Marit Kleven forteller at hun kunne vel være i 16-17-årsalderen, den kvelden det var fest oppi Moadalen, og hun skulle i vei. Og da var det jo bare å ta beina fatt, for bil hadde de ikke. Hun hadde pynta seg for anledningen og tatt på seg foldaskjørt, beksømsko og hvite strikke-strømper.

– Vi var en gjeng som hadde snakket sammen på forhånd om at vi skulle møtes og gå i lag. Vi fra Villmoen nedom Sørborgen hadde et stykke å gå, så det var gjerne vi som startet. Da vi kom til Børgajordet, kom Fosseidekaran - både Ole og Kåre. Flere kom til underveis, både på Hjellien, Storvold og på Torven.

Flere og flere sluttet seg til følget

På Strøket var det mange som hadde møtt opp, for det var der det bodde flest folk. Marit husker at Birger Holthe var der, likeså Dagfinn Fjærli, Dagrun, Asbjørn og Ingvar Husby. I flokk og følge gikk de, sang og vitset og hadde det svært så moro.

– Jeg kan ikke huske at jeg så ei brennevins- eller ølflaske underveis. Vi trengte ikke det for å ha det artig. Det kostet heller ikke all verden å komme seg på fest da. Bare noen få kroner i inngangspenger.

Kaillkauk fra scenekanten

Vel inne i festsalen så de Leif Østlyng som satt på scenekanten og spilte trekkspill. Det var som regel han som spilte i Moadalen.

– Han hadde den eiendommelige vanen at midt i en låt så satte han i et skikkelig kaillkauk. Til stor forlystelse for oss alle. Det var ofte så mye leven i lokalet at vi ikke hørte musikken, for det fantes jo ikke mikrofoner på den tida.

Litt av hvert attom nåva

Både kaffe og brød ble solgt på lokalet. Noen hadde tatt med seg flasker på innerlomma, men de kom aldri opp på bordet. Karan gikk isteden attom nova og tok seg en tår. Noen kom selvfølgelig i tottene på hverandre da også, men det skjedde helst på travfestene som ble arrangert på Ljosheim.

– Vi treftes alle på lokalet, både kailler og kjerringer, unge og gamle, ektepar og enslige. De nykonfirmerte sto med nysgjerrige øyne og så på de eldre og mer garvede festdeltakerne. Og så danset vi sammen med hverandre. Vi svingte oss til både pols, reinlender, pariserpolka, foxtrott, tango og valsetakter.

Skranglet sammen til spellmannen

Loddsalg var det, og ofte var det bløtkake som var premien. Marit husker en gang det var en kaill som vant. Han tok eska med bløtkaka i, satte den på høykant under armen før han vandret hjemover.

Til betaling av spellemannen ble det skranglet, og da gikk hatten rundt helt på slutten av festen. På hjemturen var de mange sammen da også.

– Noen hadde fått seg en kjæreste i løpet av kvelden, og vi slo alle følge. Turen gikk gjerne innom spisebrakka på Sveananlegget. Det var populært å ta seg en pause der og fortelle hverandre spøkelseshistorier.

Revy og korger med godsaker

Det var også tradisjon for flere fester gjennom året. De dro til Moadalen 2. juledag, og 4. juledag treftes de på Ljosheim. Var det skuddår, hadde de skuddårsfest med revy. Da var det lokalt stoff og hendelser som ble fremført. Og det var mange som fikk passet sitt påskrevet da!

På onnatausfesten kom det også mange utenfra bygda, som var her som arbeidsfolk. De kom både fra Hitra og Frøya, og en del av dem ble igjen og gifta seg her. Onnatausfesten var en korgfest. Da stilte kvinnfolka med korger med godsaker i, og så ble korgene auksjonert ut. Den som kjøpte korga måtte da be med seg den som hadde gitt den.

– Det var bestandig spennende for oss damene å se hvem som kjøpte korga vår, forteller Marit.

Skuespill på nasjonaldagen

Spell-laget var en gruppe innenfor Ungdomslaget som satte opp skuespill. De ble gjerne fremført på 17. mai.

– Jeg husker oppsetninger som ”Taterjenta”, ”Gammelkaran på Storebø” og ”No brinn det”. Flotte oppsetninger og fine kulisser. I mai hadde Arbeiderungdomslaget skuespill i Moadalen. Det var skuespill og høytidelig tale først, og fest etterpå. Og den gang var det ingen regler om at det måtte avsluttes kl 02.00.

Det var ikke noe ødeleggelser av inventar på festene den gang. Ikke noe hærverk heller. - Vi trengte ikke så mye for å ha det artig. Det var ikke all verden som skulle til for å more oss. For mye moro – det hadde vi, forteller Marit.

Teksten er redigert. Opprinnelig tekst av Wenche Harsjøen etter intervju av Marit Kleven