Vi er sjeler - og det stopper ikke med det

Hun har bodd i Klæbu hele livet, med norsk far og en ungarsk mor som også har aner fra Romania, Slovakia og Tyskland. Her bor hun fremdeles, i dag med to barn. Dagjobben hennes er som klarsynt/samtaleterapeut i sitt eget firma, der hun konsulterer mennesker med ulike behov og ønsker. Før vi kommer tilbake på de kritiske spørsmålene og mer tvilsomme aspektene, som mange som ikke befinner seg på innsiden av denne bransjen ofte, belyser, spør vi Chriss om hvordan barndommen hennes i hjembygda var, og hvor tidlig hun merket at hun var annerledes enn de andre:

– Det var en veldig fin barndom her i Klæbu – rett og slett en veldig trygg barndom. Jeg har hele familien min i bygda. Selvsagt var det et mye mindre sted, men vi opplevde det som trygt. Alle barna lekte med hverandre, og det var jo enda mer på bygda enn det er nå, sier hun.

– Hvilke interesser var det som opptok deg mest?

– Jeg må si at det gikk mye i å tilbringe tid med venner, men i tillegg til det så spilte jeg også håndball. Vi var mye ute i skogen og gikk på svømming. Kulpan var en populær badeplass, og vi møttes nok mye mer utendørs enn det man gjør nå, tror jeg, i hvert fall på en annen måte. Jeg danset på Almas Danseskole i 13 år, før det tok slutt, forteller Grendstadbakk til KlæbuPosten.

Å være en ung person som tenker annerledes og ser ting på en annen måte enn sine jevnaldrende, kan for enhver være en påkjenning og belastning. Hun forteller om øyeblikk der hun forutså hendelser som inntraff, gjerne i situasjoner der det var ablegøyer på gang. KlæbuPosten må understreke at dette er gjengivelser fra Grendstadbakk selv.

– Merket du at du var annerledes enn de rundt deg?

– Ja, helt klart. Jeg tror nok at alle vennene mine visste det, også; jeg så ting før det skjedde - gjerne før vi skulle gjøre noe galt, sier hun flirende.

– Jeg kunne se at folk ikke hadde det bra, så jeg må si at det alltid har vært der. Hadde dog en far som ikke var interessert i det her, som var imot alt av det alternative. Det er nok mer fra min mors slekt jeg har fått dette: alle på den sida er likedan på denne måten. Jeg merket det godt fra tidlig alder av, gjengir hun.

– Opplevde du å få kommentarer fra andre?

– De siste årene nå i voksen alder så har det blitt lite av det, men det har nok sammenheng med at jeg ikke markedsfører meg her i Klæbu. Men i barndommen ble det en del. Det er mulig de så på meg som rar, har fått høre det i ettertid at jeg var veldig snill, men at de var litt redde for meg. Det har jeg fått høre igjen fra venninner og bekjente. Enten så likte de meg eller så hatet de meg, og det hadde med energien min å gjøre, påstår Grendstadbakk.

Det første minnet

– Hva er ditt første minne av at du fornemmet noe annet enn de andre på din egen alder?

– Sånn som jeg husker det, så var et av de første minnene mine at jeg så folk - folk som snakket med meg. Jeg visste hvordan de rundt meg hadde det, men det var vel først i starten av tenårene, da vi begynte å finne på litt ablegøyer, at jeg kunne se om vi kom til å bli tatt eller ikke. Dette sa jeg høyt foran de andre, erindrer hun.

– Hva gjorde dette med barndommen din? Ble det vanskeligere å være deg på grunn av fornemmelsene?

– Jeg vil jo tro at jeg var mer hus- og mørkredd. Mye mer redd for å være alene enn de andre, tror jeg. Var nok også mer skeptisk til andre, siden jeg så hvordan de hadde det. Ellers var det egentlig en vanlig oppvekst. Det var nok verst i 14-årsalderen – da var det ikke så greit - det åpnet seg mye mer av en eller annen grunn. Jeg ble mye mer følsom og det skjedde mer tragiske ting med vennene mine, som jeg sleit med, medgir hun.

– Hadde dette noe å si for hva du ønsket å jobbe med på sikt i livet?

