Valget sto mellom historie og økonomi
59 år gamle Øyvind Thomassen tok en doktorgrad i historie. I dag undervise han i ulike temaer innenfor vitenskaps- og teknologihistorie på NTNU i Trondheim. Tidligere har han jobbet med blant annet planleggingshistorie og internetthistorie. Thomassen, som er oppvokst på Byåsen, men født i Bergen, sier at yrkesvalget stod mellom utdanning i økonomi eller historie. Resten er, som man sier, historie.
– Hva drømte du om å bli som liten?
– Det var jo som de fleste andre barn, nemlig brannmann og politi; den type ting. Men historiefaget begynte jo å interessere fra jeg gikk på videregående, og etter hvert gjennom studiene sto valget mellom økonomi og historie. På et tidspunkt sto jeg overfor avgjørelsen om å ta en master i økonomi eller historie, men valget falt til slutt på sistnevnte, og deretter videre til doktorgrad, sier Thomassen til KlæbuPosten.
– Når ble du interessert i faget?
– Det var vel i 16-17-årsalderen jeg begynte å virkelig interessere meg for historie. For de fleste i den alderen var det vel mest knyttet til lokalhistorie og egen familie, og slik var det for meg også. Jeg begynte å undres over de nærmestes bakgrunn og den type ting, og etter hvert ble den interessert overført på andre type temaer. Lokal- og sosialhistorie har for så vidt alltid interessert meg. Hvordan mennesker skaffer seg et arbeid, hvordan de finner overlevelse gjennom å brødfø seg, og gjør ulike type aktiviteter som gir mening, har vært av stor interesse for meg. Som forsker er nettopp dette med hva som gir mennesker mening som interesserer meg mest, sier han.
«Tidserfaringen er uvurderlig»
Som han sier så var det først i midten av tenårene at den virkelige interessen for historie ble vekket. Det var primært lokalhistorie som fascinerte den ambisiøse Byåsen-gutten som på det tidspunktet ikke hadde bestemt seg for hvor han skulle «gjøre av» interessen sin. Det endte opp med at han tok en doktorgrad, og han sier at man aldri blir utlært i et slikt fag; særlig viktig er tidserfaringen når man er historiker. Han sier at de fleste historikere blir dyktigere i faget med alderen ved at de gjennom egen erfaring får en bedre forståelse av hva tid og samfunnsendring er.
– Hva er det som fascinerer deg med å være historiker?
– Jeg har alltid likt historie både som fag og hobby, det har jeg absolutt gjort. Men det var først på videregående at jeg begynte å reflektere over hva det faktisk er. Når man kommer til en utdanningsretning som historie – i motsetning til mange andre fag – blir man bedre og bedre som historiker etter hvert som årene går. Perspektivet utvikler seg desto eldre man blir. Når man er 15 eller 16 år så har man jo ikke den samme tidserfaringen som en person som er 40, 50 eller 60. Det med tid er noe man utvikler gjennom egne erfaringer og eget liv. Å forstå hva tid er, er i seg selv et livslangt læringsprosjekt. Det gjør at det å forstå historie – og bli god som historiker – er noe som tar tid, påpeker Thomassen.
Som barn var det arkeologi som var mest spennende:
– Hva er ditt første minne av å bli fengslet av historiefaget?
– I barneskolen syntes jeg arkeologi var interessant. Det var så helt konkret, det å lete etter ting i bakken, så det likte jeg godt, forteller han.
– Har det vært spesielle tidsepoker som har interessert deg mer enn andre? Det er vel for eksempel typisk at andre verdenskrig blir en inngang til faget, eller?
– Har aldri vært så veldig opptatt av krig. Jeg har jobbet mest med 1900-tallshistorie, men det har hovedsakelig vært teknologi- og vitenskapshistorie, sier Thomassen.
