En av de aller største utfordringene som møter de som stiller opp som trenere i barne- og ungdomsidretten, er å sørge for at man tilfredsstiller alles ambisjoner og mål med treningen. Enkelte vil ta ting mer seriøst og har et klart utviklingsmål med idretten sin, mens andre syns det viktigste er å være med og ha det gøy med vennene sine. Stig Erik har selv vært trener for de aller yngste her i Klæbu, og sier til KlæbuPosten at det er trenerens jobb å legge til rette for at alle føler mestring.

– Er det krevende å være trener for et lag der man har et stort spekter av ambisjoner og intensjoner med treningene?

– Alle er ute etter mestringsfølelsen. Den kommer ved å mestre den neste utfordringen som kommer din vei – ditt neste steg på utviklingstrappa. Det er det som skaper motivasjon til å trene og jobbe videre med utviklingen. Det er trenernes viktigste oppgave å legge til rette for dette. Alle individene i laget må ses, og alle må få oppmerksomhet. Dette er dessverre ikke så enkelt som det høres ut, spesielt i en liten klubb hvor det er vanskeligere å bruke differensiering som verktøy. Men det går an. Det krever god planlegging, det kreves en rød tråd og det krever et trenerteam som deler den samme ideen og det samme målet. Og det krever foreldregruppe som forstår dette, og som jobber mot samme mål som trenerteamet, forteller barnetreneren.

“Den neste generasjons elitespillere”

Tidligere har KlæbuPosten hatt en sak der vi snakket med fire av de mest målrettede og ambisiøse fotballspillerne i bygda. Samtlige har nå forlatt Klæbu IL til fordel for henholdsvis Sjetne IL og Vestbyen IL. De har nylig deltatt på en talentsamling på Meråker, der noen av de antatt mest lovende talentene i Trøndelag ble samlet. Stig Erik Holiløkk sier, som forelder, at det var en fin begivenhet der mange fikk kjenne på mestring.

– Hvordan opplevde du helga på Meråker?

– Guttene ble levert på Meråker videregående skole på torsdagen, innlosjert på 8-mannsrom og dermed var det bare å vinke farvel til foreldrene. De ble så hentet på søndagen og de fleste foreldrene kom opp litt tidlig så vi fikk med oss selve kampdagen, sier han.

– Jeg som forelder opplever at de har hatt en kjempehelg. Masse fotball, nye bekjentskaper og sikkert masse tull og tøys. Fasilitetene på Meråker er veldig gode, med både kunstgresshall og kunstgressbane, forteller Holiløkk.

– Tror du et slikt tilbud (talentsamlingen på Meråker) er utelukkende positivt for alle? Eller tenker du at noen ikke er tjent på å delta på noe sånt?

– De har plukket ut 35 spillere fra hele Trøndelag Fotballkrets i begge årskullene. Så det er klart det er et bra ferdighetsnivå. Det jeg så av kampdagen er også at nivået er jevnt, og det er vanskelig å få øye på noen spesielle enere eller noen som ikke henger med. Dermed tror jeg alle kjenner godt på mestringsfølelsen i løpet av samlingen, og det er viktig, fastslår Holiløkk.

Han tillegger at det hele blir som en tidlig rekruttskole:

– Jeg tror også det er positivt at de har fire dager med fotball uten at de kjenner foreldrenes øyne brenne i nakken. Det blir som en tidlig rekruttskole hvor samhold og ansvarsfølelse er viktige momenter i utviklingen, både som menneske og som fotballspiller, påpeker han.

– Tror du det hele ga mersmak for guttene?

– Det tror jeg absolutt. Det å bli tatt ut til leiren og oppleve det, er noe som gir økt motivasjon til å fortsette og øve og trene.

“Bredden i fotballen, og idretten generelt, er vår styrke”

Vi hopper rett inn i vepsebolet og går dypere inn på hvordan Holiløkk opplever fotballtilbudet for barn og unge i dag. Det er et tema som splitter meninger, så det blir viktig å understreke at dette er Stig Eriks egne meninger - noe alle og enhver selvfølgelig har sin rett til å ytre seg om. Han er bekymret for frafallet under pandemien. “Norge er verdensmestre i breddeidrett”, innleder klæbyggen:

– Jeg tror ikke det er noen land i verden hvor en så stor andel barn og ungdom er med i idretten. Det er den store styrken til idretts-Norge. Utviklingen gjennom pandemien har derimot vært at flere har falt fra og det er et økende antall unge som ikke lenger driver med idrett. Dette er en trussel som må tas på alvor, og jeg mener både forbund, krets og idrettslag må jobbe enda mer målrettet med rekrutteringen. I dette ligger også at man klarer å tilby en bredde og en kvalitet som er god, sier Holiløkk - som selv er oppvokst og bosatt på Tanem.

– Hva er viktigste målene med idretten, tenker du?