– Hadde ikke tenkt å ha det her som yrke. Men jeg har alltid hatt lyst til å jobbe med mennesker. Derfor gikk jeg hjelpepleien og kom inn på sykepleien tre-fire ganger, men lengre enn det kom jeg aldri. Av en eller annen grunn endte jeg opp med å gjøre det jeg gjør nå. Det ble så mye på privaten at jeg kom til det punktet der jeg fant ut at jeg ønsket å leve av det. Har alltid hatt en fot i helsesektoren for å bevare det jordnære, sier Chriss Grendstadbakk.

Vi blir tidlig enig om å ikke ha et veldig stort fokus på den klarsynte delen som oftest vekker skepsis. Hun er raskt ute med å understreke at samtaleterapien og psykologibakgrunnen er vel så viktig – om ikke viktigere – enn det å være et klarsynt medium.

– Hvordan konkretiserer du denne fornemmelsen så kjenner på, og hva innebærer den?

– Det er nok rett og slett at jeg får kontakt og mottar beskjeder fra den andre siden - både positivt og negativt. Det kommer an på hvordan man velger å bruke det, tenker jeg. Jeg har valgt å bruke det for å hjelpe andre, mens andre kan bli veldig forvirret av det. Jeg får syner der jeg ser ting fremover, sier hun.

– For meg som utenforstående og uten så mye som ei lilletå innenfor dette feltet, virker det jo nærliggende å tenke at «klarsynte» i utgangspunktet burde ha plettfrie relasjoner – iallfall ikke erfare skilsmisser i noen særlig grad; tross alt er det jo lite kontraintuitivt å tenke seg at noen som kan se «gjennom» en person, etc., bør være i stand til å vite hvilke relasjoner som er fruktbare og hvilke som er giftige på sikt?

– Jeg skjønner hva du mener. Jeg går inn i en annen persons følelser – når man er sammen med dem så går man inn i deres følelser hele tiden. Det er ikke alltid sunt å gjøre. Et forhold går jo opp og ned, men det vil jeg vite mens det skjer. Det er klart at det ikke er noe bra – det blir ganske slitsomt. Selv om det klarsynte er der, så er det jo også en evne til å føle mer enn de andre, sier Grendstadbakk – før undertegnede reformulerer spørsmålet til om man burde ha bedre treffsikkerhet på personer man går inn i forhold med:

– Man møter på folk man heller burde hjulpet enn å ha vært i et forhold med, innrømmer hun.

Akkurat det Chriss sier om å bevare jordnærheten er litt av essensen her. Det er i bunn og grunn et ønske om å hjelpe andre ut av angst og depresjon, som har vært motivasjonen bak yrkesvalget.

– Hva gjorde du med dette da det gikk opp for deg at du kanskje tenkte på en annen måte?

– Jeg begynte jo å lete opp folk - både i England, Danmark og her i Norge - som visste mer om hva man gjør med energier, og som har bedre og lengre erfaring med det. Det ble en del kursgåing og omsider viten fra andre som har vært gjennom det samme.

– Det er vanskelig å håndtere følelser som man plukker opp fra andre rundt seg. I min barndom ble det dysset ned og holdt lokk på, men nå ser vi at det er en mye større åpenhet for å uttrykke seg spirituelt. Ungdommen blir litt psykisk syk av det, blant annet siden de ikke vet hva de skal gjøre med følelsene sine, konstaterer Grendstadbakk.

– Hvilke utdanningsvalg hadde du i yngre år?

– Jeg har jo tatt en utdanning innen diakoni, hjelpepleien, pedagogikk, handel og kontor (rettslære), psykologi, som studiebakgrunn. Det har vært interessant å lære seg å forstå bedre hvordan hjernen og følelser fungerer. Hvordan kan man hjelpe de som er nede?

Årsstudium i psykologi, psykiatri og pedagogikk er noe av bakgrunnen til klæbyggen.

Det har ikke kun og utelukkende vært interessant å gjøre et dypdykk i psykiatrien. Det har også vært vondt.

– Hva er det med mennesker som interesserer deg så mye?