Sosialhistorie
Det er ikke den «tradisjonelle» formen for historie som har vært hovedtemaet for Øyvind Thomassen. Hvordan vitenskap og kunnskap brukes i sosiale sammenhenger er hans beskjeftigelse, det som angår hvordan mennesker har utviklet seg i konflikt og samarbeid med hverandre over tid. Akkurat dette med at mennesker kan påvirke sine egne liv og omgivelser har vært et interesseområde for professoren. Han understreker også at Klæbu er et godt eksempel på hvor godt et organisasjonssamfunn kan stå seg over tid:
– Jeg syns at det er viktig lærdom at folk har en veldig sterk mulighet til å utvikle og påvirke sitt eget liv, kanskje sterkere enn vi antar selv når vi lever midt oppi en situasjon eller på et gitt tidspunkt. Betydningen av organisering, om det er idrettslag, frivillighet eller gjennom fagbevegelsen – all form for organisering – er et veldig viktig lim i samfunnet, både i kultur, politikk og sosiale forhold, har vært enormt viktig for det samfunnet vi har i dag. Dette er det viktig at vi holder fast ved, sier han med en påfallende entusiasme.
– Har du et godt eksempel på akkurat dette?
– Klæbu har et sterkt organisasjonssamfunn, som jeg mener det er viktig å være bevisst på og å vedlikeholde og bevare, understreker Thomassen.
Professor på heltid
I dag underviser 59-åringen en mange engasjerte og dedikerte historiestudenter på NTNU i byen. Han kan kombinere det medmenneskelige aspektet – der han får interagere med ambisiøse studenter – med det akademiske og faglige gjennom å undervise i noe han genuint er opptatt av. Han er glad for at han kan bestemme pensum selv, og sier at å være professor i 2022 byr på nye utfordringer med tanke på arbeidslivets vidtrekkende krav.
– Hvordan endte du opp med å bli professor?
– Jeg ønsket å forfølge den interessen jeg hadde etter jeg tok et valg om hvilket fag jeg ville studere. Jeg kunne tenke meg å gjøre det til en jobb og jobbe vitenskapelig med det. Det å gå forskningsveien krever jo at mange ting klaffer; det krever personer rundt deg som tror på deg, men også finansering. Mange brikker må falle på plass for å utvikle en vitenskapelig karriere. Det er også tilfeldigheter knyttet til det, innrømmer Thomassen.
– Hvordan har det vært å undervise i faget du selv er så interessert i?
– Jeg får formidlet det jeg selv holder på med og er interessert i, samtidig som jeg treffer mange engasjerte ungdommer. Den daglige kontakten med disse er veldig gøy, særlig å være i en posisjon der jeg både kan veilede og undervise dem. Det er også noe med å bli en eldre historiker, slik at man skjønner betydningen av å jobbe i team med dem. Man lærer veldig mye av studentene også; det blir en toveisprosess, sier han.
Bestemmer pensum selv
– Har du merket en forandring i hvordan historiepensumet har utviklet seg med årene?
– Vi bestemmer pensumet vårt selv. Det blir litt annerledes enn i lavere utdanning, sånn sett. Jeg planlegger jo til hver time det jeg mener er det mest sentrale pensumet. Vi merker at det krever mye av oss som forskere, med tanke på at vi må være ganske bevisste for å treffe det studentene trenger av kunnskap i de fremtidige jobbene som elevene potensielt går inn i. Vi må vise at dette faktisk er nyttig, både til studentene og fremtidige arbeidsgivere, sier 59-åringen til KlæbuPosten.
– Jobber dere på en annen måte nå enn tidligere?
– Vi jobber mer tverrfaglig enn tidligere. Jeg jobber ikke bare med historikere, men nå også med helsevitere og samfunnsvitere, og tidligere har jeg jobbet med teknologer, forteller Thomassen som selv er veldig interessert i teknologiutviklingen.
– Er det en minkende eller økende interesse blant unge voksne og ungdom til å ta en utdanning i historie, opplever du?
– Historie er jo et stort fag, da. På bachelornivå har vi mange hundre studenter som begynner hvert år, og det har vært ganske konstant gjennom årene. Det er ikke noen stor endring på det. Historie er et dannelsesfag. Å ta historie, enten som mastergrad eller som et fag i en fagkrets, er derfor kompetansegivende innenfor en rekke senere yrkesvalg, sier han.