– Vi trenger flere og bedre anlegg og vi trenger å verne om frivilligheten i fotballen. Og jeg synes debatten i kommunen om ny fotballhall sporer av når man begynner å sette disse behovene opp mot skole og helse. Målet er det samme, vi ønsker gode utviklingsmuligheter for våre unge. Å få flere inn i idretten vil naturligvis ha positive helseeffekter, også innenfor psykisk helse. Så er det ikke nok å bare rekruttere, man må jobbe like hardt for å utvikle og beholde de unge i fotballen.

«Resten av året må du enten drive med egentrening, innendørsidretter, ski eller sitte hjemme og game ...»

Det er vel og bra at man sørger for at man har et ypperlig tilbud for alle, der man er mestere på bredde og på å sørge for mangfoldighet. Holiløkk er derimot litt mer tvilsom når det kommer til utviklingsaspektet:

– Der jeg mener vi har en vei å gå, er tilbudet for de som ønsker å bruke mye tid på fotballen, og de jentene og guttene som synes fotball er det artigste å drive med - nemlig å utvikle. I dag popper det opp akademier overalt, som tilbyr ekstratreninger og skreddersydde spillerutviklingsopplegg mot noen tusenlapper i måneden. Jeg skal ikke gå innpå debatten om økt klasseskille i fotballen, men det er ikke tilfeldig at ungdomslandslagene i økende grad domineres av spiller fra Oslo vest og Bærumsområdet, hevder klæbyggen.

Holiløkk er kritisk til hvor store begrensninger det settes for de som har ambisjoner og lyst å ta steg som fotballspillere. Han mener at noe må skje.

– Fra du er seks til 10 år er du underlagt idrettsskolen. Da får du som ung og ambisiøs fotballinteressert én lagstrening i uka mellom påskeferie og høstferie. Trekker du ut juli, hvor alt organisert legges dødt, så får du tilbud om 4,5-5 måneder organisert fotball i året. Resten av året må du enten drive med egentrening, innendørsidretter, ski eller sitte hjemme og game, slår han fast.

40-åringen er skeptisk til idrettslagets begrensninger gjennom året:

– Klæbu har kunstgressbane med undervarme – hvorfor skal ikke ungene få lov til å trene gjennom hele året? Vi har to haller i Klæbu – hvorfor skal de stå tomme i sommermånedene hvis det er unger som har lyst til å spille håndball eller innebandy hele året? Vi må heller forsøke å bygge oppunder fotballinteressen blant unge, i stedet for å begrense. Dette vil være en positiv spiral hvor ungene føler enda bedre utvikling og mestring, noe som øker motivasjonen for å fortsette, mener Holiløkk.

«Vi ser at flere jentelag i Klæbu i lykkes godt, både i få frem gode lag – men også kretslagsspillere.»

Stig Erik er inne på klasseskillet i idretten, der rådyre akademier profitterer på at enkelte har større ambisjoner og glød enn andre. “Når slike begrensninger settes av idrettslagene så blir det et marked for akademi og private aktører som kan tjene penger på at ungenes fotballinteresse”, understreker han. Men da må man spørre seg, er det klubber som jakter på disse sultne, unge spillerne? Eller er det de unge guttene og jentene som selv må ta initiativ hvis de ønsker seg ut av Klæbu? Holiløkk mener det er mest av det sistnevnte:

– Jeg opplever ikke at andre klubber rekrutterer spillere fra Klæbu i det hele tatt. I alle tilfellene jeg kjenner til innenfor fotballen i Klæbu så er det spillere som ikke opplever i tilstrekkelig grad å få dekket behovene og ambisjonene i egen klubb, og dermed søker seg til klubber der man får tilbud om den mengden og den kvaliteten man ønsker.

Han er enig i at det er vanskelig å få til et adekvat tilbud i de rurale strøkene som treffer alle og enhver:

– Det er vanskeligere i mindre klubber, som i Klæbu, å få til et tilbud som treffer hele bredden av ambisjonsnivå og motivasjon. Det er lettere å få til dette i store bydelsklubber hvor det begynner 80-90 gutter i hvert kull. Da har man i større grad mulighet til å differensiere tilbudet etter interesse og ferdigheter, forteller han.

– Jentelagene i Klæbu har vel lykkes godt med denne balansen, eller?

– Vi ser at flere jentelag i Klæbu i lykkes godt, både i få frem gode lag – men også kretslagsspillere. Det er helt sikkert mange årsaker til dette, men jeg tror det er mindre forskjeller mellom by og bygd innen jentefotballen – enn hva det er i guttefotballen. Samtidig tror jeg at det er mye å lære av hvordan jentefotballen er drevet f.eks på 2007/08-kullet. Blant annet det at man faktisk kan slå sammen alderstrinn i de mindre klubbene på et tidligere tidspunkt, sier 40-åringen.

«Jeg er en forkjemper for løkkefotballen og mener det er viktig at vi legger til rette for flere små baner i nærmiljøet.»