– For meg så er det jo veldig mye av det som omhandler psykiatri. Det er svært interessant, men også utrolig vondt, å se ungdom ha vanskeligheter med å komme seg videre i livet på grunn av sorg, angst og depresjoner. Når de får det bra igjen og jeg får ungdom og andre på beina igjen, så syns jeg det er godt å ha hjulpet noen, sier hun.

Det er altså ingen innstilling om at hvem som helst kan «utvikle» evner, når det spørsmålet kommer opp. Hun mener heller ikke at hvem som helst bør strebe etter å gjøre det. Dette skader bransjens rykte, hevder Chriss Grendstadbakk.

– Hva krever det av en person å være et medium?

– Du må ha evnen, men ikke minst bevis, for at man besitter disse evnene. Men også det å ha respekt og å forholde seg til lovverk for hvordan man jobber terapeutisk med andre mennesker. Jeg tenker at man skal ha samme taushetsplikt som helsepersonell har. Det handler om respekt og å skille privatliv og jobb. Man er heller ingen erstatning for legepersonell, og skal ikke uttale seg om sterke sykdommer og dødsfall. Dette handler om respekt, er det viktig for Grendstadbakk å slå fast.

– Er dette noe som hvem som helst kan bli?

– Nei, jeg tror ikke det. Alle sammen har mer eller mindre evner – et eller annet i seg - men jeg er nesten sikker på at dette kommer fra slekten og er genetisk. De som er fryktelig flinke til dette har det i familien. Jeg syns ikke hvem som helst skal bli det, heller, sier 46-åringen.

Enkelte lesere har nok ventet på konfrontasjonsøyeblikket. Eksponeringsmomentet. Stille henne til veggs med harde påstander som kan slå sprekker i påstandene om at dette har en beviselig effekt. Vel, som journalist skal man selvsagt stille de vanskelige og ubehagelige spørsmålene, men jobbeskrivelsen er heller ikke å være en forsker som følger eksakte vitenskapelige standarder. De kritiske spørsmålene kommer, men å eventuelt tilbakevise enkelte svar, det får bli opp til noen som er langt mer kyndige enn undertegnede å gjøre. Grendstadbakk har dog en iboende forståelse for at folk uttrykker skepsis.

– Det er naturlig nok enorm skepsis til enhver som hevder å være klarsynt. Hva er din kommentar til dette?

– Det er helt greit. Alle sammen må få ha sine egne meninger og tanker, og jeg syns det er helt greit at alle ikke tror på det. Jeg selv er jo en person som ikke stoler på hvilke som helst klarsynte, så en skepsis i bunn er absolutt sunt. Det er mange som driver med dette som bare skremmer med folk med tullete påstander. Det kan skremme vettet av folk, sier hun.

– Hva mener du er det som oftest blir misforstått med det du holder på med, fra de som er mest kritiske?

– At man kan se gjennom folk hele tiden er veldig misforstått. Media har gitt et feilaktig syn på de som holder på med det seriøst: de plukker ofte ut de som ikke har holdt på med det seriøst og fremstiller de som om det er seriøsitet i det de driver med. Mange er så sterkt imot det at de svartmaler alle sammen basert på dårlige eksempler. Det synet mange har på klarsynte er nok ofte blandet sammen med det man har på sjamanisme, sier Grendstadbakk.

Det er altså ikke sjamanisme som foregår på Grendstadbakks kontor, enda det er langt mer alternativt rettet enn de fleste av oss har erfaring med. Hun nevner med hyppighet at den pedagogiske bakgrunnen – og stadig voksende erfaringen – hennes har vært temmelig alfa og omega i å utøve virket sitt som klarsynt og samtaleterapeut.

– Hvordan har din utdanning- og yrkesbakgrunn som psykiater, pedagog og helsepersonell vært viktig for din nåværende praksis som klarsynt?

– Det har vært veldig viktig, med tanke på at jeg har merket veldig godt de siste årene at jeg ikke kun får inn folk for det klarsynte, men også for å være en terapeutisk samtalepartner. Med min bakgrunn i helsesektoren, der jeg har jobbet med mennesker hele tiden, blir det forsvarlig, sier hun.