Studerte psykiatrihistorie
Når han de senere årene har forsket på psykiatrihistorie, ble pasientjournalene i psykiatrien gjennom 1900-tallet noe som fascinerte ham i stor grad. Fyldige beskrivelser av pasientenes liv og lidelser viser både hvordan menneskene levde og hvordan psykiske lidelser ble forstått av legene. Det har vært en enorm utvikling de siste hundre årene. Dette temaet resulterte i en god samtale om hvordan diagnosekriteriene har endret seg de siste hundre årene.
– Hvordan kom du inn på psykiatrihistorie?
– Det er fordi min spesialitet er teknologi- og vitenskapshistorie. Det er det jeg er professor i. Jeg fikk ved en anledning innsyn i pasientjournaler fra tidlig 1900-tall, og da jeg så hva legene skrev i de journalene, forsto jeg at dette var veldig interessant historisk, minnes Thomassen.
– På hvilken måte?
– Pasientjournaler tidligere var mye mer innholdsrike om hele livet til en person. Legene skrev ned en hel livshistorie om pasienten; de som lå innlagt kunne gjerne bli navngitt med fullt navn i aviser, og det samme gjaldt kriminelle. I dag blir personvernet langt bedre ivaretatt, sier han.
Han fortsetter resonnementet:
– Den vitenskapshistoriske delen av forskningen min handler mye om diagnoser. Hvordan blir diagnoser til? Hva er en diagnose? Det er merkelapper på hvordan psykiatrikerne oppfatter og klassifiserer ulike lidelser, og diagnosene er jo i stadig endring hele tiden. Samfunnet endrer seg på den ene siden, simultant som vitenskapen for å forstå psykiske lidelser også endrer seg stadig, påpeker Øyvind Thomassen.
– Schizofreni og bipolar lidelse har vært de faste diagnosepunktene i psykiatrien, med en ganske stabil forståelse av hva det er de siste 100 årene, mens for eksempel ADHD er en nyere diagnose som har blitt avledet av andre diagnoser i senere tid fordi vi har forstått det bedre. Vi har mange nye diagnoser, og det er jo presiseringen av diagnoser som vi har hatt før, men der vi har manglet mer detaljert forståelse, forteller han.
Studert psykiatrihistorie fra 1800-tallet
Det er en god samtale med Thomassen om hvilke refleksjoner han har gjort seg av å gå i dybden på hvordan psykiatrien har endret seg gjennom de siste par hundre årene. Dagens behandlinger er unektelig natt og dag sammenliknet med hva som var realiteten på 1800-tallet.
– Hva har vært det mest lærerike med å gå dypere inn i denne materien?
– Psykiatri som tema er knyttet til den moderne fasen fra 1800-tallet til i dag, har vært en veldig interessant å lære mer om. Før det så ble jo de «gale og avsindige» knyttet til demoner og overnaturlige forklaringer, men det som dagens vitenskap gjør med å ta opp det her er å gi det en rasjonell og menneskelig forklaring. Og så kan man si at gjennom 1800-tallet og store deler av 1900-tallet har det vært stor skam assosiert til å være innlagt på en psykiatrisk avdeling, men fra 1970- og 80-tallet har det å ha psykiske lidelser blitt akseptert og blitt «normalisert» i langt større grad, selv om det også i dag kan være stigmatiserende, sier Thomassen.
– Hvordan opplever du at psykiatrien har utviklet seg gjennom samfunnshistorien?
– Det store bildet gjennom de siste 200 årene er at på samme måte som annen vitenskap har endret menneskers liv til det bedre, har også psykiatrien vært med på å gjøre livene til folk og pasienter enklere og bedre. Det er den store slutningen. Når jeg sier det så er det fordi at det har vært veldig mye kritikk mot psykiatrien, men man må huske at når det kritiseres så er det viktig å merke seg hvilke forhold pasientene kommer fra. Ser man tilbake til 1800- og tidlig 1900-tall så ble jo ofte de som ble opplevd som sinnsyke i sine lokalsamfunn, sperret inn i uthus, naust og levde med dyr i fjøsene. Det å så komme til en institusjon og motta omsorg var en enorm oppgradering og forbedring. Man kan med våre øyne selvsagt kritisere forhold i den tidligere psykiatrien, men i sin tid var det mange som fikk et langt bedre liv i institusjonene enn hva de ville hatt utenfor, forteller historieprofessoren.