En ting de fleste som har et forhold til lokalidretten, det være seg i Klæbu eller andre steder, enes om, er at det er kjedelig hvis de beste utøverne forlater bygda til fordel for klubber i byen. Det kan gi en videre dominoeffekt for de kullene som kommer etter, med tanke på at man ikke kan ha fullgode hospiteringsordninger der de mest målrettede fra de yngre alderstrinnene kan teste seg med og mot de eldre.

– Er det et problem at barn og unge forlater bygda relativt tidlig, eller tror du dette er vårt eneste håp for å produsere gode spillere?

– Ja, jeg synes det er et problem. Hvis flere av de ivrigste spillerne forsvinner fra Klæbu i ung alder, så kan det være med på å ødelegge grunnlaget for å ha lag i de ulike årsklassene. Vi har sett på guttesiden i Klæbu at hele årskull går i oppløsning, og at det får følgefeil for årskullene som kommer etter. For eksempel hvis man mangler lag i årskullet over så mister de ivrigste spillerne på årskullet under muligheten til å utfordre og utvikle seg selv gjennom hospiteringsordninger, sier Holiløkk - som selv har spilt mange år for a-laget til Klæbu IL.

Han er bekymret for at frafallet akselererer:

– På guttesiden i Klæbu nå, så er det ingen lag mellom G13 og G19. Dette er en utfordring som jeg vet det jobbes med i fotballavdelingen, men det er viktig at klubben nå legger ressurser i både rekrutteringen, men også i å utvikle og beholde spillerne. Hvis Klæbu som en liten klubb ønsker å ha gode ungdomslag så er vi avhengig av at det sportslige opplegget er av såpass god kvalitet at spillere ønsker å bli klubben, men også at spillere fra andre klubber begynner å se til Klæbu, slår Holiløkk fast.

Det er kanskje en subjektiv ytring som Holiløkk kommer med her, men de fleste som har et forhold til Klæbu og/eller fotballen i Klæbu, må være nogenlunde bekymret for at det ikke er organiserte lag mellom G13 og G19. Som han sier så er dette noe som det forhåpentligvis jobbes frenetisk med å adressere på et overordnet nivå.

«Gjennom å gjøre en god jobb på ungdomssiden vil et seniorlag bli en naturlig konsekvens.»

– Hva mener du om fasilitetene i Klæbu?

– Sørborgen kunstgress er bra, og jeg tipper kapasiteten også er brukbar for tiden (i og med at det er færre lag), men skal klubben vokse så vil det være behov for flere flater. Jeg håper at de klarer å etablere en fullverdig 11-bane på Tanem etter hvert – og drømmen hadde selvfølgelig vært en fotballhall i Klæbu. Jeg er en forkjemper for løkkefotballen og mener det er viktig at vi legger til rette for flere små baner i nærmiljøet, som f.eks Tanem Kunstgress. Det er slike arenaer som er avgjørende for å få til gode fotballspillere. En arena for lek og egentrening i nærmiljøet, sier 40-åringen.

Det viktigste for Klæbu som en fotballbygd er nok å ivareta et godt tilbud for de minste og yngste, men det skal være mulig å ha to tanker i hodet samtidig og skape et seniorlag som spiller på et ålreit nivå. Seniorlaget for herrer i Klæbu har “etablert” seg i 6. divisjon over flere år nå, noe som bør være flere hakk under ambisjonsnivået vårt.

– Er det noe som må skje på seniorsida for at tilbudet blir bedre for å hindre at folk tidlig forlater bygda til fordel for andre lag?

– Det begynner å bli noen år siden jeg sist var involvert i seniorlaget i Klæbu. Det jeg husker fra den gangen er at de unge flyttet fra Klæbu i tidlig 20-årene for å studere eller jobbe, og at laget bestod av karer med unger og jobb og lite tid. Det er vanskelig å bygge et stabilt og godt treningsmiljø på det grunnlaget. Gjennom å gjøre en god jobb på ungdomssiden vil et seniorlag bli en naturlig konsekvens. Jeg ser nå en tendens til at flere av spillerne som har vært i andre klubber har kommet tilbake til Klæbu sitt juniorlag. Det er denne gjengen som må satses på og forhåpentligvis vil de kunne danne et seniorlag. Disse må igjen bruke sine nettverk fra tidligere klubber til å rekruttere kompiser derfra. Uavhengig av dette er min erfaring fra spill i lavere divisjoner at det er en kompisgjeng som holder på. Det må være sosialt og det må bety noe for hver enkelt, slik at man vil bruke tid på det.

– Hva tror du Klæbu IL fotball realistisk sett kan håpe på å oppnå som et seniorlag hvis alt gjøres “riktig”?

– Det er umulig å si noe om. Først må de ha et lag, noen ildsjeler og en stamme som er villig til å legge ned innsatsen og som evner å få med seg folk. Hadde Klæbu klart å få til et stabilt fjerdedivisjonslag så hadde det vært meget bra, forteller fotballentusiasten avslutningsvis til KlæbuPosten.