Klæbyggen, som er 65 år gammel, har både nær og fjern familie, samt søskenbarn, som har hatt anlegg av å uttrykke seg med en blyant eller pensel.
– Hvordan fattet du først interesse for kunst?
– Jeg har alltid holdt på med tegning. Helt fra jeg var liten holdt jeg på med både det, men også med maling. Fra tidlig 60-tall har jeg hatt en interesse for det, og jeg vet ikke nøyaktig hvorfor, men det er trolig noe genetisk som har ligget der. Det er mange i slekta som har talent for tegning og maling, og da har det naturlig nok blitt videreført til meg også, forteller hun om den spede begynnelse for hennes del.
– Er det familiemedlemmer som har inspirert deg?
– Både far og bror kunne å tegne, og det er en del av søskenbarna mine som også er dyktige til det. Det er ingen av dem som har tatt det noe særlig videre, men en tremenning av meg har holdt på aktivt. Jeg vet ikke helt hvor det kommer ifra, det har jeg ikke forsket noe på, så det gjør det vanskelig å si noe veldig spesifikt om hvor interessen kommer, forteller Woldvik.
Tidlige bekreftelser
Woldvik klarer ikke å spesifisere nøyaktig når hun forsto at hun likte å tegne, men på spørsmål om hun kan huske øyeblikk der hun fikk bekreftelse på at dette var noe man mestret, er minnet litt enklere å gjenkalle:
– Jeg fikk tidlig bekreftelse på at jeg var flink til dette. På ungdomsskolen valgte jeg forming som valgfag, og da ble vi satt til alt mulig av forminger, både sying, og det som var. Men det nektet jeg på, siden jeg ville tegne i stedet. Da fikk jeg sitte alene på et rom og holde på, sier hun smilende.
– Du sier at du fikk uttrykke deg gjennom fag på skolen, men hadde du spesifikke inspirasjoner familiært som du lært av?
– Det var 17 år mellom meg og broren min, så jeg hadde ingen konkrete inspirasjoner der, nei, flirer Woldvik.
Produserte turistsuvenirer
På 90-tallet fikk Woldvik seg jobb hos Brødrene Flaarønning på Ler. Hun ble da involvert i turistindustrien og skapte suvenirer, avhengig av hva arbeidsgiveren etterspurte. Klæbyggen, som er oppvokst og fremdeles bosatt på Lappen, forteller at hun gjerne kunne tenkt seg å jobbe der på fulltid, men at det dessverre aldri lot seg gjøre. Det var her hun fikk smaken av å jobbe med sitt kunstneriske uttrykk – mer spesifikt gjennom «Røsslyng-serien»
– Hvordan endte du opp med å få deg jobb hos Brødrene Flaarønning?
– Dit gikk jeg for å spørre om jobb selv, så på timebasis leverte jeg tegninger. Jeg fikk oppdrag i å tegne et servise i keramikk, Røsslyng-serien, og det ble jo landskjent; vi solgte enorme mengder av det over hele landet.
– Det sto jo i Trønderbladet og den tidligere lokalavisa i Klæbu at «nå har endelige Røsslyng-serien kommet inn», osv. Det ga meg en pangstart, og satte i gang en serie for meg som senere ble motiver på krus og lignende, forteller hun.
– Var det aktuelt å jobbe der på fulltid?
– Det var nok aldri aktuelt å få en fulltidsstilling der, dessverre. Selv om jeg kunne tenkt meg det, så hadde de jo ikke kapasitet til å ha meg der på heltid.
– Hvor viktig var jobben din der, hvis vi ser på hvem du er i dag?
– Jeg tror det hadde mye å si. De har dessverre blitt hardt rammet av korona, naturlig nok på grunn av at de er i turistbransjen. Jeg håper de kommer seg skikkelig i gang igjen når ting åpner mer opp, sier Unni Woldvik om sin tidligere arbeidsgiver.
En formende tid
– Hvordan har beskjeftigelsen hos Brødrene Flaarønning formet deg som person?
– Det som har hatt mest å si, tror jeg, er at jeg fikk troa på meg selv med det jeg gjorde. Jeg holdt på med det samtidig som jeg solgte bilder, og jobbet med forskjellige ting i byen. Alt hos Flaarønning var parallelt med de andre jobbene jeg holdt på med, sier hun.
Det var på Trondheimsmartnan at hun endelig fikk tjene sine egne kroner på kunsten. Der var hun engasjert i over 20 år:
– Jeg var med i Trondheimsmartnan i over 20 år, så der solgte jeg en del forskjellige produkter, sier hun og refererer til blant annet akvareller, som var en stor suksess blant kjøperne på den tiden. I tre år fra 1984-87 var det kun akvareller hun holdt på med.
– Hvordan ble det først mulig å tjene penger på det du produserte?
– Jeg hadde min første utstilling i 1985 under kulturuka i Klæbu. Senere kom fargekopiene, fra 1987 til 1997, i tillegg til at jeg malte originaler og solgte det. Fra år 2000 kom glassbildene, som er det jeg holder på med i dag.
Selvstendig næringsdrivende – til slutt
Gjennom 50 år hadde Unni Woldvik en sterk og konstant gnist i seg til å produsere, produsere og produsere. Det var en kjærlighet for å uttrykke seg kreativt gjennom å lage akvareller, fargebilder, og nå glassbilder, som gjorde at hun tok et trossprang og endte opp med å slutte i jobben på dagsenteret i Trondheim. Nå har hun vært selvstendig næringsdrivende i omtrent 15 år, og brødfør seg selv gjennom glassbildene. Det var en kjærlighet for kunsten, men også en slitenhet av å ha en standard jobb, som kulminerte at hun tok en «kjangs».
