Ukens historiske bilde

Sverresholm kom med fraktebåt til Hommelvik og derfra ble den kjørt landeveien til Selbu hvor Lervik hadde et mekanisk verksted. Båten var nærmest som vrak å regne, og besto bare av et jernskrog. Det viste seg at båten var en levning etter tyskerne, og hadde gått på tyske havner før krigen.

Det tok tre år å bygge opp båten. Den ble forlenget og fikk ny overbygning og rorhus. Båten var 53 fot lang, 9 fot bred og den stakk 4 fot dypt. Den hadde en dieselmotor på 75 Hk. og gjorde 10 knop. Båten var sertifisert for 60 passasjerer. Den fikk navnet Sverresholm etter en holme i Selbusjøen med samme navn, hvor Kong Sverre (1152-1202) i sin tid anla et festningsverk.

Sjøsettingen fant sted 14. juli 1954, og like etter ble båten satt i rute. Sverresholm tok over rutetrafikken etter Kong Sverre som brant og sank ved Haverneset i 1950.

Sverresholm gikk mellom Storsand kai i Klæbu og Bergsneset i Selbu. Faste stopp underveis var Dragsten, Renå, Amdal, Eggaodden, Fuglem og Vikvarvet. Storsand ligger cirka 300 meter øst for Teigen. Det står i dag et naust på Storsand.

Allerede første året var det stor trafikk med båten, og flere dager måtte den gjøre to turer. Som de fleste bygder i landet var det også i Selbu lite med arbeid for ungdommen, og mange søkte derfor til Trondheim. Disse ungdommene dro hjem i helgene, og Sverresholm var fullastet med passasjerer. Folk som hadde hytte langs sjøen, var også flittige brukere av båten.

I 1959 ble privatbilene frigitt, bilismen økte og veiene ble bedre. Da Drakstengrenda fikk vei i 1963, ble det slutt på tilskuddet fra staten. Til tross for omkring 5000 passasjerer denne sommeren var Lervik nødt til å innstille rutetrafikken. Uten statstilskudd gikk det ikke. Båten ble solgt og havnet i Tromsø, hvor den opprinnelig kom fra. Sverresholm var den siste rutebåten på Selbusjøen, en 92-årig båttrafikk var slutt.

Teksten er skrevet av Helene Jonassen og publisert i Klæbu historielag årsskrift.

Sverresholm ved Storsand kai i Klæbu i juli 1956. Til høyre ligger «Gluggen» og «Hitra».  Foto: Klæbu historielag