– Hva har vært det mest lærerike med de øvrige utdanningsløpene dine?

– Jeg liker alt - alt som har med mennesker å gjøre. Som en nysgjerrig person så liker jeg å lære nye ting; nå skal jeg gå dypere inn i akupunkturen. Den økonomibiten har vært kjempesmart med tanke på at jeg har firma, sier Grendstadbakk smilende.

Nå vil Chriss Grendstadbakk ekspandere. Hun ønsker å starte et stort senter med tverrfaglig kompetanse som dekker helheten. I tillegg til dette så vil hun alltid fortsette med kursene sine. Helt avslutningsvis gir hun også hennes svar på det som blant mange er det største og mest mystiske av dem alle.

– Hva holder fremtiden for deg?

– Jeg tenker jo alltids å holde på med skolene og kursene mine, og ikke minst det å hjelpe folk i grupper. Dette kommer jeg til å fortsette med til den dagen jeg ser at jeg tar feil: da kutter jeg rett og slett. Jeg har også lyst å starte et stort senter om noen år, der det er et tverrfaglig miljø med kompetente folk på forskjellige områder, forteller 46-åringen til KlæbuPosten.

– The Big One. Liv etter døden?

– Jeg har et svar som man ofte får reaksjoner på: Vi er sjeler og får utdelt den kroppen her - og det stopper ikke med det.

I Andreas Wahls NRK-serie «Folkeopplysningen» ble det spilt inn en episode der de tok for seg klarsynthet. Denne kommer med sterke påstander om praksisen.

– Hvordan syns du Folkeopplysningens episode om temaet reflekterte dere som er i bransjen?

– De er jo ute etter de som er alternative behandlere. Man skal være veldig flink som klarsynt for å mestre de utfordringene som de kom med, og i mine øyne ble det plukket folk som kanskje ikke var blant de beste i landet, medgir hun.

Et annet spørsmål mange nok forventer å se, er hvordan man forholder seg til at klarsynthet ikke kan dokumenteres og ifølge vitenskapelige standarder ikke er rotfestet i virkeligheten:

– Alle sammen skal få ha sine meninger, men jeg tenker jo at når man kommer med bevis - sånn som jeg har gjort i medium-blader og som kan bekreftes noen år senere - så bør det tas på alvor. Blant annet Gjerdrum-raset, renteøkningen, etc., sier hun – og henviser til flere spådommer som har vist seg å stemme med tiden.

En av påstandene i Folkeopplysningen er at man spiller på folks sårbarhet, men da innskyter Grendstadbakk raskt at det tross alt er personer som kommer til henne, og at hun har et godt rykte for å ha hjulpet veldig mange ut av angst og depresjon. Et annet viktig poeng er at for mange som har nevroser er det ikke reelt med et hurtig og tilfredsstillende helsetilbud fra det offentlige, og at det da kan være høyst nødvendig å ha et alternativt tilbud som berører noe som den offentlige sektoren ikke gjør. Det er også en darwinistisk eliminasjonsfase på gang her, der de useriøse og dårlige aktørene dør ut, iallfall ideelt sett. Dette bør – i en ideell verden – resultere at de etablerte aktørene kan vise til at de faktisk hjelper folk i tunge situasjoner.

– Mange mener at man utnytter sårbare personer?

– Det som jeg sier når jeg blir møtt med slike påstander, er at dette er en jobb som jeg ikke sitter igjen med mye fra. Jeg betaler arbeidsavgift, moms, skatt, osv., osv., så når man holder på seriøst så har brukt mye tid til utdanning og penger på å få til noe. De som ikke er flinke og som ikke har noe å komme med, overlever ikke økonomisk, som resulterer i at de beste sitter igjen og overlever, erkjenner hun.

– Min opplevelse er at de kommer til oss, der de for eksempel ikke har fått time hos psykolog engang. Man kan også være en god terapeut der man ikke får plass i det offentlige. Det er et stort ansvar å ha et firma som jeg har. Jeg mener at de som jobber med dette bør ha en helsefaglig bakgrunn, mener Grendstadbakk – som selv beskjeftiger seg i et omsorgsyrke til vanlig.