågangsmot for bedre rettigheter for de eldste, slenger vi ut spørsmålet om hva hun mener differensierer det å vokse opp på 50-tallet, i forhold til det som er realiteten for barn og unge nå. Indergård er ikke i tvil om at det er noen påfallende forskjeller. Særlig mener hun selvskading og slankepress er problemer som ikke var like utbredte før, selv om hennes generasjon også naturlig nok hadde sine utfordringer.

– Hva er den største forskjellen på å vokse opp i dag, sammenliknet med da du var barn?

– Vi hadde det veldig fritt og fint med lekeområder og ting å finne på til enhver tid. Det var en veldig bra tid å vokse opp i. Nåtidens barn har mye å velge i, men jeg tror jo kanskje at det er om å gjøre å være mest flest lik, og at det ikke er så lett å skille seg ut og være annerledes. Jeg tror også at mobilen og PC-en med internettbruken tar helt overhånd. Det har det også gjort for oss voksne, men absolutt mest for de yngre. Selvskading, utbredt mobbing, slanking og den slags opplevde vi lite av på 50-tallet, selv om vi selvfølgelig hadde våre problemer på andre måter, sier hun – og refererer blant annet til at enkelte lærere kunne diskriminere ganske så skjødesløst.

Historien bak Klæbu Pensjonistforening

«Pensjonistforbundet er en organisasjon som jobber for å gi landets pensjonister en tydelig røst. Vi engasjerer oss innenfor områdene helse, økonomi, kultur, trygghet og tilgjengelighet, i saker som betyr noe for din hverdag som pensjonist.» Det er Pensjonistforbundets egne ord om hvorfor de er til. Klæbu Pensjonistforening blir en naturlig forgreining av dette, med mange tilsvarende organisasjoner spredt utover landet for å ivareta de lokale pensjonistenes interesser, men kanskje mest av alt gi de en stemme i saker som de ellers kan bli nedprioritert i. Det er her Toril Indergård, som er styreleder i Klæbu, spiller mer enn andrefiolin. Hun er organisasjonens ansikt utad, og er aktivt involvert i å organisere aktiviteter for de eldre.

– Hva er historien bak Klæbu Pensjonistforening?

– Initiativet kom fra Sverre Shetelig og Ingrid Husby for omtrent 30 år siden. De har jobbet bra med dette siden den gang, og har mye av æren for at vi har gamle festsal som vi får bruke den i dag. Vi må bare håpe på at Trondheim kommune lar oss fortsette med å bruke det på samme måte videre, sier hun.

Hun fortsetter:

– Det vi tilbyr er glede og kultur for folk i Klæbu. Vi er på en måte også en form for ei fagforening for pensjonister, som er upolitiske. Det også kan det være store utfordringer med, med tanke på at man inn og forhandle og holde seg inne med ulike politikere og partier. Vi ser jo flere utfordringer med å være politisk uavhengig, tillegger Indergård.

Viktigheten av møtesteder

Styrelederen er klar på at det er viktig med møtesteder, særlig når man går inn i pensjonstilværelsen og kanskje ikke har det samme sosiale nettverket som man hadde fra arbeidslivet:

– Å ha en møteplass der man kan snakke sammen om hvor man er i livet, er viktig. De utfordringene som eldre har i dag, særlig digitalt, gjør det vanskelig for mange å henge med. Også at busstilbudet gjør det vanskelig å for de som ikke er så digitalt oppdatert, er en utfordring. Det digitale har tatt helt overhånd, medgir Indergård.

– Hva er din rolle i Klæbu Pensjonistforening i dag?

– Jeg er leder der. Men jeg har et fantastisk bra styre med meg, som jeg er helt avhengig av. Vi er et kjempebra team. Det kreves mye for å drive en pensjonistforening i dag, og vi får en del gode innspill fra den nasjonale foreningen om forslag og krav til arrangementer. Vi føler hele tiden at vi må være påskrudde; da korona kom måtte vi vri hodene og finne ut hvordan vi kunne nå ut til pensjonistene. Når noen blir isolert og ikke søker kontakt med andre, står vi overfor en vanskelig situasjon som ikke er bra, sier hun.

