Lysaker er en 51 år gammel mann som er oppvokst ved Krokstadelva i Buskerud. Dialekten er ikke like glatt som det hovedstadsfolket besitter, men den er ei heller like bred som man hører i det dypeste innlandet. KlæbuPostens første spørsmål til den reiseglade orienteringsmannen er hvordan kjærligheten for idretten med kart og kompass først oppsto. I sin barndom var han med i en klubb som tidligere gullmedaljevinner fra VM, Morten Berglia, har vært aktiv i:

– Jeg løp orientering i Eiker O-lag som er klubben i Eiker. Det var på 80-tallet at dette foregikk. Morten Berglia var drivende kraft i klubben, så det var et bra orienteringsmiljø i distriktet der. Før dette så startet jeg som 5-6-åring med turorientering i Porsgrunn. Etter det, og i mer voksen alder, har det vært opphold fra sporten i mange år, før jeg begynte å jobbe i Trondheim og hev meg med på turorientering på sommeren. Jeg har etter hvert blitt med i Klæbu orientering, på grunn av at jeg kjente folk som var med i styret der - sånn havnet jeg selv i styret. Det er givende å gi et tilbud til folket, et lavterskeltilbud som alle kan være med på, sier den blide østlendingen.

– Hvordan havnet du i Klæbu?

– Jeg skulle bare opp til Trondheim for å gå på skole. Skulle bare være her i fem år, men så ble det barn og jobb og alt her oppe, så da har jeg bare fortsatt å bo her. Det er kjempefint i Trondheim og ikke minst i Klæbu - det eneste jeg har å utsette på det er klimaet, sier Lysaker smilende - som er utdannet vannkraftingeniør.

“Hvis vi hadde fått med hele Klæbu på en prøverunde, så hadde mange følt på at dette er noe de kan holde på med.”

Det er mye publisitet rundt fotball, langrenn og håndball her i bygda, men blant de idrettene som havner litt bak i køa, finner vi orientering - også referert til som “O-løp”. Idretten er nok kjent på et overfladisk nivå for de fleste, nettopp derfor er det interessant å høre hva som tiltaler en rutinert løper som Henning. Han er først og fremst glad i å holde seg i form, sier han, men tillegger at orientering er som en stor skattejakt.

– Hva er det som tiltaler deg med orientering?

– Jeg synes det egentlig er en stor skattejakt hele greia. I tillegg så liker jeg å løpe og holde meg i form. Jeg er også glad i reise og se nye steder og bli kjent dit jeg drar, så det får jeg gjort gjennom å løpe i skogen og se terrenget på en annen måte, som man jo gjør gjennom orientering. Man får et forhold til koller, myrer og skrenter - dette er annerledes enn om man bare går tur på en sti. Det passer meg også utmerket at jeg kan gjøre det når det passer meg, og at jeg kan gjøre det sammen med andre. Sånn som konkurransen er lagt opp så kan man ta med både femåringen og 80-åringen. Det er også kult at man får brukt hodet strategisk, understreker Lysaker:

– Jeg liker vurderingen av strategi for å komme fra et punkt til et annet; de diskusjonene der syns jeg er interessante og morsomme. Jeg tror at hvis flere hadde kommet over dørterskelen, så hadde mange opplevd at det er en veldig grei og interessant aktivitet, forteller han.

Spørsmålet om hva han muligens misliker med sporten - uten at det er en pervers tabloid og sensasjonalisme bakt inn i spørsmålet, men en genuin interesse - vekker umiddelbart en reaksjon om at det stort sett dreier seg om et ønske om større interesse og entusiasme rundt O-løp lokalt. Lysaker sier at de har forsøkt mye forskjellig for å treffe bredt, og at de nå ser en økt interesse blant de aller minste. “Småtroll-løypene” har vært en suksess.

– Ser du noen ulemper med idretten?

– Jeg skulle ønske at det i Klæbu var enda flere som var med. Det er klart at det er litt tungt med såpass mye forarbeid, det er jo den samme jobben som må gjøres uansett om det er to eller hundre deltakere. Det hadde vært moro med et enda større miljø rundt idretten i Klæbu - da hadde det vært artigere å lage i stand løypene. Vi har prøvd å gjøre det til noe som ikke har konkurranseaspektet; vi prøver å få med de minste med småtroll-løyper med figurer ved postene, der man tidlig lærer å få blikkfang ute i naturen. Jeg føler at vi har et tilbud for alle, sier 51-åringen.

“I orientering bruker man ikke kompasset mye - det er ikke så vanlig at man går på kompasskurs. Man bruker det til å finne nordpila på kartet, så bruker man kartet til å orientere seg deretter.”

– Ser du en økt interesse blant de aller minste?

– Jeg tror vi har relativt stabile tall over tid. Vi har hatt 8-15 hvert år som har vært innom oss gjennom idrettsskolen; vi har også fått inn småbarnsforeldre som har vært veldig engasjerte og vært med på å få til et godt tilbud for de aller yngste. Mange av disse har løpt orientering tidligere og kommer nå tilbake med småbarn, fastslår Lysaker.

