Skandinavia har opplevet flere istider, den siste fra 25000 til 13000 år siden. I løpet av disse 12000 årene slipte, gravde og polerte isen et landskap som hadde fått sine hovedformer mye tidligere. Vekten av den enorme iskappen presset landet ned, og da isen forsvant var havnivået om lag 170 meter høyere enn i dag.

Både Heimdal, Moholt og Klæbu var fjordbunn. Bymarka var en øy, og fjorden strakte seg inn i til Jonsvatnet og Selbusjøen, hvor hav møtte is.

Tvang elva til nytt løp

Et av Trondheims mest markerte landskapselementer, Nidelva, rant opprinnelig vestover fra Selbusjøen, som like etter siste istid var en del av en fjordarm. Elvas løp gikk vestover gjennom Kaldvelldalen til Flå. Grusmasser som ble liggende igjen da brekanten stanset midt i dalen, dannet imidlertid en effektiv demning som tvang vannet til å ta nytt løp.

Sped begynnelse for 10 000 år siden

Trangfossens smale gjel lå på denne tiden på 15-20 meters dyp i fjorden. Noen hundre år senere - for om lag 9800 år siden, hadde landhevningen sørget for å senke strandlinjen så mye at Selbusjøen var i ferd med å bli avsnørt fra fjorden.

Laveste avløpssted var nå Trangfossen, hvor det så oppsto en kort elvestubb som var Nidelvas spede begynnelse. Dette løpet har elva så senere ikke hatt noen mulighet til å komme seg ut av. Så kan man selvsagt spørre om hva som hadde skjedd dersom elva hadde fortsatt å renne vestover.

Påvirket hvor byen ble anlagt

Det ville sikkert ha rent en elv der Nidelva i dag har sitt løp, men den ville ha vært betydelig mindre og det er høyst usikkert om dette lille vassdraget ville ha ført med seg nok sand og grus til å kunne danne sletten der Midtbyen i dag ligger.

Og ville det ha vært gode havneforhold ved Skipakrok for tusen år siden med en mye mindre elv. Antagelig er dette høyst tvilsomt, og byen som Olav Tryggvason anla ville sannsynligvis ha blitt anlagt der Gaula (som da ville ha vært mye større i nederste del) munner ut i fjorden ved Øysand.

Teksten er skrevet av Karl H. Brox for Klæbu Historielag.