«Barn og ungdom har flere muligheter»
Før vi kommer til veis ende i intervjuet, hører vi med Øyvind Thomassen om hans refleksjoner og tanker om nåtiden – det som i fremtiden vil bli sett tilbake på som historie.
– Hvordan tror du det er annerledes for barn og unge å vokse opp i dag, kontra i din ungdom?
– Barn og ungdom har langt flere muligheter. Det er mye mer åpenhet rundt psykiske lidelser. Blant annet når det kommer til for eksempel mobbing som riktignok ikke er en psykisk lidelse, er det mye større åpenhet rundt og vilje til å gjøre noe med. Det samme gjelder å forstå barns varierte atferd og psykiske utfordringer. Særlig sammenliknet med min barndom der de voksne som regel bare lukket øynene og latet som ingenting. Gjorde du noe utenfor regelboka var det «ut på gangen», straffelekse eller melding med hjem, og det var gjerne de samme gang etter gang. Det ble sjelden stilt spørsmål ved hvorfor det var slik. Det er ennå ikke alt som er bra, men det er en himmelvid forskjell fra hvordan det var før, sier han.
– Du har sikkert lest mye gjennom både barndommen og voksenlivet, er det spesielle bøker som har hatt innflytelse på deg?
– Olav Duun sine bøker leste jeg mye som ganske ung. Kristoffer Uppdal og Arne Garborg var inngangene til historieinteressen. Senere syntes jeg sånne som Roy Jakobsen og Dag Solstad i det hele tatt har gjort inntrykk, forteller Thomassen.
Utviklingsoptimist
Så hva venter rundt neste sving i menneskehistorien? Det er det ingen som vet eller er i stand til å vite så mye om. Men uansett og til tross for friksjoner i samfunnet, er Øyvind Thomassen utviklingsoptimist om hva som ligger foran oss.
– Hvordan tror du starten på det tjueførste århundret blir sett tilbake på i retrospekt? Si om 100 år.
– Det er et veldig vanskelig spørsmål, men den store endringen i starten av dette århundret er utviklingen innen informasjonsteknologien med alle de sosiale plattformene og andre bruksområdene. Går man tilbake til den industrielle revolusjon så ser man at ulike teknologier har hatt sine store utviklingsfaser; dette – tiden vi lever i nå – er informasjonsteknologiens fase. Der vi ikke har klart å gjøre så mye, er på området med transport- og energiteknologi. I prinsippet er mye av den transport- og energiteknologien som ble utbredt under og i kjølvannet av den industrielle revolusjon fortsatt det gjeldende, elbilen er for eksempel en mer enn hundre år gammel teknologi. Vi trenger det grønne skiftet og en grønn revolusjon for å endre hvordan vi forflytter – både oss selv og alle våre ting – rundt omkring. Vi må bli mer energieffektive med fornybar energi i transport og produksjon, det er den store utfordringen, påpeker trønderen.
– Hva er dine tanker om menneskehetens fremtid? Er det spesielle ting du er positiv til eller eventuelt bekymret for?
– Jeg er grunnleggende utviklingsoptimist, så jeg tror menneskeheten med vilje og samarbeid klarer å løse dagens problemer. Det er slik vi alltid har skapt og fornyet samfunn og sivilisasjon. Men jeg syns det er en urovekkende utvikling i dag når det gjelder lavere toleranse for ulike meninger, spesielt i sosiale medier, noe som snevrer inn den offentlige samfunnsdebatten og fører til at flere ikke demokratiske prosesser. Vi lever i en tid der vi på mange områder opplever at demokratiet må forsvares, og ikke kan bli tatt for gitt. Jeg håper vi blir bedre på akkurat dette, sier Øyvind Thomassen avslutningsvis til KlæbuPosten en ettermiddag i april.