Han tror den yngre generasjon skaper et godt grunnlag som kan være med og løfte sporten i årene som kommer:

– Vi har jo hatt sånne O-kvelder, som vi kaller det, med over 50 deltakere på noen av disse tilstelningene. Veldig mange av dem er små barn som går de småtroll- og nybegynnerløypene. Disse generasjonene som får det med seg såpass tidlig, er nok med på å skape en gjeng som kan dra lasset i årene som kommer, sier han.

Vi går ganske rett på sak i dette intervjuet med Lysaker, da det er et endeløst mylder av temaer og spørsmål knyttet til sporten og alle utfordringene/mulighetene det medfører. Lysaker er krystallklar på at de konkurrerer - indirekte og ikke bevisst - med de største lagsportene om deltakere.

– Hva tror du er grunnen til at barn og unge i utgangspunktet ikke starter med orientering?

– Jeg tror nok vi har litt problemer med å rekruttere barn etter de fyller 10-11 år. Fotball og håndball i den alderen gagner alle som et lagspill, så det blir ofte et valg med tanke på at treningstidene kolliderer. Vi har en jobb å gjøre der for å få til et stort nok miljø i årsklassene oppover, og at vi kan skape et miljø for dem. For de eldre er det nok litt den dørstokken - mange går nok tur og er i marka, så vi må bare finne ut hvordan vi når dem, medgir han.

På den andre siden er orientering en veldig “lojal” sport, i den grad at de som starter holder det gående i en eller annen form livet ut. Lysaker har sine tanker om hvorfor:

– Generelt sett så er vi født sånn at vi liker bevegelse og å være ute i marka. Når man har fått sansen for det og kommet til nye steder, der man føler mestring av å klare å finne frem i marka, så tror jeg det er noe som ligger i oss hele livet, sier Lysaker.

Orientering er for alle, fastslår Henning Lysaker, styremedlem i Klæbu IL orientering.

Det er både det ene og det andre som appellerer med orientering, som Henning sier. Det kombinerer hjernetrim, fysisk aktivitet og en dypt iboende menneskelig trang etter å komme seg ut i naturen. Det er i tillegg en idrett som er vennlig mot kroppen, med tanke på skadefrekvens.

– Hva mener du appellerer med orientering?

– Man kjenner seg selv best, så det er de tingene som gjelder for meg jeg merker er mest appellerende, men det gjelder nok for andre, også. Det å være ute og få frisk luft og se steder, i tillegg til å kjenne på marka og terrenget på en annen måte, er veldig fint. Tror også at det treffer mange at man kan drive på sine egne premisser, påpeker han.

– Hvor skadeutsatt er man hvis man driver med O-løp?

– Det er veldig positivt med hensyn til skader og belastning. Det beste for knær, hofter, rygg, osv., er å løpe på mykt underlag. Man bygger opp styrken i disse leddene av å løpe i skogen. Vi har hatt noen runder der vi inviterer utøvere som holder på på hardt grunnlag, særlig de som spiller fotball på harde kunstgressbaner, håndballspillere, osv., til å løpe i skogen. Man slipper overtråkk og man får sterkere ledd. Vi ser mange unger som ødelegger ankler og knær i fotball og håndball, også her i Klæbu. Venn ungene til å løpe i terrenget - det er det beste for beina deres, hevder Henning Lysaker.

– Bør man fornye sporten?

– Noe av sjarmen med idrett er at de er relativt uforandret over tid. Det er de samme reglene og de samme premissene uansett om det spilles fotball i Gillingham i England, eller i Mjøndalen her i Norge. Men enkelte idretter ser et behov for å fornye seg for å appellere til flest mulig. Orientering i sin essens er forholdsvis uforandret. Det er imidlertid måter man kan gjøre O-løp til en sport som treffer enda flere, sier Lysaker:

– Det har jo kommet ganske mange nye elementer inn i orienteringa; den store revolusjonen er dette med elektroniske brikker, der man får strekktidene og tracking over hvordan man har beveget seg mellom postene. Stolpejakt er også en form for orientering, der man finner stolper som er plassert sentralt i kommuner.

Digitale kart er også en nyvinning i idretten:

– Vi har digitale kart som man kan legge opp løyper på, på telefonen. I Klæbu har vi ikke ordnet dette ennå; vi har ikke digitalisert kartene våre godt nok, men det har med oss i styret å gjøre som ikke har vært flinke nok til å prioritere det. Det er en lettere inngangsport for mange, tenker jeg, sier Lysaker - som mener det er noenlunde sammenlignbart med mobilspillet “Pokémon Go”.

– Mener du det er et tak for hvor stort orientering kan bli på sikt?

– Nei, det tror jeg ikke. Den idretten her passer for alle som er i stand til å bevege seg - man kan også gå med krykker. Så lenge man kan bevege seg, så er det en sport for deg, fastslår han.