Ett eksempel på arbeidsoppgavene til en lokal forening, er å ta tak i de spesifikke utfordringene som oppstår av å være «ei bygd i byen»:

– Jeg la ut et innlegg i Adressa om at jeg søkte henstilling til smittevernlederen i Trondheim kommune om at vi må kunne ta vaksine i Klæbu. Vi hadde alt til rette og full dekning for å praktisere det, men svaret vi fikk konkluderte med at det ikke lot seg gjennomføre, forteller Indergård.

Langt engasjement

I mange år har den imøtekommende «bypia» vært engasjert for å bedre pensjonistenes rettigheter. Men hvorfor? Det er jo så mangt man kan brenne kruttet for og være dedikert til. Hvorfor akkurat pensjonistene?

– Det handler vel litt om nysgjerrighet. Nysgjerrighet og det å se muligheter til å få gjort ting. Jeg liker ikke forskjellsbehandling og at det blir et større gap mellom fattig og rik, liker jeg aldeles ikke. Vi har det jo stort sett bra i Norge, og det er noe de eldre sier, men vi kan ikke glemme at mange sliter. Jeg ser at jeg har et nettverk som gir meg mulighet til å få gjort noe med ting - det har jeg lyst å bruke, forteller innflytteren – som er ærlig på at hun har sin politiske tilhørighet godt til venstre i det norske landskapet.

– Hvordan kom det for seg at du engasjerte deg i dette?

– Mye er tilfeldig for meg, nesten som at det kommer seilende på ei fjøl. Det startet med at jeg ble kurset som instruktør i velferdsteknologi. Jeg meldte meg inn i Pensjonistforbundet og reiste rundt for å snakke om tilrettelegging i boliger (at man ikke har løse matter, sørge for god belysning, brannalarm, osv.; ganske enkle og elementære ting), for at de eldre skulle greie seg bedre i hverdagen. At hjemmesykepleien begynte å samarbeide om varslingsanlegg, var et viktig steg i denne retningen. Velferdsteknologi er teknologi som også kan knyttes opp mot sykehuset og helsevakta, sånn at de mest sårbare har en alarm med GPS på seg hvis det skulle bli vanskelig å finne noen etter en gåtur, for eksempel, påpeker hun.

Noen baksider

Selve kjernen i engasjementet kan kokes ned til denne uttalelsen fra Indergård: «Vi er opptatt av at eldre ikke skal føle seg mindre verdt og tilsidesatt på grunn av at de er eldre.» Men det er også noen baksider ved å være så aktiv i samfunnet som hun tross alt er:

– Det er det jo. Det blir veldig mye jobbing og man blir ganske bundet til ting man påtar seg å gjøre, som resulterer i at man ikke får den friheten man ellers ville hatt. Det er frivillighetens år i 2022, som vil si at vi frivillige skal jobbe enda mer. For mange er det ikke så aktuelt å forplikte seg mer, mens for andre er det inspirerende å se at det monner å bidra på et eller annet vis, sier Indergård.

– Hvor viktig tror du en slik organisasjon er for pensjonistene?

– De sier jo at pensjonistforeningen betyr noe for dem, men hvor mye? Det må man nesten spørre dem om selv. Jeg spør ikke; jeg ser bare at de har et engasjement når vi setter i gang diskusjoner og blomstrer når vi har arrangerer fester og tilstelninger. Vi hadde et møte med fastlegene i Klæbu; det har vært en bekymring for mange eldre at man etter hvert mister fastlegen sin. Det skremmer de eldre at man ikke får kontinuitet på dette, der konsekvensen blir at man må gjenta historien sin hver gang man kommer dit. For mange er dette en slitsom prosess. Videokonsulteringer er ikke det mest optimale for alle, heller, erkjenner hun.