– Hvordan endte du opp med å bli kunstner på fulltid?
– Jeg følte vel at jeg ikke hadde den store motivasjonen til å gå på jobb lenger. Vi visste at det ville bli mindre penger, men at det var veldig viktig å gjøre noe jeg virkelig brenner for. Det var noe jeg hadde tenkt på i et par år, innrømmer Woldvik.
Tvil? Støtte? Vanskelig overgang?
Å gå fra å ha en forholdsvis stabil og trygg jobb til å begi seg ut i et mer ukjent farvann, der inntekter i langt større grad er opp til seg selv, kan nok for mange være ganske utfordrende og vanskelig. For Unni sin del var mannen 100 prosent bak hennes avgjørelse om å satse på kunsten sin. Det har også øvrig familie og venner vært.
– Det var bare positive ord fra venner og familie. Både barna mine og mannen min var støttende og oppmuntrende til den beslutningen, sier hun om den viktige oppmuntringen fra sine nærmeste.
Overgangen for Unni var heldigvis ikke veldig skarp og brå. Hun var allerede godt vant med å bruke mye tid for seg selv med kunsten. Det har også hjulpet at hun har vært sin egen sjef i mange tidligere beskjeftigelser.
«Det er fortsatt en jobb»
Kunstuttrykket er både jobb og hobby for den kreative 65-åringen. Det gir henne stor frihet til å disponere tiden sin som hun selv vil, men samtidig betyr det at hun må være disiplinert og arbeidsom når hun først kommer i gang. På sitt mest hektiske kan det raskt gå med 12 timer eller mer til å lage glassbildene; det kommer an på etterspørsel og om hun har noen store utstillinger i vente.
– Hvordan ser en vanlig dag ut for deg nå?
– Jeg står opp og går ned for å jobbe. I denne jobben slipper jeg styret med å pynte meg og finne ut hva man skal ha på seg. Jeg har ganske faste rutiner med lunsj og arbeid. Det hender jo at det blir ganske lange dager, og andre perioder tar jeg helt fri. Hvis noe skal leveres til galleri eller jeg har en frist å forholde meg til, så blir jo dagene tidvis ganske lange, innrømmer Woldvik.
– Er det tider der du kjenner på at det er vanskelig å bevare kjærligheten til å skape når du vet at det er levebrødet ditt?
– Enkelte ganger kan jeg bli lei, men det er verre når det går andre veien og jeg har vært lenge uten det. Særlig i ferier og høytider så kjenner jeg på at jeg gleder meg til å komme i gang. Jeg sier til folk at det er en jobb for meg, og det dreier seg til syvende og sist om å få inn penger, sier hun.
– For meg er det veldig enkelt, men det er kanskje ikke like enkelt for de rundt meg å skjønne at jeg faktisk har en arbeidsdag. Akkurat det er jeg ganske bestemt på at jeg sier ifra om, påpeker Woldvik når venner foreslår å for eksempel møtes.
Trenger å jobbe mot noe spesifikt
– Har du perioder der du føler på lav kreativitet?
– Det er ikke alltid det går like greit. Jeg må jobbe mot et spesifikt mål, og det må jeg vite før jeg klarer å komme i gang. Enkelte dager kan jeg gå ned og lage bilder uten at jeg er i «form» til det, og det kan man se på de bildene jeg lager, sier hun og refererer til at figurene da viser mindre tegn til «liv» enn når hun er i en god flytsone.
Nå er det kun glassbilder det går i for klæbyggen:
– Men kanskje, en gang hvis/når jeg trapper ned, så kan det hende at jeg finner frem penselen og begynner å male litt igjen. Det er en jobb, som sagt, men i pensjonsalder kan det jo være aktuelt å gjøre ting på hobbybasis igjen, sier hun smilende.
Det legges ikke skjul på at hun kan tenke seg å dyrke andre siden av kunsten når hun pensjonerer seg:
– Jeg kunne kanskje tenkt meg å bruke mer tid på å lage ting jeg syns er spennende, der jeg ikke tenker salg. Nå må jeg lage ting jeg vet selger, konstaterer klæbyggen.
Store utstillinger
Hva står igjen som hennes (foreløpige) beste opplevelse av kunstutstillingene hun har holdt? Unni Woldvik er tross alt den klæbyggen som har solgt flest kunstobjekter.
– Det er kanskje den på Bekkjarvik i Austevoll, som jeg ikke kan si annet enn var en helt fantastisk opplevelse. Jeg solgte utrolig mange bilder, og de som ikke ble solgt, kjøpte hun som eide galleriet. Det var ikke ett bilde igjen da jeg forlot plassen. Rett og slett veldig artig, sier hun med et stort smil.
– Hvor vanskelig er det å livnære seg av det du gjør?
– Hadde jeg ikke hatt en mann som «forsørger» meg, så hadde det selvfølgelig blitt veldig vanskelig. Jeg betaler utgifter fra firmaet, og så blir det jo noe igjen. Men å leve av det jeg gjør nå på egenhånd, det kunne blitt utfordrende. Man må se på hva man vil med livet, om det er materielle goder, eller om det er å ha det bra. Jeg kan kanskje ikke kjøpe massevis av dyre ting til barnebarna mine, men jeg har en uvurderlig viktig ressurs i massevis av tid.