«Det er altså mer enn å bare løpe i skogen etter noen oransje og hvite poster, hvis man virkelig ønsker å utfordre seg litt. Man kan prøve skiorientering, som foregår på vintertid, og man kan prøve turorientering og nattorientering. Mulighetene er mange, men fellesnevneren består: skog, kart og kompass..»

Norges Orienteringsforbund hadde per 2008 ca. 24 000 medlemmer. Det er naturligvis lite i forhold til globale idrettskolosser som fotball, men det trenger jo i og for seg ikke å være et mål å bli størst mulig, heller. Mange vet kanskje ikke at idretten var en av Norges største og populære på 70-tallet, en tid da den også fikk internasjonal utbredelse. En stor del av grunnen til det var utviklingen av en internasjonal standard for symbol- og fargebruk på kartene i 1960-årene. Men sett under ett, er orientering liten idrett på global basis - hvis man sammenligner det med de aller største idrettene. En gjenforening med skog og mark der man får brukt noe av hjernekapasiteten sin, er neppe noe de fleste av oss har vondt av. Lysaker har sine tanker om hvorfor orientering ikke er like stort som for eksempel fotball:

– Det er en effekt av at det er stort fra før av. I USA er det amerikansk fotball, så da interesserer folk seg for det. Man ser at man får rekruttering til de sportene der mange holder på med det fra før. Jeg tror det med at fotballen starter opp der hele klassen møter opp med en gang, er viktig for at mange starter med det. Hele spillet handler om samspill, så det er jo annerledes enn individuell idrett på den måten. Uansett om det er ski, løping eller orientering, så er det et annet aspekt å holde på alene enn som et lag. Lagidrettene er mer populære enn de individuelle - dette har nok med det sosiale å gjøre, der man er sammen om et felles mål, mener styremedlemmet i Klæbu IL Orientering.

Lysaker mener også at orienteringens manglende TV-vennlighet, er et viktig aspekt når det kommer til rekruttering. “Men vi har så mye mer!”, innskyter han.

Det er altså mer enn å bare løpe i skogen etter noen oransje og hvite poster, hvis man virkelig ønsker å utfordre seg litt. Man kan prøve skiorientering, som foregår på vintertid, og man kan prøve turorientering og nattorientering. Mulighetene er mange, men fellesnevneren består: skog, kart og kompass. Lysaker syns nattorientering er veldig spennende, og har endog en artig anekdote fra et løp han selv var med på:

– Jeg har selv nesten løpt meg ut av kartet på natta. En gang så løp jeg meg inn i et lite tjern, en liten pytt, der jeg sto med vann til over livet og lykta falt ned i vannet. Akkurat da begynte jeg å tenke mitt: ‘hva farsken holder jeg på med?’. Det gikk heldigvis fint etter en god del surring, sier han smilende.

– Hva kan du si om nattorientering generelt?

– Det er ikke noe som vi har drevet på med i Klæbu de siste årene, men det har man alle muligheter til å være med på i Trondheim. Jeg vil ikke anbefale det til nybegynnere; det er et steg opp, man må vite hvor man er til enhver tid. Da er fallhøyden litt større hvis man er på en feil sti, for eksempel. Vi som har holdt på en stund liker følelsen av at man alltid må være skjerpet: ‘nå må man holde fast på den stien der’, etc. Det er utrolig spennende - noe av det morsomste jeg vet om!

– Skiorientering?

– Hvis vi blir et større lag og flere til å være med og organisere, så er det noe som er interessant å gjøre mer av. Vi har hatt et tilbud på Gjenvollhytta der vi har lagt ut poster rundt påsketider, men vi har ikke noe fast tilbud utover det, forteller han.

«...en ekstra påskjønnelse til de som klarer alle postene ... »

Turorientering for alle

Turorientering er kanskje det mest vidtrekkende tilbudet. Der kan man holde på i eget tempo, med venner og familie, og når man har lyst. Henning sier at det virkelig er et tilbud for absolutt alle:

– I turorienteringa har vi lagt ut 40 poster i terrenget, der det gjerne er tre forskjellige terreng vi utnytter, som vi veksler på: gjerne noen poster på Vassfjell-sida, noen i Gjellimarka, og noen i Nordmarka. Her kan man legge det opp sånn at man tar en post en dag, to poster en annen dag. Noen av løypene er enkle og greie å ta med små barn - der kan man også sykle på enkelte poster. Blant de 40 postene er det også noen som er mer utfordrende, som de må være for at vi skal ha noe for alle. Det kan man ta når det passer seg. Man kan også bestille bronsje-, sølv- og gullmerke hvis man klarer x-antall poster, forklarer Lysaker.

Det er også en ekstra påskjønnelse til de som klarer alle postene:

– Hvis man klarer alle turorienteringspostene og leverer inn at man har vært gjennom de, da kvalifiserer man for en konkurranse som vi kaller Årets Kjentmann her i Klæbu: denne er på avslutninga vår, der det holdes en quiz om forskjellige lokasjoner med Klæbu i sentrum, sier Henning Lysaker avslutningsvis til KlæbuPosten.