Stor aktivitet

Det er mange fine aktiviteter som arrangeres i regi av Klæbu Pensjonistforening. Blant annet har de planer om å ta en tur til Teigen med mat- og drikkeservering om en uke, men har foreløpig ikke hatt så mange påmeldte.

– Hvilke aktiviteter har skapt mest entusiasme?

– Den turen vi hadde på Vassfjellet er nok den jeg føler har vært mest vellykket. Da hadde vi to store taxier, der noen gikk hele turen oppover, mens andre ble kjørt opp. Det var et nydelig vær og vi serverte kaker og kaffe. Mange som var dårlig til beins fikk se Klæbu, byen og Melhus fra toppen av Vassfjellet. Det var nok en spesiell opplevelse for mange, sier Toril Indergård.

– Er det noe spesielt på agendaen fremover, med tanke på aktiviteter?

– Den 23. juni så har vi tilbudt medlemmene buss til Teigen på Sankthansaften. Omvisninger og god mat er planlagt. Påmeldingsfristen er den 16. Vi har turgrupper i pensjonistforeningen. Ellers så er det andre fellesturer planlagt for de neste månedene, blant annet til Trollheimen, forteller bypia – som også nevner at de har ei dansegruppe, der Eldbjørg Vik er primus motor.

Stort fokus på sosialisering

– Tror du disse aktivitetene og tilstelningene fyller et tomrom for mange?

– Ja, jeg tror vi dekker et behov med tanke på at de vet at vi er der. Det tror jeg. Jeg vet at når jeg tar opp og informerer om ting, så får vi ofte tilbakemeldinger på at de setter pris på det, sier 49-modellen.

– Jobber dere noe med å sørge for at overgangen fra arbeidsliv til pensjonisme blir sømløs?

– Vi legger fokuset på aktivitet og at de skal få et nettverk utenfor det som tidligere har vært kollegaer fra jobb. Mange har også flyttet på seg på gammeldagene og har ikke det store nettverket, så da er det fint å ha noen organiserte aktiviteter.

Hun sier at noen også ikke ønsker å bli beskjeftiget etter et langt og hardt arbeidsliv:

– Jeg tror at mange som har jobbet i mange år er ganske sliten og syns det er greit å ta det litt med ro. Det som er viktig er å lage seg gode rutiner: stå opp om morgenen og beskjeftige seg med ulike gjøremål, tillegger hun.

Utfordringen med sosiale medier

Teknologien går – og har gått – i et rekordhøyt tempo. Hva er det neste? Blokkjedeteknologi betyr at vi sannsynligvis kommer til å se at transaksjoner blir gjort på en helt annen måte i fremtiden. Hva får kvantefysikk å si for hvordan vår fremtid formes? Akkurat her og nå gjør revolusjonen i kommunikasjon det vanskelig for ganske mange. Betalingsteknologien skaper også utfordringer for mange eldre som før har brukt busskort og manuelle bussruter for å komme seg frem; nå går ting fort og det skal helst utelukkende foregå digitalt.

– Hvordan har inntoget av sosiale medier påvirket hverdagen for pensjonistene?

– Vi prøver så godt vi kan. Noen er flinkere enn andre, og sånn er det i et styre også. Vi hjelper hverandre: noen er flinke til å skrive søknader; andre er flinke til å legge ut ting på sosiale medier. Vi har Facebook og vi har en egen nettside, og så bruker vi SMS til å sende ut påminnelser om møter og bussturer og sånne ting, sier hun.

– Frykter du for fremtiden?

– Skal denne utviklingen med digitalisering bare få lov til å fortsette, så kan det se skummelt ut. Det må legges bedre til rette. Nå har vi også sett en periode der det ble fjernet minibanker rundt omkring. Mange har vært nødt til å kjøre flere mil for å ta ut kontanter - det er jo sånt som gjør ting veldig vanskelig for folk, sier Indergård – og er klar på at nåtidens måte å navigere seg rundt med busser har vært en stor utfordring for mange pensjonister som ikke er helt oppdatert på teknologien.

«Digitaliseringen umyndiggjør mange med hvor fort det har gått», sier hun.